Det opprinnelige coveret fra 1973. Kompromissversjonen som ble til i en tid da Pauls aksjer var dalende. Foto: mpl/Universal
Del saken
  •  
  •  
  •  

«Red Rose Speedway» er McCartney-albumet som er blitt stående med én fot i løse luften i over 40 år. Det måtte en deluxe-utgave til for å redde den fra sin tilsynelatende evige hamstringlidelse.

I motsetning til «Ram» som tross sterkt salg fikk kritikerne mot seg, og som først i nyere tid har fått sin oppreisning, ble «Red Rose Speedway» mottatt med en overdreven velvilje (da man virkelig hungret etter mannens comeback etter usle «Wild Life» og det LP-tomme 1972) som overraskende raskt gikk over i sint motvilje da det viste seg at albumet slett ikke var så stilig som førsteinntrykket og det forseggjorte omslaget lovet. Et halvt år senere kom «Band On The Run», Paul behøvde aldri mer å se seg tilbake, og «Red Rose Speedway» ble feiet under teppet. Også av Paul selv.

Platens problem var at den virket uferdig, den visste ikke hvor den ville, og den hadde ikke de tre-fire låtene som kunne bære de svakere innslagene. Den ble dessuten tvunget i kne av de to langløpene som avslutter hver sin plateside (og som samlet utgjør nesten halve LP’n). «Little Lamb Dragonfly» er riktignok klassisk McCartney-musikk, et mangfoldig og vakkert stykke håndverk, men skjemmet av en bløt og retningsløs tekst som bare er der og irriterer. Verst er imidlertid albumets finale, en såkalt medley av typen McCartney har elsket helt siden 1969 da han og John sydde sammen noen ideer og skisser de hadde liggende til «the long one». Råmaterialet til «Abbey Road» var strålende allerede i utgangspunktet. Det var det ikke på «Red Rose Speedway». De fire halvferdige og bløte skissene er ganske like, helt blottet for musikalske utfordringer og belemret med blasse, uengasjerende tekstfragmenter som du får et galopperende behov for å glemme allerede mens du hører dem første gang.

Pauls originale plan var et dobbeltalbum. Så svak var hans status etter «Wild Life»-fiaskoen at EMI kunne tvinge ham til å begrense seg. Dobbelt-albumet ble skrinlagt. «Red Rose Speedway» slik vi kjenner den var altså en kompromissløsning. Så vidt jeg forstår forsøkte Paul å sette sammen en så kommersiell enkel-LP som mulig. Det er åpenbart at han må ha vært fartsblind når vi vet hva han kasserte.

Dobbelt-albumet slik det fremstod i 2019. Det skal være rekonstruert etter en original prøvepress fra 1973 som eies av trommeslageren Denny Seiwell. Foto: Yan Calmeyer Friis’ samling

Det finnes flere alternative innholdsoppsett til dobbeltalbumet, så vi kan ikke stole på at den versjonen som omsider ble utgitt i 2019, er den opprinnelige. Blant annet er «1882» utelatt. Helt uforståelig da det er en av de aller beste og mest uvanlige McCartney-låtene fra hans tidligste soloperiode. En slepende, illevarslende bluesvals med døden som gjennomgangstema, og sydd rundt en gåtefull tekst som både har russisk revolusjon og Dickens’ London i seg. Kjøper du boksen, får du den heldigvis både i live- og studio-tapning. Så fatt mot.

Men «1882» fikk altså ikke være med på den restaurerte dobbel-versjonen av «Red Rose Speedway».  Til min glede kan jeg fastslå at albumet klarer seg utmerket likevel. Her motbevises klisjéen «less is more», for ved å doble spilletiden, får plutselig også de svakere innslagene fra det opprinnelige albumet farve i kinnene. Følelsen av overflod var akkurat det geniale trekket som skulle til. Det doble «Red Rose Speedway» er en musikalsk fornøyelsespark. Farvesprakende, variert, leken og med befriende store stilsprang. Den er løsere, mer uformell og romsligere enn «Ram», men mangler samtidig dette albumets selvdisiplin og makeløse timing. «Red Rose Speedway» er uformell og litt uvøren der Ram bevisst «went for the kill». Nettopp derfor kan albumet tillate seg romslighet. Det forsøker ikke å bevise noe, det prøver seg frem. Paul er utrygg, noe han ikke var under arbeidet med «Ram», og denne usikkerheten er noe av hemmeligheten ved den unike stemningen som du bare finner på «Red Rose Speedway». Etter «Band On The Run» skulle det mer til for å skremme Paul McCartney.

“Wings Wild Life” (1971) lanserte bandet Wings, og ble myrdet av kritikerne. Det har fått en viss oppreisning senere. Foto: Yan Calmeyer Friis’ samling

Når man spiller den første av platene i dobbelt-albumet blir man faktisk ganske overrasket. Det er helt fritt for de nevnte to langlåtene, og står som en påle. Etter to platesider må hele din oppfatning av «Red Rose Speedway» opp til revurdering, og du er bare halvveis.

“Country Dreamer” ble kastet ut og plassert på baksiden av “Helen Wheels” i november 1973. Foto: Yan Calmeyer Friis’ samling

Side 1: Den elektriske, hardtslående instrumentalen «Night Out» er en tøffere start enn «Big Barn Bed» var, den er kortspilt og rydder bordet for neste innslag, «Ram»-outtaken «Get On The Right Thing» som funker bedre nå. Hard og rastløs med et funky gospeløs som introduserer den klassiske Wings-koringen med Lindas stemme tydelig i veven. Derfra rett over i «Country Dreamer» (B-siden til «Helen Wheels»), ujålete, men velsignet varm og iørefallende countrypop som lyder slik forsidebildet på «Wild Life» ser ut. Sval, flerstemt koring, trippende komp. En av Pauls beste B-sider. Først nå, som kutt 4, kommer den opprinnelige LP-åpneren «Big Barn Bed», funky og sprelsk, feiende koringer, smart basspill og fremragende tromming, men fordi den «goes on a bit» (som det heter) uten å ha mer på lur, passer den mye bedre såpass langt inn i platesiden. Her har den lov til å drøye med avreisen. Og så følger endelig velsignede «My Love», en åpenbaring av en popballade med flengende, sår gitarsolo, deilig rullende trommer og vakker vokal, albumets sterkeste kort, utgitt på single i forkant av LP’n den gang, og årsaken til at man lot seg lure til å tro at McCartney var tilbake.

“Seaside Woman”, et morsomt stykke reggae, kassert fra albumet og gitt ut på single under pseudonym i 1977 (USA) og 1979 (England). Foto: Yan Calmeyer Friis’ samling

Side 2 åpner med den sjarmerende lille skissen «Single Pigeon», helt utmerket her, med klunkende pianoinngang og døsig påfyll fra hele bandet – blåsere og alt, kunne vært en «White Album»-outtake. Gresk atmosfære i introet på call-respons-bluesen «When The Night» med sitt vell av detaljer og som Paul synger veldig, veldig godt. Og så er det Lindas tur, og dobbeltalbum-idéen blir tydelig. Det var dette Paul ville med albumet, ikke bare reparere sitt eget rykte, men også vise at Wings var et band. 1972-turnéen var jo i aller høyeste grad en band-turné, ikke et one man show. Med det utgangspunktet er «Seaside Woman»s tilsynekomst halvveis inn på side 2 helt riktig timet. Lindas reggae-ditty har ikke bare sjarm, den fremføres av et sterkt og lekent orkester, Pauls basspill helt uovertruffent.

“I Lie Around” ble droppet, men fant et hjem på baksiden av James Bond-låten “Live And Let Die” i juni 1973. Foto: Yan Calmeyer Friis’ samling

Neste låt, McCartneys «I Lie Around» (B-siden til «Live And Let Die»), piknik i det grønne med innlagt bading i elven, gir albumet enda en ny stemme, mikrofonen overlates til Denny Laine, selv om Paul tøyser rundt ham, og tar bomben så spruten står. Sommer. Forsidebildet på «Wild Life» igjen.

“My Love” ble nøkkelkuttet på det opprinnelige albumet, og en stor hit. “The Mess” ble kuttet fra albumet, men fikk være med på singlen. Foto: Yan Calmeyer Friis’ samling

Og inspirert gitarspill tvers igjennom. Den tordnende live-versjonen av «The Mess» (B-siden på «My Love») avslutter side 2. Forrykende. Og man kan allerede konstatere hvor markant albumet har løftet seg. Ikke helt «Ram», men sannelig nær, og nå hører man at de to slekter på hverandre.

Og enda er det to platesider til.

“Mama’s Little Girl” måtte vente helt til februar 1990 før den ble utgitt, da som B-side på singlen “Put It There”. Foto: Yan Calmeyer Friis’ samling

Side 3 åpner med nok en live-innspilling, en seig, doven trad-blues, «Best Friend». Paul McCartney’s Blues Band går stilrent til verks i dette klageropet til en svikefull kvinne. Deilig å høre Wings ta et skritt tilbake og kose seg. De frir ikke til noen her, for publikum hadde aldri hørt låten. Upretensiøs moro. Det slår meg at dette kanskje var den beste Wings-besetningen av dem alle. Så bærer det over på kjente tomter: Pauls underlige instrumental «Loup (1st Indian On The Moon)» som åpnet side 2 på original-LP’n. Fascinerende med sine tempovariasjoner og stemningskifter, og styrt av eksellent og spennende basspill. Først nå, godt inne i dobbeltalbumet, kommer medleyen som avsluttet original-LP’n og ble hengende igjen i lytteren og ga en beklemmende tam ettersmak. Teksten er ikke blitt bedre med årene, og skissene lyder ikke mindre glatt, men her kommer faktisk disse drøyt 11 minuttene unna med det fordi du har fått så mye annet i forkant, og fortsatt har masse igjen. Medleyen blir et velklingende avbrekk etter mengden av inntrykk som man er blitt utsatt for i nærmere en time.  Følelsen forlenges av den helt uproblematiske og småpene, men litt daue pludrevisen «Mama’s Little Girl» (1972-outtaket ble holdt igjen helt til i 1989 da den dukket opp på B-siden av «Put It There»).

Det opprinnelige Wings slik de fremsto i Njårdhallen i Oslo i august 1972. Da spilte de formidable “1882” som ikke fikk være med på det rekonstruerte dobbelt-albumet. Foto: EMI

Side 4 åpner med Denny Laine og en av hans aller beste låter, «I Would Only Smile». Melodisterk folkpop som kler albumet, og som får ekstra løft gjennom Pauls smakfulle basspill. Godt å høre Dennys stemme. Den befinner seg i Pauls nabolag, men er ikke like allsidig og har en litt annen, men ganske karakteristisk klang. Denny var frustrert over at låten ble skrotet og inkluderte den til slutt på solo-LP’n «Japanese Tears» (1980). Helt på tampen av forestillingen får vi den utrolig sjarmerende poplåten «One More Kiss». To og et halvt minutts perfekt, upretensiøs pop, helt uten daukjøtt. Lekre gitardetaljer hele veien. Et av original-LP’ns fineste øyeblikk. Det illustrerer styrke at Paul kan vente med denne godbiten helt til slutten av side 4, mens han måtte bruke den allerede på side 1 forrige gang. Nest sist ut er albumets eneste coverlåt, den saktegående lounge-balladen «Tragedy», som Paul turnerer helt fremragende, men som blir noe skjemmet av sporadisk sitarklimpring. Det siste var ingen god idé. Så er det omsider tid for å si farvel, og det gjør Paul med «Little Lamb Dragonfly» som er og blir en musikalsk vinner, utrolig delikat for øret, men skjemmet av en slumsete tekst. At han ikke brukte mer tid på ordene er meg ubegripelig. Hadde det vært en venstrehåndslåt kunne man skjønt det, men denne «Ram»-outtaken er episk. Den fortjener mer respekt fra sin opphavsmann enn den fikk. Latskap.

Uansett. Utvidelsen av «Red Rose Speedway» har gitt albumet den definitive oppreisning. Nå er «Red Rose Speedway» plutselig alt det både vi og Paul håpet den skulle være våren 1973. Avgjørelsen om å strippe de fire platesidene ned til to var feil. Men jeg stusser virkelig over at Paul ikke også inkluderte «1882». Det er plass. I mitt iTunes-bibliotek er låten inkludert. Og det er ingen ting Paul kan gjøre med det.

Superduperboksen som ga oss en mektig “Red Rose Speedway”-pakke pluss “Wings Wildlife” (med bonuskutt) og en hel CD, “Wings Over Europe”, fra Europaturneen i 1972. En pakke så flott at den burde bo under alle juletrær i verden. Foto: mpl/Universal

Tiden leger om ikke alle, så mange sår. Med «Wild Life» er det slik at man lettere godtar den i dag. Den har sin egen identitet, og er helt unik i Paul McCartneys katalog. Den doble 2019-utgaven av «Red Rose Speedway» har ryddet unna det eneste problemet som gjenstod. Nå er Paul McCartneys solo/Wings-karriere oppgradert og tilrettelagt så den kan oppleves helt sømløst fra «McCartney» og til og med «Wings Over America». Om han nå bare kunne luksusbehandle «London Town» og «Back To The Egg» også, skal jeg aldri mase på ham igjen. Eller nesten aldri.

Jeg traff Paul McCartney første gang i Liverpool i november 1979 da jeg så Wings live og fikk anledning til å gi Paul diplomer for hans seire i Det Nyes leseravstemning. Neste møte (med nye diplomer å overrekke) skjedde i mai 1980 i Abbey Road i forbindelse med utgivelsen av “McCartney II”. Foto: privat
  •  
  •  
  •