Annonse i Arbeiderbladet. Foto: Yan C. Friis
Del saken
  •  
  •  
  •  

Jeg husker ikke når jeg oppdaget Ringstrøms Antikvariat første gang – eller Ringstrøm – som vi alltid kalte stedet. Det må ha vært i 1969. Jeg var 17 og relativt besatt av musikk, og tilsvarende tom for penger. Jeg sparte til plater, og det tok lang tid da ukepengene knapt nok holdt til rulletobakk, cola og New Musical Express. Smart oppsparing av midler inntjent på sommerjobb – i dette tilfellet som postbud på Majorstuen – hadde en viss effekt (men Gud som «Abbey Road», kliss ny fra Musikkhuset, åt av potten!). 

Så ble jeg tipset om Ringstrøm. Den lille butikken på hjørnet av Ullevålsveien og St. Olavs gate. Det var stort sett gamle bøker der inne, men også noen fristende stativer med brukte LP-plater. De var priset langt under de uoppnåelige summene som Musikkhuset og Steen & Strøm og Lefdal på Bekkestua forlangte for flunkende nye godsaker. Samtidig var de ikke verre brukt enn at de ofte virket uspilte. Jeg mistenker at en del anmeldereksemplarer fra hovedstadsavisene havnet her.

Foto: Roy Olsen/Wikipedia

Bjørn Ringstrøm regjerte butikken alene. Han satt bak et overfylt skrivebord. Hadde man noe å selge, tok han platen ganske skjødesløst ut av coveret, holdt den under leselampen for intens granskning, alltid med et skeptisk uttrykk, noen ganger ga han platen et par omganger med en støvklut. Tre omganger og du visste at prisen kom til å bli lav. Ringstrøm hadde revens ansikt, det tette hakeskjegget forsterket det lure utseendet. Og så knirket stemmen hans: «Vel…», sa han, med lang knirk på e’en. Man følte seg gjennomskuet selv om det egentlig ikke var noe å gjennomskue. Over tid oppdaget man også at han egentlig ikke hadde noe særlig peiling på musikk, men han visste sånn omtrent hva som solgte, og kombinert med en notorisk skepsis ble dette en drøy munnfull for skoleelever og studenter. Man kunne ikke vinne. Bjørn Ringstrøm var en formidabel motstander.

Bjørn Ringstrøm. Foto: Yan C. Friis

Men bak den lure fasaden var han en snill og sympatisk mann. Det var hyggelig å stå i den lille butikken og bla gjennom de attraktive platene mens man regnet og regnet på de usle kontantene i lommen. Man kunne snakke med Bjørn om mye, aller helst bøker, da treff du ham i hjertet, men også om skrantne midler og ønskene om å få med seg tre LP’er og ikke bare to ut igjennom døren. Noen ganger smilte han, ikke bare lurt, men også vennlig, og sa «Det er greit». Han kunne uoppfordret vise prutesinn. Slett ikke alltid, men ofte nok til at man kunne håpe. Det blir faste kunder av slikt.

Jeg ble fast kunde. Den lange bakken opp St. Olavs gate kunne føles evig (særlig på hete sommerdager og bunnfrosne vinterdager) hvis man hadde plater i posen og håpet på god innbyttepris. I og med at inntektene var beskjedne var det av og til den eneste måten å få ny musikk inn i huset på. Man måtte ofre. Det gjorde alltid vondt.

En dag i 1971 leverte jeg tre av mine gamle LP’er til Bjørn. Jeg hadde hjertet i halsen. De var gamle, men jeg håpet, håpet at det skulle holde til Graham Nash’ «Songs For Beginners». Det sto et nesten uspilt eksemplar i hyllen, bare en uke etter utgivelsen, jeg kjente begjæret.

Foto: Fra Yan C. Friis` platesamling

Bjørn tok platene ut av coverne, støvkluten jobbet hardt under lampelyset, reven var meget skeptisk. Han kremtet til og med. Omsider kom dommen: «Jeg gir deg 5 kroner pr. LP.» 5 kroner?!? Det ble bare 15, det, og Nash kostet 25. Men jeg måtte, jeg måtte, begjæret overmannet meg. Så ga jeg ham ti kroner, og bar den nye LP’n med meg hjemover, trist i hjertet. På skrivebordet til Bjørn lå bytteplatene: «Face To Face» (1966) og «Something Else By The Kinks» (1967) med The Kinks og «Their Satanic Majesties Request» (1967) med The Rolling Stones.

Foto: Fra Yan C. Friis` platesamling

Den dag i dag skjønner jeg ikke hvordan jeg kunne finne på noe så forrykt. Men i 1971 var det fryktelig lenge siden 1967, en evighet og en halv barndom, faktisk. Man regnet tiden annerledes den gang. Har jeg funnet ut. 1967-plater var rene voksrullene.

Jeg fikk stadig bedre råd da jeg prioriterte lønnet arbeid fremfor utdannelse. Følgelig ble St. Olavs bakken oftere forbundet med fryd og spenstige steg og utålmodig forventning. Omsetningen økte samtidig med slik kraft at Ringstrøm hentet inn hjelp, yngre karer som hadde kunnskapen om musikken han solgte og som han selv manglet. Han utvidet også forretningen og platen erobret nå en hel fløy med LP’er langs hele kortveggen og under vinduet ut mot gaten. Ringstrøm vokste ut av kultstatusen og ble det kuleste stedet å gå i Oslo.

Heldigvis hadde Lasse, som den ene av de nye og unge revene het, ikke oppdaget potensialet i antikvariske plater ennå – slike som Ringstrøm hadde verdsatt til 5 kroner for bare noen få år siden. Følgelig fikk jeg en slags hevn da jeg klarte å snakke meg til et pent eksemplar av The Whos «My Generation»-LP for fem kroner. Da var vi plutselig nesten skuls. Jeg sa selvfølgelig ingen ting, og formodentlig klarte ikke Ringstrøm, som satt inne hos bøkene sine, å lese tankene mine, selv om jeg syntes jeg hørte et skarpt kremt. Jeg skyndte meg ut for sikkerhets skyld.

Foto: Fra Yan C. Friis` platesamling

Tiden med slike røverkjøp ble imidlertid kortvarig. Lasse var rask til å fange opp signalene fra utlandet. Og ikke lenge etter befant jeg meg midt i en hektisk budrunde med en ukjent motstander hvis bud Lasse formidlet pr. telefon. 250 kroner havnet vinnerbudet mitt på, og det for en EP, The Moves «Something Else». I drøyeste laget. Selv i dag.

Foto: Fra Yan C. Friis` platesamling

Mine beste år hos Ringstrøm var nok årene 1970-74. En veldig viktig periode i rockens utvikling. Man kunne ikke høre platene hos Bjørn, man tok sjansen. Han byttet gjerne tilbake hvis du var misfornøyd, men det var så omstendelig, først å bære platen hjem, og så gå den lange veien tilbake igjen. For mitt vedkommende skjedde det nesten aldri. Jeg kjøpte ofte på impuls. De mest sannsynlige impulskjøpene kom hvis coveret var stilig, helst utbrett, og utgitt av Island, Vertigo, Harvest. Bankers etiketter som ble frontet av navn som Black Sabbath, Pink Floyd, Traffic og King Crimson, som selvfølgelig var obligatoriske kjøp, men bak disse lå en fascinerende mengde ukjente og spennende navn som jeg aldri hadde hørt om, men som jeg kjøpte uhørt og som likevel sjelden skuffet. Hele den grytidlige britiske prog, heavyrock og psykedelia og også folk og viser (jeg kjøpte den første Nick Drake-LP’n hos Bjørn i 1969 og ble frelst fra første tone). En eventyrskog å vandre inn i. Og jeg fant den hos Ringstrøm.

Høsten 1971 gikk jeg på Forsøksgymnaset. Det lå i den falleferdige, tidligere Hammersborg skole, rett nedenfor Ringstrøm. Bortsett fra å bli kjent med skarpe musikkinteresserte som Jan Arne Handorff og Willy Bakken, ga ikke skolen meg så mye. Men man hadde Ringstrøm, hvor det alltid var plater å kjøpe, og man hadde Jacobsen, kafeen på hjørnet med sitt vindusbord i andre etasje, hvor platene ble studert og kommentert mens man drakk varm sjokolade og spiste ferske hveteboller. I timevis.

Våren 1972 da jeg gikk opp som privatist, realartium, var det muntlig på Katta. Jeg hadde som vanlig ikke lest noe på forhånd, og da jeg oppfattet at to av de tre første som var inne kom opp i «Villanden», anså jeg slaget for tapt. Det var det eneste av hovedverkene jeg kjente (fra en oppsetning i fjernsynet). Da stakk jeg ned til Ringstrøm og kjøpte en posefull med prog. Tenkte først å gi opp artium, nye plater var vel så viktig, men så gikk jeg likevel tilbake til Katta nærmest for syns skyld og rundet hjørnet i korridoren akkurat da navnet mitt ble ropt opp. OK, tenkte jeg, jeg lar det stå til. På mirakuløst vis presterte jeg å bløffe meg gjennom alle spørsmålene, til og med gammelnorsken («det var jo en svært original og personlig oversettelse, men vi aksepterer den») og forlot stedet med en 4’er i bagasjen, pluss posen fra Ringstrøm. Du fikk ikke bedre dager enn det i 1972.

Bjørn hadde ikke det samme taket på meg etter at jeg ble musikkanmelder i Arbeiderbladet i mars 1973. Tilgangen på gratis plater fra selskapene var beskjeden i starten, jeg var jo ny og ung og ubeskrevet og musikksidene i Arbeiderbladet hadde lenge ligget brakk. Men så kom ketsjup-effekten og jeg hadde plutselig en sanseløs overflod.

Artikkelforfatter: Yan C. Friis

Forholdet mellom Ringstrøm og meg ble annerledes. Nå var jeg jo nærmest en leverandør, og Bjørn visste godt at det jeg kom for å selge ikke var øverste hylle, ergo priset han platene mine lavt. Jeg måtte gi mye for lite. Men jeg fikk jo platene gratis, så det var en grei ordning. Fra da av ble Ringstrøm min kilde til den hemmelige musikken, de vriene tingene, platene som de norske selskapene ikke ga ut. Og jakten på de riktig gamle platene fra 60-tallet, de jeg ikke hadde hatt råd til den gang, men som plutselig var innenfor rekkevidde nå.

Foto: Fra Yan C. Friis` platesamling

Ringstrøm ble dermed stedet hvor jeg anskaffet de særeste sakene fra folk i nabolaget til Battered Ornaments, Dr. Strangely Strange, White Noise og Third Ear Band, men også streit «gammelpop» som The Tremeloes, Dave Clark Five og The Monkees (komplett intet mindre). Jeg fikk etter hvert erstattet den famøse Kinks og Stones-trioen fra 1971 også, men til noe friskere priser enn de fem kronene Bjørn var villig til å gi for dem den gang. Lasse var kommet på banen. Og Lasse omskapte Ringstøm til selve sentralen for oss arkeologer.

Ringstrøms Antikvariat har for meg den samme mytiske klangen som Club 7 har når jeg tenker tilbake på dette med musikk og å vokse opp i Oslo. Club 7 forsvant i 1985. Ringstrøm fortsatte å leve og levere i nesten 30 år til. Vi har mye å takke alle ildsjelene som i kraft av sin faglige dyktighet og begeistring klarte å holde fenomenet levende i alle disse årene. Og aller mest må vi selvfølgelig takke mannen som startet alt sammen og som en gang tronet med tent leselampe bak sitt skrivebord, bevæpnet med pusseklut, skeptisk knirkestemme og mysende blikk som leste deg som en åpen bok. Han var eventyrskogens vokter. Men han slapp deg alltid inn.

 

 

 

 

 

  •  
  •  
  •