Ikke alle føler seg trygge når de går om bord i hjernereise-raketten og oppdager at det sitter en gjeng herrefrisører bak spakene. Foto: Fra Yan Calmeyer Friis' samling
Del saken
  •  
  •  
  •  

På hjernereise med herrefrisører

Min interesse for singelplater var avtagende utover i 1968. Årsaken var plater som denne. LP-platen var blitt en oppnåelig om enn kostbar skattkiste. Samtidig var musikkinteressen et sosialt fenomen, man tilhørte et lite samfunn av innviede som meget gjerne ønsket sin neste vel. De kjøpesterke delte av sin overflod: De lånte bort platen. Jeg var nok hovedsakelig en låner i 1968. Til gjengjeld var jeg en flittig låner, og jeg hadde de kjøpesterkes tillit. Det hendte aldri at jeg leverte tilbake plater med syltetøyflekker, fingeravtrykk og gud-forby-det: Riper.

Jeg behandlet LP-platen som en hellig gjenstand. Jeg nøt den store, skinnende overflaten mens jeg trædde den forsiktig på platespilleren – man holdt skatten mellom stramme håndflater slik at ikke så meget som en rille ble utsatt for hudkontakt. Så satte man seg tilbake med coveret klart for dypstudier. Musikken kunne begynne.

Det var ikke noe nytt at det ble utgitt fantastiske LP’er. Det nye var at de kom så hyppig. De kule artistene hadde mye på hjertet, de trengte plass. Og for oss, guruenes disipler, ble LP-formatet – både de eventyrlige coverløsningene og den generøse spilletiden – vinduer mot livsgåtene. Vi var frimurere, og hver kule artist var en stormester.

«In Search Of The Lost Chord» (1968) hadde enorm innflytelse på sin samtid. Det står fortsatt som The Moody Blues’ ypperste øyeblikk. Foto: Yan Calmeyer Friis’ samling

Plukker man «In Search Of The Lost Chord» fra hverandre, er det mye å sette fingeren på. Det skulle ikke forundre meg om ferske 2020-ører opplever albumet som et pretensiøst kostymeball som tyr til hjelpeløst naive tekstløsninger. Men det er etterpåkloke samtidsinnvendinger. Akkurat som i 1968, bare enda mer, må man åpne velvilligheten for det som kommer. Opplev det gjerne som en duft av patchouli fra svunne tider, men opplev det. For dette er et Moody Blues som slår ut i full blomst. Her finner de endelig lyden sin og retningen de vil gå. De er prinser i et eventyrspill, lett beruset på den romantiske, drømmende versjonen av 68’ernes løsning på verdensproblemene. De østerlandske elementene er vevet vakkert inn i helheten, og LSD-yppersteprest Timothy Leary gis en rørende elskverdig birolle i seremonien.

LSD-guru Timothy Leary i 1969 under innspillingen av John & Yokos «Give Peace A Chance». Han har en rørende elskverdig birolle på Moody Blues-albumet. Foto: Roy Kerwood/Wikipedia

Albumet er formet og utført som en reise, mest en indre oppdagelsesreise. Man leter etter svaret på livsgåten. Det kunne man ikke regne med å få fra fem karer som lignet mer på herrefrisører enn filosofer, men man satte pris på at de forsøkte. I 1968 var det til og med fullt mulig å mene at de var nær.

Geografisk reiser våre venner til både Østen og Afrika, litt sitarmusikk og fløytetoner som i hvert fall er ment eksotiske understreker det, men egentlig forlater bandet aldri Camelot. Og der bor den deilig luftlette, vimsete engelske versjonen av psykedelia, der bor middelalderromantikken, og der bor mellotronen. Uten mellotronen ville mange av låtene fremstått som sjarmerende og veldreide, men tidvis pinglete popdrops pakket i veldig fine sangharmonier og anført av en elgitar med fet lyd. Mike Pinders mellotron løfter musikken opp i en annen sfære. Dette underlige, magiske instrumentet som kunne gjenskape, eller snarer gjendikte lyden av et helt symfoniorkester – og likevel fremstå som noe helt annet, noe overjordisk, et hellig brus fra himlene. Nettopp kombinasjonen av sangharmonier, Haywards elgitar og Pinders mellotron gir Moody Blues et uttrykk som ingen andre hadde. Du blir beruset av dem. Du aksepterer tekstenes rørende naivisme for “In Search Of the Lost Chord” er ikke en rekke enkeltelementer, det er summen som teller. Du opplever musikken og tekstenes plass i den som storslått metafysikk selv om nøyere granskning vil avsløre at det er det slett ikke. So what?

«Ride My See-Saw» et pumpeverk av en låt. Burde vært en superhit, men ble det ikke. Fansen kjøpte heller LP’n. Foto: Deram

Forestillingen åpner med det som skulle bli Moody Blues-LP’nes varemerke: Trommeslageren deklamerer et selvskrevet dikt, pretensiøst og selvhøytidelig, håret hadde reist seg på hodet om man ikke var så til de grader på gruppens parti at man nøt frykteligheten. Det var jo fanfaren, etter den kom alltid gull. Her “Ride My See-Saw”, et strålende pumpeverk av korstemmer og klangfulle gitarløp naglet fast i en melodi og et refreng som det er umulig å verge seg mot. Veien videre er som en vandring i Camelots parker. Med et ankerfeste i albumets episke tretrinns-rakett “House Of Four Doors”/”Legend Of A Mind”/”House Of Four Doors (Part 2)” hvor gruppen bokstavelig talt åpner musikalske dører (så det knirker) og gir deilige vareprøver på sine evner til å la klassisk musikk, østens klanger og vestlig rock smeltes sammen til et (iblant pompøst) hele. Albumet toner ut gjennom den duvende, lange, meditative “Om”. Og før vi er kommet så langt har Hayward levert en av sine skjønneste sanger: “Voices In The Sky”.

«Voices In The Sky», den vakreste låten på albumklassikeren. Heller ikke den ble noen hit. Foto: Deram

Du kom løftet ut av møtet med dette albumet. Hver gang. Og du foretrakk å høre det i sin helhet, uten andre avbrudd enn tiden det tok å forte seg bort til platespilleren og snu vindunderet (uten å berøre rillene).

The Moody Blues rulet i 1968-1972. De leverte ikke et eneste svakt album. “In Search of the Lost Chord” var starten. (Noen vil hevde at “Days Of Future Passed” fra 1967 er der oppe også, det er jeg dypt uenig i. Det albumet er eksperiment – rockeband møter symforniorkester – som ikke spiller veldig godt. “Nights In White Satin” er der, men den funker bedre nedtrimmet på single.)

I dag ville jeg arrangert de klassiske Moody Blues-LP’ne slik:

  1. «In Search Of The Lost Chord» (1968)
  2. «Seventh Sojourn» (1972) (pga av sin utrolig sterke side 1)
  3. «On The Threshold Of A Dream» (1969) (aller mest fordi coveret fortsatt trollbinder meg)
  4. «To Our Children’s Children’s Children» (1969) (vanvittig vakker side 2)
  5. «A Question Of Balance» (1970)
  6. «Every Good Boy Deserves Favour» (1971)
  7. «Days Of Future Passed» (1967)

I morgen ser helt sikkert listen annerledes ut.

Av senere album (laget etter deres seks år lange avbrudd mellom 1972 og 1978), holder jeg egentlig bare «Long Distance Voyager» (1981) som seriøs utfordrer til noen av de ovenstående.

«On The Threshold Of A Dream» (1969) inne på min Moody Blues Topp 3, kanskje mest p.g.a. coveret som man kan gå seg helt bort i. Foto: Yan Calmeyer Friis’ samling
  •  
  •  
  •