Mellom desember 1966 og november 1967 ga The Hollies ut hele tre LP’er, alle klassikere, alle i sin helhet viet egenkomponert stoff signert trioen Graham Nash, Allan Clarke og Tony Hicks. Trilogien ble avsluttet med det desiderte høydepunktetet, «Butterfly». Foto: EMI/Yan Calmeyer Friis’ samling.
Del saken
  •  
  •  
  •  

«Butterfly» var The Hollies’ tredje knallalbum på et år. De tre platene er så beslektet i stil og utvalg at de nesten danner en trilogi.

Fra høsten 1966 til høsten 1967 utfordret gruppen et øyeblikk sin trygt etablerte posisjon som rent singleband. De ville mer enn iørefallende klasseproduksjoner badet i skarpe sangharmonier. Singlen «Stop Stop Stop» og det tilhørende albumet «For Certain Because» innledet en forrykende kreativ og produktiv periode. Til da hadde coverversjoner vært deres smør på brødet. Nå våget de for første gang å stole på egne penner (tidligere hadde de skjult seg bak pseudonymet Ransford på B-sider og enkelte LP-kutt), og signaturen Clarke/Hicks/Nash ble en merkevare i samme nabolag som Lennon/McCartney, Townshend, Davies, Jagger/Richards og Marriott/Lane.

Graham Nash har ansvaret for gruppens brå sving mot det innovative. Han likte seg glugg i hjel i den ultrabritiske tilnærmingen til psykedelia og bevissthetsutvidelse, Sgt. Pepper’ismen. Han gikk i de kuleste klærne og kunne de svevende sprogkodene som han mer enn gjerne delte med forbipasserende journalister. Resten av gruppen må ha følte seg aldri så lite klønete i dette miljøet. Men Graham var som fisken i vannet. Han ble gruppens talsmann, og leser man intervjuer fra denne tiden kan man ikke unngå å smile. Nash naive hippiebabbel ble tatt superseriøst av popjournalistene som gjerne også ville regnes blant de hippe, «the beautiful people». Clarke og Hicks sa ikke stort. Men de lot ham drive på og kjøpte rare klær, de også. Nash hadde jo faktisk prestert å få The Hollies med på samtidstoget før det forlot stasjonen. Det var blitt kult å like det nye The Hollies.

«Carrie Ann» og «On A Carousel» var badet i farvesprakende, lekre og deilig sommerlige arrangementer, samtidig hektet på melodier som det var umulig å forsvare seg mot. Foto: EMI/Yan Calmeyer Friis’ samling.

Man kan ikke beskylde hits som «Carrie Ann» og «On A Carousel» for å være psykedeliske drops. Her hadde Nash måttet gi seg for sine kollegers relativt godt utviklede forretningssans. Men begge singlene var badet i farvesprakende, lekre og deilig sommerlige arrangementer, samtidig hektet på melodier som det var umulig å forsvare seg mot. Og om du snudde «On A Carousel» bød gruppen på litt Byrds-raga med «All The World Is Love». Nash’ hovedfokus var imidlertid på LP-platen.

«For Certain Because» (fra desember 1966) var en fabelaktig variert reise med uventede stoppesteder som «Clown» og «Crusader». Foto: EMI/Yan Calmeyer Friis’ samling.

«For Certain Because» var en fabelaktig variert reise med uventede stoppesteder som «Clown» og «Crusader». De jobbet også bevisst med arrangementene, hver eneste låt hadde sin egen individuelle lyd. Det var noe beatlesk over håndverket. Jeg husker meget godt albumet fra den gang. Jeg hadde ikke råd til å kjøpe det selv, men lånte det ofte av en kamerat, og jeg var ganske misunnelig på utbrettcoveret. Det var stilig, farlig stilig. Beatles hadde ikke hatt utbrettcover siden «Beatles For Sale». Men det må ha kommet som et aldri så lite sjokk på Hollies at albumet aldri nådde TOP 10.

«Evolution», ble innspilt (i samme studio) og utgitt samtidig som «Sgt. Pepper». Det var pakket i et herlig farvebad av et psykedelisk omslag. Foto: EMI/Yan Calmeyer Friis’ samling.

Deres bidrag til «the summer of love», «Evolution», ble innspilt (i samme studio) og utgitt samtidig som «Sgt. Pepper».  Det var pakket i et herlig farvebad av et psykedelisk omslag («The Fool» sto for fontene på forsiden og illustrasjonen på baksiden). Albumet var fritt for singlehits, men rikt på låter som kunne vært. Bortsett fra Nash’ fløteteite «Ye Olde Tofeee Shop» og vuggevisen «Lullaby For Tim» (angivelig Allan Clarkes sønn og ikke Timothy Leary) – begge kvalifiserer som representanter for vimsete engelsk psykedelia light –, er LP’ns teksttemaer ganske konvensjonelle postkort fra kjærleikens ferjereiser. Men plassert i sprudlende friske popmelodier som skyter fart inn i refrengene, drukne på sangharmonier av stål. Arrangementene gir platen et lett psykedelisk overtrekk. Som oftest små detaljer, en fuzzbox, litt overstyring, litt undervannsvokal (den boblende effekten på Nash stemme i «Lullaby To Tim» er direkte irriterende). Sånne ting. Uansett, «Evolution» var og er et friskt popalbum, og i motsetning til «For Certain Because» nådde det TOP 10. Alt vel? Ikke helt.

«King Midas In Reverse» fikk den tvilsomme æren av å havne i samme båt som «If I Needed Someone» (1965), gruppens til da eneste flopp. Foto: EMI/Yan Calmeyer Friis’ samling.

Det var på dette tidspunktet Graham Nash bestemte seg for å overta roret. Han overkjørte sine kolleger i studio, og konfliktviseren begynte å dirre da han insisterte på at den svært pretensiøse produksjonen «King Midas In Reverse» var deres neste single. Versene lune, innrammet av akustiske gitarer, refrenget en stabel stakkato strofer blåst inn i et voldsomt orkesterarrangement (mer Tom Jones enn «Sgt. Pepper»), teksten en skillingsvise om mannen som går fra katastrofe til katastrofe, alt han berører blir til støv. Det var en vanskelig låt, den ga ikke ved dørene, og Hollies’ gjennomsnittsfan, singlekjøperen, svarte med å nøle. «King Midas In Reverse» fikk den tvilsomme æren av å havne i samme båt som «If I Needed Someone» (1965), gruppens til da eneste flopp.

Nash’ anså denne låten for å være et mesterverk. Hverken publikum eller hans kolleger i Hollies var enige. Foto: Faksimile fra New Musikal Express.

Mens «King Midas In Reverse» slet på listene, var Hollies i full gang med albumet «Butterfly». Og nå styrte Nash med jernhånd. «Butterfly» var hans bære eller briste, platen som definitivt skulle plassere The Hollies i Premier League. Brorparten av låtene er hans, og han insisterte på å synge dem selv – helst alle harmonistemmene også. Resultatet ble gruppens eksperimentelle LP, og fordi alle vet at Graham Nash ikke akkurat er avantgarde-mannen, men snarere den lettbente popmotvekten til Crosby og Stills i den trioen, betyr eksperimentell her ikke nødvendigvis at man tar de store avstikkerne fra hovedveien.

«Butterfly» er gjennomvevet av Nash’ barnlig sjarmerende omgang med den tidsriktige metafysikk. Man formelig ser ham for seg sandalvandrende i kjortel, med et undrende smil om munnen mens han dikter et fantasilandskap og trer det ytterst forsiktig over engelsk prospektkortidyll. Det er sitarer i «Maker», det er akvarellvakre strykere og blåsere i tittlekuttet hvor man etter en spasertur ved lemonade-innsjøen svever over fjelltoppene på hver sin sky og betrakter sukkerspinnsneen (hvilket omsider minner lytteren på at narkotika er noe overvurdert), det er sanger om å vandre, om å kaste fiskesprett. Det er nært og behagelig sunget, og smakfullt arrangert. Tidvis langt ute, i «Elevated Observations?» og «Try It» utsettes vi for cymbaler avspilt baklengs, tapeloops og primitiv lek med moog, men stort sett holdes tungen rett i munnen og lydleken fortrenger aldri The Hollies’ sterkeste kort: Melodien og sangharmoniene. I «Wishyouawish» og «Postcard» er de f.eks. nærmere Simon & Garfunkel enn Syd Barrett, for å si det sånn.

Graham Nash (øverst til venstre) prestert å få The Hollies med på samtidstoget før det forlot stasjonen. Det var blitt kult å like det nye The Hollies. Foto: EMI/Yan Calmeyer Friis’ samling.

Man kan forestille seg at resten av bandet må ha skåret tenner over de mest vimsete Nash-påfunnene. Allan Clarke virker nesten rasende på hugget i sitt sentrale bidrag på albumet, «Would You Believe», en monumental produksjon i Spector-klassen stinn av sangharmonier, kassegitarer, ekko og orkesterpålegg. Han kjører også over Nash-stemningene med «Step Inside», et klassisk stykke Hollies-pop uten kjortel og sandaler. Tony Hicks leverer på sin side en jordnær versjon av eventyr-Hollies med sin «Pegasus The Flying Horse» som er så iørefallende at det lukter singlehit lang vei. Nash har ikke glemt gamle kunster, han heller, albumets åpningskutt, «Dear Eloise» med sin sakte intro på noe som lyder som trampeorgel, skyter fart ut i en av de meste strålende popmelodiene gruppen noen gang har skapt.

«Butterfly» er The Hollies’ mest varierte og dristige album. Nash-dominansen gir enkelte teite lytteropplevelser, men platen spiller fortsatt forfriskende bra. Det gjør jo også de to andre LP’ne i trilogien, hvilket betyr at man bør være litt trist når man spiller dem. The Hollies fikk sjansen til å vise hva som bodde i dem og tok den. Dessverre reagerte ikke platekjøperne med begeistring. Bare «Evolution» nådde TOP 10. Fiaskoen «King Midas In Reverse» og det faktum at «Butterfly» ikke kom inn på LP-listene i det hele tatt resulterte i at Graham Nash’ tid som The Hollies’ keiser var over og at komponistteamet Clarke/Hicks/Nash raknet.

«Jennifer Eccles», skrev Nash under press (sammen med Allan Clarke), kravet var to the point hyggelig popmusikk uten så mye som et ord om lemonade-innsjøer. Foto: EMI/Yan Calmeyer Friis’ samling.

Da 1968 opprant var Graham Nash umåtelig lei, og de andre var sure. Neste single, «Jennifer Eccles», skrev han under press (sammen med Allan Clarke), kravet var to the point hyggelig popmusikk uten så mye som et ord om lemonade-innsjøer. Det klarte han jo fint. Men moroa var over, og i juli 1968 bestemte Nash seg for å slutte. Han pakket koffertene, forlot Hollies, kone og barn, og slo seg sammen med David Crosby og Stephen Stills. The Hollies begynte å gå i dress igjen og ble familievennlige tolkere av Dylan-sanger. Men før Nash dro, lot han seg overtale til en siste singleinnspilling: «Listen To Me» (skrevet av Tony Hazzard). Hollies var blitt et coverband igjen.

Før Nash dro, lot han seg overtale til en siste singleinnspilling: «Listen To Me» (skrevet av Tony Hazzard). Hollies var blitt et coverband igjen. Foto: EMI/Yan Calmeyer Friis’ samling.

Kuriositet: Scaffold har en henvisning til «Jennifer Eccles» i sin 1968-slager «Lily The Pink». Det var en inside joke myntet på Graham Nash som korer på Scaffold-låten.

Den svært lite hippie-aktige artikkelforfatteren 17. mai 1967. Foto: Privat

 

 

 

  •  
  •  
  •