To vanvittig sterke singler på rappen. Ray Davies og hans Kinks var i flytsonen. Men å pøse på med gråbeinsgårder, armod og fabrikkrøk midt i den søte juletid var et vågestykke. Foto: PYE/Yan Calmeyer Friis
Del saken
  •  
  •  
  •  

«Sunny Afternoon» ga oss et bittersøtt portrett av en dekadent rikmannsgutt i fritt fall. Han satt på terrassen i solnedgangen og sutret i ølglasset over skattefuten som kom for å ta det hele fra ham (både yacht og herskapshus) og over den troløse jenta som hadde rappet bilen og stukket hjem til mamma. I Kinks’ hender en vemodig og munter sommerlåt så uimotståelig feelgood at den sparket Beatles’ «Paperback Writer» ned fra 1. plass i England.

1966 var året da det løsnet for satirikeren Ray Davies, han var inne i en stim som skulle vedvare i drøye to år. Etter sommerslageren kom det fenomenale albumet «Face To Face» som grenser mot en tematisk fortelling, en nesten-rockopera, med rikmannsgutten fra «Sunny Afternoon» i hovedrollen. Ikke helt gjennomført, riktignok, man finner igjen fragmenter fra den opprinnelige planen andre steder, «End Of The Season» (innspilt for «Face To Face») dukket f.eks. opp et år senere på «Something Else»-LP’n.

Davies slet med plateselskapet PYE som ikke trodde på dyre og tidkrevende LP-prosjekter, for dem var The Kinks en melkeku hvis eneste oppgave i livet var å levere lett salgbare singleplater. Konflikten mellom Davies og PYE var særlig opprivende i 1966, plateselskapet drev regelrett utpressning for å tvinge Kinks lydige. Da «Face To Face» endelig kom (PYE hadde blokkert utgivelsen i flere måneder), var det en nedstrippet versjon som manglet mange av låtene som egentlig skulle vært inkludert.

«Face To Face», et av de store albumene fra 60-tallet. Men Kinks’ plateselskap gjorde hva det kunne for å ødelegge. Foto: PYE/Yan Calmeyer Friis

Da julen nærmet seg var det tid for ny single. PYE forventet det. Og Ray Davies leverte. Men gudene vet hva selskapet tenkte da de fikk tapen. «Deadend Street» er riktignok usedvanlig iørefallende, som alle Davies’ låter i denne perioden, men temavalget? Pappagutter med seilerluen på snei er nå en ting. Men å servere tenåringer i julemodus en besk skildring av gråbeingårder og arbeiderklasse-armod ble neppe regnet som «innafor». Temaspranget fra «Sunny Afternoon» til «Deadend Street» er brutalt. At Ray Davies slapp unna med det skyldes – bortsett fra tidsnød (PYE kunne ikke godt sende dem i studio igjen) – at han takler temaet så elegant. Ja, han kjæler nesten med den frosne, magre, sotgrå tilstanden av pengelens. Ikke så den blir hyggelig, hvordan kan det vel bli det, men så den blir levende og kaller på lytterens sorgmuntre medlidenhet.

There’s a crack up in the ceiling,

And the kitchen sink is leaking.

Out of work and got no money,

A Sunday joint of bread and honey.

 

What are we living for?

Two-roomed apartment on the second floor.

No money coming in,

The rent collector’s knocking, trying to get in.

 

We are strictly second class,

We don’t understand,

 

(Dead end!)

Why we should be on dead end street.

(Dead end!)

People are living on dead end street.

(Dead end!)

Gonna die on dead end street.

Mesteren i arbeid. I løpet av en håndfull linjer har Ray Davies skrevet en roman. Oskar Braathen møter Charles Dickens. Armodens Swinging London anno 1966.

Noteheftet. Som vi ser bokstaveres blindgaten i ett ord, DEADEND. Senere ble ordet splittet i to. Foto: PYE

En popsingle med sosialistisk budskap var selvfølgelig aldeles uhørt i 1966, men Kinks greide det. Dels fordi teksten bruker satiren som grep, og det var jo lov, og enda mer fordi melodien og produksjonen forfører deg. «Deadend Street» er en iørefallende, hinkende vandring gjennom ødeland, kompet tikker lystig av sted på goodtime-maner, akkurat som «Sunny Afternoon», men nå ledsaget av en sørgmodig trombone som klager sin nød i den lange avslutningen hvor gatens talekor utbryter sitt takfaste «yeah!» – det er sannelig ikke den samme gaten som et år senere frister med «Come on home!» i «Autumn Almanac»!

«Big Black Smoke» handler om en landsens jente som går til grunne i storbyen. Dystre saker. Dette er den franske utgivelsen. Foto: PYE

B-siden får man vel regne med at PYE ikke sjekket teksten på. «Big Black Smoke» er en like mektig produsert og enda dystrere fortelling. Lagt på det fete nedadstigende gitar/bass-temaet fra «Sunny Afternoon», men nå i en illevarslende og blytung atmosfære. Det er historien om en naiv landsens jente som flytter til storbyen for å søke lykken.

Frailest, purest girl the world has seen
According to her Ma, according to her Pa
And everybody said
That she knew no sin and did no wrong
Till she walked the streets of the big black smoke
Of the big black smoke

Hvordan kunne vel hun vite at storbyen var et skrekkens sted hvor solen aldri skinner og hvor fabrikkrøken velter ut av skorstenene og formørker gatene hvor man risikerer å snuble i en stakkar som står på alle fire i rennestenen og hoster opp en lunge. Her lever piken på en cocktail av piller og sigaretter, og livnærer seg som skjøge.

Well, she slept in caffs and coffee bars and bowling alleys
And every penny she had
Was spent on purple hearts and cigarettes

Så meget for drømmene om glamour og kjekkaser med sprengte bankkonti og en Jaguar i carporten. Låten forsvinner i en malstrøm av dysterhet til akkompagnement av kimende kirkeklokker og de fjerne ropene fra the town crier. Meget sterke saker fra et poporkester i 1966! Absolutt en av Kinks’ beste B-sider, den kunne fint dratt lasset alene. Eller kanskje ikke. BBC ville blokkert den. Akkurat som de blokkerte singlens video.

Skjermdump fra videoen. The Kinks som begravelsesagenter. Muntert om døden. For muntert, mente BBC. Skjermdump fra YouTube

I 1966 begynte promovideoene å dukke opp. Beatles var pionerene, selvfølgelig, de introduserte fenomenet tilbake i 1965, og fulgte opp med strålende videoer til «Paperback Writer» og «Rain» tidlig på sommeren 1966. The Who tok signalet. Deres «Happy Jack»-video er utrolig festlig. Kinks gjorde det også, men Ray Davies valgte selvfølgelig konfrontasjon. Videoen til «Deadend Street» forestiller gruppen som begravelsesagenter, bærende på en kiste gjennom den trange veistumpen Little Green Street i nord-London, og avslutter med at liket hopper ut av kisten og legger på sprang med hele følget (og kisten) i hælene. Stumfilm-muntert om døden, i sort/hvitt. For tøft for BBC.

En av de grimmeste hitsingler som har vært laget. Og likevel, så velsignet Kinks at du bare må elske den. Av og til er det min Kinks-favoritt. Dessverre ønsket jeg meg den ikke til jul i 1966, men det skyldtes at jeg trodde jeg var smart. Jeg ønsket Lee Dorseys «Holy Cow» (mitt egentlige andrevalg) av strategiske grunner, og «tipset» mine foreldre om at brutter Jakob ønsket «Deadend Street» (mitt egentlige førstevalg). Det viktige var jo å få platen i hus. Jeg var tre år eldre, og regnet det som sikkert at jeg skulle bytte Kinks til meg for perler og glansbilder. Så skjer det ulykksalige at Jakob faktisk hadde et ønske denne gangen, og det var ikke Kinks. Han hadde ikke noe forhold til Kinks i det hele tatt og begynte nesten å grine da han pakket opp på julaften. Og så måtte jeg gå den tunge veien og bytte platen i romjulen – til «No Milk Today»! Herman’s fucking Hermits! Første et stykke ut i januar hadde jeg råd til å kjøpe Kinks-singlen, for egne, surt oppsparte penger. Grinasabb!

For dem som lurer:

Vær OBS på at tittelen også skrives «Dead End Street» på senere opplag, men jeg har holdt meg til «Deadend» i ett ord da det var slik det ble skrevet i annonsen, i noteheftet og på de første engelske pressingene.

 

  •  
  •  
  •