Skjermdump fra video

Paul Greengrass sin nye film om Utøya er engasjerende og omfattende. Man får et godt innblikk i alt som skjedde før, under og etter terroren. Men her er også noe som trekker kraftig ned.

Streamingtjenesten Netflix puster stadig Hollywood i nakken og produserer stadig dyrere filmer. «22 July» har kostet 20 millioner dollar å lage (og har så langt tjent godt over 100 millioner dollar): Den britiske filmskaperen Paul Greengrass er mest kjent for tre av fire filmer om Jason Bourne. Men det var som regissør av ekstremt traumatiske hendelser fra virkeligheten at Greengrass fikk sitt store gjennombrudd som filmskaper. I 2002 laget han «Bloody Sunday» om de voldelige opptøyene i Nord-Irland i 1972 og i 2004 fikk han mye oppmerksomhet med «United 93», hvor han formidlet en flue på veggen-opplevelse av terroristene på flyet som ikke traff Twin Towers 11.september.

I sin film om terroraksjonen 22. juli 2011 i Regjeringskvartalet og på Utøya gjør Greengrass noe av det samme. Han bruker å formidle en slags følelse av at publikum er flue på veggen før, under og i det rettslige kjølvannet av den største terroraksjonen på norsk jord etter krigen. Handlingen er delt i tre; først er det de to terroranslagene, deretter følger vi ofrenes helbredelse og til slutt rettssaken. Manuset er basert på boken «En av oss» av Åsne Sejerstad. Det er ganske omfattende. Allerede 21. juli følger vi Brevik og hans produksjon av bomben som sprenges i Regjeringskvartalet. Etterpå følger vi han, utkledd som politimann, på vei med ferje over til Utøya. Han holdt som kjent en rolig fasade. Utøya-massakren er selvsagt svært dramatisk formidlet, men det brukes ikke så mye tid på det. Tross alt kom Poppes film tidligere i år, og den fokuserer utelukkende på disse hendelsene (se anmeldelse).

Fra filmen

At Greengrass bruker den håndholdte kamerateknikken som vi kjenner fra Bourne-filmene er både positivt og negativt. Når det er dramatiske og kaotiske action-hendelser så gir dette den rette ubehagelige følelsen, men det blir mer slitsom med denne type filming i rolige møter mellom to personer.

Mellompartiet i filmen blitt litt langt og kunne vært klippet ned på. Men språket er det største aberet i filmen. I vår tid snakker helst både urfolk og tyske soldater ofte sine respektive språk på film, selv i Hollywood-produksjoner. Da må man kunne forvente at nordmenn gjør det i en film om Utøya. Engelsk-kunnskapene til de norske skuespillerne er også høyst variable. Anders Danielsen Lie spiller Breivik på en troverdig måte, og han er psykopatisk kald i situasjoner der andre vil vært emosjonelt påvirket. Men hans engelsk uttale tar litt troverdigheten bort fra karakteren. Det samme gjelder for flere karakterer i filmen. Ironisk nok er det Ola G. Furuseth som spiller statsminister Stoltenberg som snakker mest flytende engelsk!

Fra filmen.

De som spiller Utøya-overlevende leverer de sterkeste prestasjonene. Det gjelder spesielt Jonas Strand Gravli i rollen som Viljar Hanssen fra Svalbard, som med et under overleverer Utøya-massakren og gjennomgå omfattende medisinsk behandling etterpå. Til slutt konfronterer han Breivik i rettssaken. Viljar gjennomgår litt av en prosess, og er kanskje det nærmeste man kommer en helt i dramaet.  Viljar sin historie er både utrolig og inspirerende.

Greengrass sin film er absolutt severdig, men han burde en såpass nasjonalt og internasjonalt tungt veiende historie bli fortalt på sitt originalspråk. Med litt haltende engelsk uttale får man et litt vel distansert forhold til hendelsene. Noe som neppe var filmskaperen sin intensjon.