Dette er synet som møtte spente unge menn med pengene brennende i neven da de entret platebaren, f.eks. Musikkhuset, i oktober 1970. Den nye til Pink Floyd. Hallo? En ku?!? (Jenter kjøpte ikke Pink Floyd, så de bare fniste.) Foto: Yan Calmeyer Friis' samling
Del saken
  •  
  •  
  •  

Det var tøffe tider i 1970. Du gikk inn i plateforretningen og forlangte det nyeste albumet til dine favorittartister, men du kunne aldri være trygg på hva du fikk.

Popartistene hadde mye å stri med, både på hjemmefronten og inne i hodene sine. De nærmet seg 30 alle sammen. Dessuten var det om å gjøre at man ikke lignet på den forrige LP’n sin. Den tynne linjen mellom ambisiøs og pretensiøs er usynlig. Man vet aldri. Det gjorde altså besøkene i platebaren til frustrerende opplevelser. Til gjengjeld var det slik at tok man først sjansen, så var investering i plater såpass dyrt at man tvang seg til å like dem. Man spilte dem varme. Det kunne faktisk virke ganske berikende. Tilfellet «Led Zeppelin III» er et utmerket eksempel. «Fat Matress II» er et dårlig eksempel, den kjenner jeg ingen som klarte å spille varm.

«Atom Heart Mother» gjorde seg godt på veggen i platebaren. Kuen Lulubelle III var ikke til å unngå, hun suget blikket ditt til seg. Ingen skrift, bare et kjempefint fotografi av en ku i det grønne. Du kunne ikke få et plateomslag mindre i takt med sin samtid. Pink Floyd og en ku. Det var Hipgnosis’ lille genistrek. Man fikk lyst til å bære den irrelevante kuen med seg hjem.

Og når du sto der, lamslått, med platecoveret i hendene og snudde det … så fikk du fuckings tre kuer i fleisen! Hadde Pink Floyd mistet tråden? Foto: Yan Calmeyer Friis’ samling

Jeg er av dem som godtok det rare albumet (som gruppen alltid har hatet) med en gang. For det første likte jeg lange låter, og tittelkuttet la jo beslag på hele side 1. For det andre likte jeg å få kjørt hjernen litt når volumknappen sto på 11, bare musikkstykket hadde et trygt gjennomgangstema, en markør, som geleidet meg gjennom de skumleste partiene og som tok både musikken og meg med seg hjem i finalen.

Når du var gutt og 18 i 1971, så var det lange låter med minst en gitarsolo som gjaldt. På Wishbone Ash’ debut fikk man til alt overmål mange slike låter. Ooo lykke! Foto: Yan Calmeyer Friis’ samling

King Crimsons «21st Century Schizoid Man», Whisbone Ash’ «Phoenix» og The Doors’ «When The Music’s Over» var sånne musikkstykker. «Eight Miles High» med Golden Earring var et annet.

De fleste holdt på den første Doors-LP’n. Der var jo “Light My Fire” og den skumle “The End”. Men jeg holdt på den andre, “Strange Days”, for der var “When The Music’s Over”. Den spilte vi på 11. Det var bedre enn sex, eller mer tilgjengelig, da, for sex fikk man uansett aldri. I hvert fall føltes det slik. Foto: Yan Calmeyer Friis’ samling

Det mest slående med forrige album, «Ummagumma», var fotografiet på baksiden hvor gruppens instrumenter og PA er oppstilt i V-form. Imponerende i 1969. Puslete, nærmest søtt i 2020. Musikalsk var dobbeltalbumet en sørgelig nedtur – ett album «live», ett album med håpløst selvopptatte solo-innspillinger. Det beste fra gruppen de siste to et halvt årene hadde vært finalen i filmen «Zabriskie Point» (1970) og deler av musikken fra filmen «More» (1969). Det begynte med andre ord å bli en stund siden sist Pink Floyd hadde levert et fullblods album av substans.

Det var lenge siden Pink Floyd hadde gitt ut et ordentlig studio-album. Det forrige, “Ummagumma”, var en live-LP og en LP med fire solo-innslag. Jeg begynte å tro at Pink Floyd bare funket “live”. Jeg tok feil. Foto: EMI

Men nå var kuen kommet hjem. Det første møtet med tittelkuttet ovebeviste meg. Kombinasjonen Pink Floyds slake, mykdunkle komp og Ron Geesins kor og orkesterarrangementer ga en helt unik lytteropplevelse. Man tenkte kanskje ikke over det da, men stykket brøt med tradisjonene i den forstand at orkester og kor som vanligvis ble brukt som støtteelementer, har hovedrollene i «Atom Heart Mother». Pink Floyd blir i store deler av verket Geesins kompband.

Geesin tilfører komposisjonen science fiction-kvaliteter som ikke er ulike dem som fikk blodet til å fryse i «2001: A Space Odyssey». Det gjelder særlig den femte «satsen», «Mind Your Throats Please» (og opptakten til denne, «Funky Dung»), som får håret til å reise seg på hodet. Andre ganger gir han musikken majestetisk fremdrift med godt trøkk i messingblåserne. Aller best likte jeg den romantiske lille bratsjsoloen i sats to, «Breast Milky» (den dukker opp igjen i «Remergence»), som gradvis overlater podiet til Gilmours slidegitar.

Gilmours rolle er noe mer fremtredende enn de andres. Selv om det ikke gis rom for de store, episke soloutbruddene, er han jevnlig fremme i tet og har flere steder solistens rolle.

Jeg opplevde «Atom Heart Mother» som et mektig og helt stykke musikk, vrient og utfordrende midtveis, men til gjengjeld var finalen, reprisen av åpningstemaet med fullt orkestertrøkk, forløsende og berusende. Jeg var fornøyd. Min mor hamret gjerne på døren under Geesins avantgardutblåsninger i «Mind Your Throats Please», hvilket hevet opplevelsen enda et hakk. I 1970 var det en stor fordel at musikken din provoserte 40-åringer.

For Pink Floyd var tilbudet om å lage musikken til filmen “More” kjærkommen. Det var en ny måte å jobbe på, alt var timet mot korresponderende scener i filmen med stoppeklokke. Foto: Yan Calmeyer Friis’ samling

Jeg ante ikke at Pink Floyd var misfornøyd med platen og at «Atom Heart Mother» egentlig var et havarert musikkstykke bygget rundt fragmenter av ideer og akkordblokker og litt gitarpludring som lå igjen etter film-oppdragene «More» og «Zabriskie Point». Gruppen slet med skrivesperre, de maktet å rigge i stand et slags reisverk, men de manglet inspirasjonen til å bygge videre på det.

Neste filmprosjekt, Antionois “Zabriskie Point” (1969) ble en nedtur for gruppen. Men rester av materialet de ikke brukte, ble senere videreutviklet, da gruppen satt fast i skrivesperre, og fløt inn i det som ble “Atom Heart Mother”. Foto: Original kinoposter

De hadde også en motstander i EMI som forbød dem å klippe i de nye magnetbåndene som ble brukt i de like nye 8 spors-maskinene i Abbey Road. Ergo måtte Waters og Mason legge hele det vel 23 minutter lange bass/tromme-fundamentet – uten avbrudd – i ett opptak, med de tempokomplikasjonene dette senere skulle få da man skulle gjøre påleggene. De flikket og flikket på komposisjonen med dalende entusiasme. Til slutt overlot de opptakene til Ron Geesin og ba ham komponere orkesterarrangementer til hele stykket.

Geesins bidrag er omdiskutert fordi det ikke bare hever komposisjonen, men overtar den. Det er altså vel så meget hans innspilling som Pink Floyds. Akkurat da sved det kanskje, men over 50 år senere kan man ta seg råd til å nærme seg albumet som et one-off. Det er et unikt innslag i Pink Floyd-katalogen, det er et djervt eksperiment som jeg mener er vellykket. Uten Geesin ville «Atom Heart Mother» sannsynligvis fremstått som en grå, slapp fetter av «Echoes». Geesin tilførte stykket farve, temperatur, mystikk og drama. «Echoes» kunne dessuten neppe vært laget om ikke Pink Floyd først hadde stanget hodet i «Atom Heart Mother».

Pink Floyd fikk mye juling for “Atom Heart Mother”. Jeg syntes det var ufortjent. Fra venstre: Roger Waters, Nick Mason, David Gilmour, Richard Wright. Foto: EMI

For meg var side 1 så mektig og berikende at gruppene gjerne kunne levert en blank side 2. det gjorde de heldigvis ikke. De gjør en slags «Ummagumma» ved at Waters, Gilmour og Wright bidrar med hver sin komposisjon – den fjerde har alle fire skapt sammen, men Mason får kredit for opptakene av roadie Alan Stiles som snakker med seg selv, lager og spiser frokost mellom og under de tre musikkdelene som til sammen utgjør «Alan’s Psychedelic Breakfast».

Waters bidrag, «If», er en vemodig og luftlett ballade dominert av klimprende akustisk gitar og enkelt pianoakkompagnement. Waters stemme nærmer seg hviskenivå, og de smertefulle ordene rimer godt med den plagede gitarsoloen Gilmour leverer dypt inne i bakgrunnen. Teksten er typisk for Waters:

 If I go insane, please don’t put

 Your wires in my brain.

 If I were the moon, I’d be cool.

Richard Wrights bidrag, “Summer ‘68”, tripper halvt lystig avgårde i et fyldig og omskiftelig arrangement som inkorporerer megafonstemme og feite blåsere, taktskiftene florerer og tangentene holder hele den vimsete, psykedeliske stasen sammen.

David Gilmours «Fat Old Sun» er det beste av innslagene på side 2. Han får hjelp av Wright, men spiller ellers alle instrumentene selv. Forsiktig visepreg inntil låten brått folder seg ut i all sin prakt og serverer en lang, praktfull gitarsolo. Pink Floyd fremført ofte denne live i langversjon, og Gilmour tar den fortsatt frem.

«Alan’s Psychedelic Breakfast» kan oppfattes som grenseløst selvopptatt drodling. Selv har jeg alltid vært fascinert av dette lille musikalske hørespillet om Alan og frokosten hans. Tre melodier er plassert inn i de dagligdagse lydene av en mann som snakker med seg selv, setter på tevann, steker egg og bacon, spiser rice crispies, drikker juice, vasker opp og går – og etterlater en kran som drypper og drypper og drypper… De to første musikalske innslagene er lette som sommerbrisen, nærmest små lydakvareller. Den tredje er en nesten-svulstig finale med hele bandet, ledet av Wrights tangenter (tre pianoer og et orgel), også den en instrumental. Og så er Alan mett og går sin vei.

Hele denne siden spiller perfekt på sakte sommerdager og er en lavmælt og upretensiøs kontrast til det som foregår på albumets første side.

«Atom Heart Mother» er et album som har fått mye juling. Jeg synes det er ufortjent. Det har sin egen identitet og er en naturlig forløper til «Meddle».

Filmen “More” (1969) var et ganske kjedelig tidsdokument. Hippier, heroin, Ibiza, vindmøller, mantraer og undergang. Men jeg satt gjennom den, og tenkte at dette er fremtidens film. Det var det heldigvis ikke. Foto: Original kinoposter
  •  
  •  
  •