Foto: Wikipedia
Del saken
  •  
  •  
  •  

Rapport fra Pink Pop Festival 4. juni 1979. 

Tekst og kors på halsen: Yan Calmeyer Friis

Før Tor Milde vandret sidelengs inn fra venstre, var platebransjen ufordragelig rik og ringte journalister og lurte på om de ville reise langt av sted og snakke med popstjerner. Det ville de ofte. Jeg husker ikke lenger hvorfor Polygram betalte for turen til Maastricht, helt syd i Nederland, nærmest en kvise inn i Belgia, for å overvære Pink Pop-festivalen. Men jeg har en mistanke om at det gjaldt Dire Straits.

Faksimile fra Det Nye. Foto: Svein Boye Andersen

Uansett bar det av sted med Phonograms Anne Lise Røed som anstand. Vi ble innlosjert i en by ganske langt unna Maastricht, men passe nær Amsterdam og flyplassen. Hjem skulle vi jo, og det allerede neste morgen tidlig.

Festivaler er omtrent like morsomme som liggesår. Profesjonelle journalister som er vant til å få plater og flybilletter i posten, liker ikke å menge seg med plebeiere: Idiotene som betaler svimlende summer for å sitte trangt i en sverm av mygg og dryppvåte armhuler, spise dårlig, drikke varm øl, stå i pissekøer til blæren revner og heie på artister som snart skal hjem til hotellet og ha det mye gøyere enn å stå på scener store som flyplasser og lire av seg vindblåste kortversjoner av live-showene sine. Tabloid-journalistene anmelder settene. Noen er gode og noen er ikke fullt så gode, skriver de. For noe sprøyt. De vet like godt som oss at festivalmusikk suger. Det som ikke blir tatt av vinden. Men drinkene backstage er gratis. Etter et par av dem får selvhøytidelige reportere det for seg at hele landet venter på deres dom.

Band burde betales for å holde seg unna festivaler. La russen overta. Kjør bussene inn. Jag gitarene tilbake til klubbene.

– Er det ikke bra! stønnet en fjoms fra Phonogram England.

Foto: Radar records

Jeg så rett opp i neseborene til Elvis Costello. Han virket ordentlig sint. Lyden av The Attractions veivet rundt i vinden et sted bak meg. Det lå et svakt belegg på bakken og trærne. Så ut som om noen hadde sluppet rosa pulver over byen. Det hadde de også. På veien inn passerte vi et industrianlegg som hørte hjemme i filmen «Brazil». Norge har ikke industri. De som hevder noe annet bør ta en tur til Maastricht. Der er alle fabrikkers mor. Uendelige monumentale rørkonstruksjoner som spyr damp og tåke i ulike farvekombinasjoner fra sennepsgult til rosa. Det henger lamper i den evige skumringen. Lysene skjelver. Du glor inn i et science-fiction-helvete. De som holder til der, kom ikke i fred. Elvis Costello pustet inn den samme dritten som meg. Ikke rart han var sint.

Hva husker jeg fra Pink Pop? Police. En britisk trio med bleket hår. Sjefen, Sting, i jumpsuit. Det neste store. Alle sa det. Jeg lot meg forføre til å begynne med. Men etter hvert ble det ensformig. Jeg syntes de var masete. Ikke hoppet han noe høyt heller. Dire Straits? En fyr med pannebånd og fingerplekter som fant gynget og insisterte på at «Harry don’t mind». Brutter’n hans sto ute på den ene siden og ratsjet rytmegitar akkurat som Bruce Welch. Han så sur ut og det var ikke så rart, for han skulle snart få sparken.

Foto: Vertigo/Phonogram)

Pressekonferansen med Dire Straits i utrivelige kontorlokaler med fortmalte vegger (ett strøk fikk holde) og vegg-til-vegg industritepper. En mutt Mark Knopfler i konstant bevegelse vekk fra servile journalister som stilte ham servile spørsmål. «Mmm», sa han og «Yeah». Ispedd et og annet «If you say so, yes». Anne Lise holdt øye med meg. «I like your album», sa jeg fort. Knopfler reagerte ikke. Han ventet på spørsmålet. Jeg hadde ikke noe. Jeg lurte faktisk ikke på noen ting.

Like etter. Pressekonferansen med Peter Tosh i et telt. Pressen plassert i rad på rad med campingstoler. Tosh der oppe alene ved et bord. Vi så ut som elever i et klasserom. Og jeg var sikker på at ingen av disse journalistene lurte på noe heller. De hadde håpet at Mick Jagger skulle dukke opp siden Tosh var tilknyttet Rolling Stones Records og Jagger sang duett med ham på singlen «(You Gotta Walk) Don’t Look Back». Nå satt vi i klisteret. Vær så god sa damen fra EMI, ordet er deres. Ikke en kjeft åpnet munnen. Tosh så skummel ut. Gudene visste hva han kunne komme til å finne på. EMI-damen kremtet. Øynene rullet av nervøsitet. Europapressen ventet. Den var ikke i teltet for å snakke med Peter Tosh. Hvor var Mick?

Redningen kom bakfra i form av en ganske påseilet svenske som klatret over campingstolene og journalistene (det gikk noen briller på tredje rad) mens han med høy, ja, nærmest brølende stemme annonserte seg selv: «I am Svante from Aftonbladet, Sweden». Eller noe sånt.

Vel fremme grep han en ledig stol fra første rad, plasserte den inntil Tosh’ bord og satte seg. De innledet en lav, mumlende samtale. «What did he say?», sa en fortvilet østerriker ved siden av meg. Jeg rapte. Det var slutt på ølen. Hva spør Aftonbladet-journalister om? Who cares.

Foto: Rolling Stones Records

Maastricht by night er en by under beleiring. Det hersker tilsynelatende portforbud, gatene er tomme og ikke en kjeft våger å trosse loven, bortsett fra to fulle journalister og en full svensk fotograf på leting etter Mick Jagger. Bleke ansikter tittet ut bak tyllgardinene. Lokalbefolkningen. Engstelige sjeler. Ordet «øde» definert i et hollandsk høl en luftfuktig sommernatt i 1979. Inntil vi snublet inn på en kinarestaurant. Det hang et «closed»-skilt i vinduet, men hvem driter ikke i det så lenge døren er ulåst. Der, innerst i lokalet, sto han. Mick Jagger i uklanderlig lys dress. Ansiktet rødflammet, den svære munnen full av latter. Han hang baklengs mot baren med skosålene ut. Bena var av gummi, de bøyde seg feil vei.

En kineser kom stormende. «No no, closed tonight!» Svante knipset ham unna. «We are with the band!» Vi ramlet ned ved et digert, rundt bord omgitt av veldig sorte rastafolk med rare strikkeluer. Bordet var dekket, og hver eneste tallerken med en toppet haug ganya. Grønnsaker til kvelds.

«Hello Peter», sa jeg, for det var Peter. «Why?», svarte han på rastadialekten sin og ga meg en joint på størrelse med en trekkbasun. «Din hvite ynkrygg», sa han, «dette er for tøft for deg». «Oh yeah?» sa jeg og stappet never med gress ned i begge jakkelommene mens jeg dro basunen så den skjøt flammer. «Dumt, mann», sa Tosh.

Å komme seg på bena etter den knallbonbonen var ingen enkel jobb. Legger av sement, hode av gelé. Tosh klukket. «Hva sa jeg, ynkrygg!» I et hjørne av virkeligheten krabbet fotografen Stefan på alle fire mot utgangsdøren. I et annet hjørne så jeg Svante håndhilse på Jagger, han var på brøler’n igjen: «I am Svante from Sweden, the land of ice and snow, that’s why I’m so cool». Uten å svare overlot Jagger Svante til en drivende full kinesisk kelner som gjerne ville dele en flaske Jim Beam med svensken. Det ville svensken inderlig gjerne.

Jeg seilte gjennom rommet på stylter av gummi. Jagger vokste og ble tredimensjonal. Tid for å lure på noe. Jeg var tross alt profesjonell.

Rolling Stones på Hotell Viking i juni 1965. Foto. Yan Calmeyer Friis’ arkiv

En eller gang i løpet av natten lå Svante på en parkbenk og ropte på en gammel mann med håndkjerre. Kroken samlet flasker. Løvet vislet rundt føttene hans. Svante ville fraktes på kjerre. Til hotellet. Det viste seg at vi bodde på samme hotell. Vi var ikke i samme by som hotellet vårt, det var én ting, men vi ante heller ikke hva byen med hotellet het. Og Phonograms Anne Lise hadde jeg ikke sett snurten av siden telttildragelsen med Tosh. Hva gjorde det? Jeg hadde intervjuet Mick Jagger!

– Hello, I’m Yan from Norway.

Noe sånt.

– So what?

De lo. Jagger satt ikke alene. Jeg grep kaffekoppen som sto foran meg.  Det skvalpet. Noe av innholdet traff den hvite Jagger-dressen. En av livvaktene reiste seg.

– No, no sa Jagger, let him stay, he’s harmless.

Jeg og drysset ganya i koppen. – We’re on the same trip.

– No, we’re not. I smoke the stuff.

Komikeren Mick Jagger.

– Unnskyld, jeg oppfattet ikke spørsmålet. Hei! Er det noen som har blokk og blyant? Her er det visst en som har noe på hjertet, og det er best å få med seg alt sammen. Sladrespalten trenger noen gullkorn denne uken.

De lo hver gang han åpnet munnen. Muskelbunten med det stygge blikket, representantene fra EMI England. Mick snøvlet. Det samme gjorde jeg. Brødre for en natt. Where’s that joint?

– Vet sjefen din at du har lommene fulle av gress?

Jeg holdt stand. Hvor mange ganger i livet får man sjansen til å bli latterliggjort av Mick Jagger? Innimellom ble han til og med snill og nesten oppmerksom. Han husket ikke konserten på Sjølyst i 1965, men virket oppriktig forbauset over å høre at ikke Rolling Stones hadde spilt i Norge siden. Jeg ble ivrig og forsøkte å fremstille Norge som Europas viktigste land. Da skar han en grimase. Særlig.

Borte ved baren satt Svante med armen rundt sin kinesiske venn. De sang.

Da alle skulle gå, vekket jeg Stefan. Han satt i fosterstilling på trammen.

Bilde, sa jeg, må ha bilde av meg og Jagger. Han vrimlet desorientert rundt i mørket og knipset tak og brosten. Jeg måtte holde ham og peke. Der er Jagger, han i den lyse dressen med flekker nedover buksen. Fotografen fyrte av en serie som varte i timevis. Vi hørte ham banne i det fjerne og kunne fortsatt se glimtene etter at vi hadde rundet hjørnet.

Vi spaserte i samlet flokk til et lite treetasjers hotell ved et hyggelig torg med store løvtrær og enda mer brosten. Den solide eikedøren gikk opp. En bredskuldret eldre orientaler lot følget passere under smale, harde øyne. Alle unntatt Svante og jeg. «We’re with him!» «Not really», sa Jagger. Så fikk vi døren i fleisen. Og hørte Jaggers latter skralle gjennom brevsprekken.

Faksimile fra Det Nye. Foto: Svein Boye Andersen

Jeg hamret på den døren. Lenge. «Let us in, let us in, we are nice!»

– No, you’re not, svarte det innenfra, – you’re drunk! Døren gled opp. Den gamle, men tydelig sterke mannen lot Svante få den ene foten over terskelen før han ga ham et solid puff. Svante spant rett inn i meg. Vi gikk i bakken, begge to. Gamlingen gjorde seg bred i døråpningen.

– You are not nice people, sa han, – we don’t want you around here.

Det var ikke noe å svare på det. Døren smalt igjen. Det måtte finnes en annen vei.

Nå kunne vi høre dem, oppe i tredje, ute på den store terassen. Latter og glass. Lyden av glade, rike mennesker på kontinuerlig room service.

Faksimile fra Det Nye. Foto: Svein Boye Andersen

Jeg plukket småsten og målte avstanden. Den første gikk for kort. Den tredje utløste et hvin.

– Stop it you morons!

Jagger hang over rekkverket, et troll i motlys. Svante tok den med the land of ice and snow igjen.

– Oh God! It’s those friggin Scandinavians again!

Bemerkningen utløste latter. Den ble kortvarig. For der traff min beste sten glass. Den umiskjennelig singlende lyden signaliserte at nå var det oss som ledet. Jagger brølte. «He got my drink!» En kvinne skrek.  Og der kom orientaleren igjen.

Maastricht er en fin by å stikke av i midt på natten. Skoene lager et sånt hult ekko. Noen ganger hører man hunder gjø. Oddjob fikk ikke tak i oss. Vi var for lure, eller for unge. Og så ville Svante sove på parkbenken.

– Men jeg intervjuet i hvert fall Jagger i kveld, bablet han. – Vi delte en flaske whisky, vet du det?

– Det var en kinesisk kelner, din idiot! Du må da se forskjell på en kinamann og Mick Jagger!!!

Vi nådde Amsterdam i tide. Jeg måtte hive den semskede jakken min i en søppelbøtte utenfor flyterminalen. Det var marihuana over alt, til og med i håret. Jeg børstet og børstet på vei mot billettkontrollen, og stappet det jeg kunne i munnen. Det smakte tørket gress og surt lær.

På Fornebu ble jeg ugrei. Vi hadde byttet fly i København. Og nå spurte tolleren hvor jeg kom fra. København sa jeg og viste ham billetten. Pass, kvitterte han og holdt frem hånden. Neppe, sa jeg. Trenger ikke pass for å reise til Danmark. Legitimasjon? Aldri. Finnes ikke noen ID-lov i Norge. Ja, men har du legitimasjon? Det har du ikke noe med.

Det ble en fin dag for de andre passasjerene. Alle tollerne flokket seg om meg og lot hurven passere. De viste frem reglementer og brosjyrer. De pekte med harde fingre. Jeg skulle være samarbeidsvillig, nemlig. Jammen det er jeg jo, dere har fått navn og nummer og adresse og telefon til arbeidsgiver, hva mer kan dere forlange?

– Legitimasjon, kom det trett fra den første tolleren.

Brått tok han meg hardt under armen, dyttet meg inn i et avlukke, truet med kroppsvisitasjon og bikkjer og rappet lommeboken min.

– A-ha! sa han triumferende, rev til side forhenget og viste kollegene sitt fantastisk funn: Bankkortet mitt.

– Big deal. Du klarte å knipe meg i å snakke sant, din dust. Gi meg bankkortet.

Jeg rev det til meg. Han truet med politi. Jeg truet med advokat. Vi sto og stirret på hverandre i fem sekunder. Så snudde jeg og gikk. Anne Lise ventet ikke på meg.

Lommeboken kom i posten noen dager senere.

Da kom også fotoet til Stefan. Det forestilte Jagger, ålreit, side om side med en tydelig redusert representant fra Aftonbladet. Men hvor var jeg? Jeg ringte Stefan. Rasende. Hva faan skulle dette bety?

– Men du sto jo bak meg, pep han, – og dirigerte. Det er ikke så lett å ta bilde av deg da.

Grøntfôr fra Jamaica er ikke noe skadelig, sier vi.

  •  
  •  
  •