Et fint cover og et supert innhold. Men vemodig. Dette ble Small Faces' farvel."The Autumn Stone". Foto: Immediate Records
Del saken
  •  
  •  
  •  

Small Faces klarte aldri å komme seg etter suksessen med LP’n «Ogden’s Nut Gone Flake».

Akkurat da verden trodde gruppen sto på terskelen til verdensherredømme, imploderte den. Mer eller mindre med vilje til og med. Første tegn var den kostelige gi-faan singlen «The Universal» sensommeren 1968, innspilt unplugged i Steve Marriotts bakhave – med bikkjeglam og tuba. Den gjorde det naturlig nok bare sånn passe på TOP 30. Langt verre var det at gruppen ikke fikk det til å stemme med oppfølgeren til «Ogden». Inspirasjonen sildret ut av dem, låtene visste liksom ikke hvor de ville, flere av dem fikk aldri noe sangpålegg, og så ga gruppen opp.

«The Universal» fra 1968. Herlig unplugged i Steve Marriotts bakhave – med bikkjeglam og tuba. Foto: Yan Calmeyer Friis’ samling

Marriott ville mye heller leke med andre musikere, og da særlig med The Herds gitarist, sanger og pikeroms-pin-up Peter Frampton. Frampton ville på sin side vekk fra teenybopper-tilværelsen, Marriotts planer om et tøft superband med kred tiltalte ham. Slik ble Humble Pie til. Og resten av Small Faces sto plutselig der med en fot i løse luften. Hva nå?

  1. mars 1969 plasserte Immediate en annonse for singlen «Wham Bam Thank You Mam» / «Afterglow Of Your Love» på forsiden av New Musical Express. Annonsen var satt sammen av avisutklipp som lurte på om Small Faces var oppløst. Uten å si det rett ut signaliserte annonsen at jepp, og her kommer farvel-single. Og det gjorde den.
Forsiden på New Musical Express 8. mars 1969. Jeg husker den forvirret meg den gang. Er det slutt? Kødder de? Foto: Yan Calmeyer Friis’ samling

I april plasserte Immediate et foto av Humble Pie over hele NME-forsiden. En mystisk annonse, det sto ikke et ord der. Men man gjenkjente jo Frampton og Marriott. I august kom endelig gruppens debut-single «Natural Born Bugie». Og Small Faces? Vel, Lane, McLagan og Jones hadde slett ikke tenkt å gi seg, og skjebnen smilte til dem, for Jeff Beck Group hadde akkurat raknet.  Velkommen Rod Stewart og Ron Wood. The Faces ble født.

En måned senere dukker denne mystiske annonsen opp. Man gjenkjenner Steve Marriott og Peter Frampton. Humble Pie lanseres uten et ord til forklaring. Foto: Yan Calmeyer Friis’ samling

Samtidig suste Andrew Loog Oldhams Immediate Records mot undergangen. Artistene hadde ikke fått utbetalt royalties på flere år, og ingen ante hvor midlene var blitt av. Det var snakk om at mafialensing av selskapets midler, hemmelige konti i fjerne skatteparadis. På dette tidspunktet – i november 1969 – klasket Oldham sammen Small Faces-samlingen «The Autumn Stone», sannsynligvis i et desperat forsøk på å redde driften.

Det er en veldig fin og representativ oppsummering av gruppens karriere (sentrale låter fra Decca-perioden er inkludert). Faktisk inneholder den alle gruppens offisielle single A-sider med unntak av floppen «I’ve Got Mine», pluss en B-side, tre tidligere ikke utgitte live-kutt fra Newcastle City Hall i oktober 1967 og fem av opptakene fra den aborterte oppfølgeren til «Ogden’s Nut Gone Flake» (arbeidstittel «1862»). 22 låter i alt, pakket i et veldig stilig cover.

Jeg mottok albumet med litt vemod, men likevel stor begeistring. Jeg elsket jo Small Faces, og de fleste av disse låtene hadde aldri vært å få på LP før. De kom riktignok hulter til bulter uten noen form for kronologi, men det gjorde egentlig ikke noe. Låtene kler hverandre. Det gjelder også utdragene fra «1862» slik de porsjoneres ut blant alle hitsene.

15. november 1969 kommer «The Autumn Stone», en sterk og vemodig oppsummering av Small Faces’ karriere. (fra New Musical Express) Foto: Yan Calmeyer Friis’ samling

Og hvordan kan man krangle mot et album som inneholder «Whatcha Gonna Do About It», «All Or Nothing», «Itchycoo Park», «Tin Soldier», «Lazy Sunday» og «The Universal» – for å nevne seks? De nye låtene er såpass gode at man føler vemod over hva man gikk glipp av. Om bare Marriott ikke hadde fått det så travelt med å bytte hest.

Det svale, mollstemte tittelkuttet med sine følsomme vers (vakkert sunget av Marriott) og smertefulle cymbalutbrudd. Smakfullt arrangert også, kassegitarer, en pludrende fløytesolo midtveis, og en utgang krydret med skrå munnspillstøt. Den horndrevne instrumentalen «Collibosher» svinger utmerket og er sterk nok uten tekst, men gruppen vikler ut melodilinjer her som skriker etter en stemme. En tapt mulighet.

Tim Hardins «Red Balloon» (sunget av Ian McLagan?) er pur bålkveld, flere lag med akustisk gitarer, lekkert, rikt og rytmisk, Kenney Jones på noe som lyder som skjeer, en pludrende elgitar, skyggelegging fra pianoet. Ikke langt fra nabolaget til «The Universal», denne, bare mer disiplinert. Det er helt klart at Small Faces hadde et unplugged album i maven. Om bare…

«Call It Something Nice» er Ronnie Lane og Stevie Marriott i duett, strofene går på omgang, en deilig blanding av vise og elektrisk psykedelia som tetner til mot slutten. Kunne med hell vært inkludert på «Ogden».

Siste utdrag fra «1862» er nok en instrumental, «Wide Eyed Girl On The Wall». Svinger fint, motoren drives av akustiske gitarer, har en tett blåserrekke i ryggen (en liten Stax-flørt). Men her savner jeg stemmer og tekst. Slik den nå er, oppleves den som et flyktig bekjentskap uten forpliktelser.

Farvel-singlen fra mars 1969. Small Faces’ mest brutale innspilling, med ødelagt av en utrolig søplete produksjon og mastering. I 2014 kom CD-boksen «Here Come The Nice» som omsider yter innspillingen full rettferdighet. Foto: Yan Calmeyer Friis’ samling

Farvelsinglen «Wham Bam Thank You Mam» må vel også telles blant de nye innslagene. Det er det tyngste riffet og den råeste og mest støyende låten gruppen spilte inn. Dessverre ikke helt patent produsert og mastret, jeg anbefaler boksen «Here Come The Nice», der kan du høre hvor mye kraft og triumf som egentlig ligger på originaltapen, og som man ikke greide å få inn i rillene tilbake i 1969.

«Rollin’ Over» havnet på baksiden av hit’en «Lazy Sunday». En live-versjon er inkludert på «The Autumn Stone». Steve Marriott var svært glad i låten og hadde egentlig planlagt den som single A-side. Foto: Yan Calmeyer Friis’ samling

Albumet inneholder tre live-kutt (plassert etter hverandre) fra en konsert i oktober 1967. Det ene, «Rollin’ Over», kjenner man igjen fra «Ogden» og fra B-siden på «Lazy Sunday», men uten hylingen og alt ekkoet som live-kuttene lider under. «Rollin’ Over», «If I Were A Carpenter» og «Every Little Bit Hurts» har først og fremst historisk interesse, lydkvaliteten og hylingen trekker kraftig ned, men sannelig hører man at gruppen er betydelig bedre live enn deres publikum fortjener.

«Hey Girl» (fra 1966) er den av låtene på «The Autumn Stone» som sprettballsmonoen herjer verst med. Foto: Yan Calmeyer Friis’ samling

Vel, jeg var så fornøyd med dette albumet at jeg ikke reagert på Oldhams utilgivelige påfunn: Decca-singlene presenteres i den meste eksentriske falske stereo som tenkes kan: En slags sprettballs-mono. Han drar rett og slett spakene for høyre og venstre kanal opp og ned på passende steder slik at musikken skjener ut til venstre, bråsnur, feier gjennom stereospekteret og ut til høyre, og tilbake igjen. Særlig sjenerende i «Hey Girl» hvor bandet roper «hey!» gjentagne ganger – da farer musikken frem og tilbake i takt med ropene. Samme i «Sha-la-la-la-lee». Oldham må ha røkt noen svært interessante sigaretter da han fant på dette. Enda merkeligere: Da albumet kom remastret på CD i 1997, brukte de 1969-miksene. Fortsatt sprettballsmono, altså.

At jeg godtok det i 1969 er utilgivelig. Jeg skal banke meg opp hvis jeg noen gang får tilgang til en tidsmaskin.

«Ogden’s Nut Gone Flake» (fra 1968) i sitt sirkelrunde cover var kronen på verket for Small Faces. Men ingen, ikke engang bandet selv, ante at det også skulle bli deres siste LP. Foto: Immediate
  •  
  •  
  •