Foto: Pixabay
Del saken
  •  
  •  
  •  

Rebecca Mistereggen reflekter om det å være singel kvinne på Xstra. Shurika Hansen kommenterer artikkelen og den får det meste negative responsen i kommentarfeltet.

Som mann vil jeg gjerne ha mitt ord med i laget.

Skilsmisser og delt bosted for barn skjer, kommer ikke til å stoppe i vår levetid. Det er virkeligheten for omtrent halve foreldre-Norge. Man «deler» barna, for eksempel i midten, såkalt 50/50. Det er ikke ideelt. Men det er en realitet for svært mange meget gode foreldre. Alternativet er at barna ser lite til en av foreldrene.

Mistereggen skriver at kvinner er flinkere til å sosialisere etter en skilsmissesituasjon, mens menn er flinkere til å gå helt inn i miseren. Det er en klisjé som nok er litt sann. Bra menn har ofte vanskeligere for å lage et nytt rede. «Playere» kræsjer bare hvor som helst. Bryr seg ikke. De skal jo ikke bo der.

Menn flest lever ut sine emosjoner i et langsommere tempo enn kvinner flest. Da kan realitetene, når de blir konfrontert av en partner, fremstå som et sjokk for mange. Hva skjedde? Og når skjedde det egentlig?

Deg, partneren og barna

«Som singel kvinne kunne man også bare nyte et kompromissløst forhold til seg selv, der man brukte tiden på å dyrke egne interesser og hobbyer. Det er faktisk mulig å ha et sosialt liv selv når man er i et forhold», skriver Hansen.

Bruddet mellom en idealistisk ungdomstid og en realistisk foreldretilværelse kan være ekstrem. Kanskje er det derfor mange skiller seg? Noen håper nok at den ene parten tar hovedansvaret om så skjer, slik at den andre parten kan ture frem som før.

I en bedre verden gir man hverandre rom uten å dømme, etterhvert som vi må forandre oss med virkelighetens mange, noen ganger uforståelige, sykluser. Det kan være hardt og jævlig.

«Det er ikke slik at det å være kvinne er synonymt med å ville være mor til enhver tid og tilbringe all tid med mann og barn. Det er faktisk slik for mange av oss at vi blir kvalt av tanken på å være hindret fra å være alene og litt «egoistisk», skriver Hansen.

Nå er du far/mor, du er heldig!

Som forelder blir tilværelsen totalt forandret. Du kan ikke gå tilbake. Du vil vel heller ikke gå tilbake? Du har alt å vinne, men har valgt å tape ditt gamle jeg. Ditt single deg kan komme tilbake bare hvis et forhold til partneren går til helvete. Men det blir likevel ikke det samme. Å få barn er det største offeret i livet. Men også den største gaven du kan få. Om man som forelder vil ha en gevinst må man investere. Og tid er mer enn penger. Det vet gode foreldre.

Men en dag er du forelder uten at barna bor hos deg. Eller du er forelder til en tenåring som kanskje ikke vil være særlig mye hjemme hos deg. Og han eller hun er kanskje allerede delt i to. Hvordan i helvete skal det funke? Å bli enda mer delt? Selv er du delt etter forholdet.

Alene som voksen får man muligheten til å utforske seg selv. Er det galt? Uten å elske, eller i det minste like seg selv, kan man ikke åpne opp for virkelig kjærlighet for andre. I så fall blir det en totalitær og hemmet kjærlighet som ikke egentlig ønsker noe, ikke fortjener noe.

Men jeg får det ikke til … 

Men når skal du få tid til alt det andre du er og vil? Skal du vente til barna er flyttet ut? Eller kan du oppleve større kjærlighet til barna fordi du få litt «fritid» fra dem?

Er det et ikke uuttalt ideal om kvinnen at hun skal være den personifiserte og selvoppofrende selvforakt? Hva med mannen? Er han bare en som skal jobbe og gjøre det riktige? Ta ansvar siden han ikke har like god kontakt med alle følelsene han burde ha hatt? Forvente å bli forsmådd fordi han ikke klarte alt det han burde ha klart?

Kan vi snakke sammen?

Menn som sjelden opplever kjærlighet, som kanskje fortjente bedre, hvem sin feil er det? Kvinnens? Det kan man ikke si. Det er faktisk de mennenes egen forlegenhet som stopper dem! Det er en forlegenhet kvinnen vil at han skal gå gjennom, by henne opp til dans, hun vil danse med ham i det rommet han da vil ha vunnet over. Det er vondt, hardt, psykologisk dypt, men sant. Kvinner er vakre og mektige i sin mystikk. Men de er også mennesker bak sitt magnetiske ytre. Bare mennesker.

Kvinner er menns idealer. Uten dem er vi ingenting. Jeg er mann, så jeg vet ikke hvordan kvinner føler det, men all sannsynlighet tilsier at kvinner føler det samme, på sin måte.

Kjærestene Jean Paul Sartre og Simone De Beauvoir

Shurika Hansen skriver: «I dag er det helt utenkelig for mennesker i et seriøst forhold å ha en hybel eller leilighet ved siden av familiehuset, men det er altså der min lykke hadde vært dyrkbar.»

Økonomi står som regel i veien for det. Man har sjelden råd til et hus og en hybel i tillegg til en hytte og en båt og en bil eller hva pokker det er man verdsetter, og samtidig leve på normale inntekter. Alene eller som et par. Det går som regel bare ikke.

Men mye er mulig om man forstår hva som virkelig betyr noe for en selv og som et par. Hvis man prioriterer hva man faktisk ønsker, og hvis begge partnere er med på planen, så går det nok. Å ha et rom andre må banke på for å komme inn i er ikke negativt for noen. Ikke for den på innsiden, ikke for dem på utsiden, så lenge alle i huset har et rom for seg selv. Men det koster penger. Og man går selvsagt ut av både sitt eget rom og hud om noen virkelig trenger det. Da trenger du ikke banke på. Da står man sammen, som man egentlig alltid gjorde, men nå synes det.

Filosofkjærestene Sarte og Beauvoir levde et liv der de møttes først etter at de hadde skrevet og tenkt, der de gav rom til særegne, sosiale liv som ikke var bundet opp av «parmiddager» og andre (noen ganger) konstruerte fenomener. Nærhet og respekt på prøve? Kanskje ikke så vanskelig for filosofer.

Back in 2019 …

Hva vil du ha i alenetiden din? En Petter Stordalen-hytte? Eller bare et rom med en PC, en skrivepult, en god stol og et ganske bra stereoanlegg? Eller kanskje noe helt annet?

Individer i vesten kan, om de jobber for det, lage en tilværelse som gir et visst rom for seg selv, slik at man kan ha mer tid (komfort) og direkte kjærlighet for andre, nære mennesker, samtidig som man frigir annen sosial og yrkesmessig viktig tid.

«Det er med andre ord en vinn-vinn situasjon for oss alle at vi slipper hverandre annen hver uke,» kommenterer Hansen. Jeg opplever at hun skriver det med kjærlighet for sine barn. Hun skriver det med forståelse for tiden hun lever i. Barn har en far og en mor. Barn velger ikke sine foreldre. Det foreldre kan gjøre er å hjelpe og elske sine barn.

Shurikas stemme er unik i Norge, hun omfavner Norge

«Jeg i likhet med single kvinner elsker friheten min. Muligheten for å dyrke hobbyer og ivareta vennskap er svært viktig for meg. Roen, og freden er med på å gjøre meg til en bedre mor», skriver Shurika Hansen videre.

«Det å gå rundt uten å måtte ha omsorg for andre er også livsviktig for meg. Som introvert får jeg energi av alenetid. Noe som innebærer at kjernefamilien ikke er ideelt for meg.»

Shurika Hansen beskriver noe som er livsviktig. Mødre og fedre er livsviktige også som de individene de var før de ble foreldre. Slik kan barna deres se opp til hva de selv kan bli, om foreldrene ikke gir opp seg selv.

Shurika Hansen er i tillegg en stemme samfunnet trenger for seg selv. Kanskje særlig det hun tenker ut alene. Det kan hende at hennes barn vil sette pris på det en dag. Akkurat som mange barn av forfattere, kjendiser og kulturpersonligheter har måttet leve i en verden som er en boble de først forstår når de ser ut av den.

Noen ville ha sagt: Ikke bli mor!

Men hva om du ble det likevel? Hvordan skal du egentlig vite hva det innebærer å bli mor eller far før du er det? Og når du blir forelder så angrer du ikke.

Men fortsetter du ikke å gå langs din egen sti, hvordan kan da barna dine da respektere deg når de blir gamle nok til å gjøre egne verdianalyser?

«Jeg kan med hånda på hjertet erklære meg som lykkelig skilt der min lykke ikke defineres ut ifra hvor god mor jeg er eller god kjæreste, men heller hva jeg selv klarer å gi de rundt meg kun ved å være meg selv», skriver Shurika.

Hun er ferdig med sin argumentasjon i denne sammenhengen. Hun har rett: Vi kan alle være gode mennesker, være der vi er. Skape verden. Amor Fati.

 

Annonser
  •  
  •  
  •