Illustrasjonsbilde. Bruce Willis, 14 november 2014. (Foto: Evan Agostini/Invision/AP, File)
Del saken

I 1988 hadde Die Hard norsk premiere. Tredve år etter står den som en stolpe. Mange mener det er tidenes beste actionfilm og at julen er ikke det samme uten å se Bruce Willis knerte tyske terrorister.

Sjelden har kombinasjonen tredagersskjegg, hvit singlet og maskinpistol fungert bedre på det hvite lerret.

«Now I have a machine gun! Ho-ho-ho» står det skrevet med store, røde bokstaver på genseren til liket med nisselue på. Den likviderte terroristen har nettopp kommet ned med heisen. Terroristlederen Hans Gruber (Alan Rickman) leser sakte og høytidelig , noe som forsterker den humoristiske effekten. De tyske terroristene er egentlig en gjeng med kompliserte bankranere, som skjuler seg bak terrroristmasker for å fremstå som mer fryktinngytende. Ideen fungerer utmerket på det hvite lerret. Dette var noe helt nytt fra drømmefabrikken Hollywood i 1988.

Kidnapper et juleselskap

Nakatomi-bygningen i Los Angeles, hvor det meste av handlingen utspilles, var egentlig 20th Century Fox sine nye lokaler. På 80-tallet var japanske investorer store i amerikansk økonomi.

Med årene har det blitt slik at norske actionfans regner det som like selvsagt å se Die Hard i juleferien som å synge Deilig er jorden eller å spise pinnekjøtt. Ettersom handlingen utspilles fra 24. til 25. desember er der naturlig nok noen juleingredienser. Ikke minst starter Nakatomi juleselskapet hvor separerte John McClane (Willis) kommer for å treffe sin kone Holly McClane Gennaro (Bonnie Bedelia), som har blitt karrierekvinne i California og gjør suksess i det japansk eide firmaet. At terroristene har valgt selveste julaften til å slå til mot den hypermoderne Nakatomi-bygningen i Los Angeles er av rent taktiske grunner. Juleselskapet til Nakatomi gir en ypperlig anledning til å kidnappe de ansatte. Og beleilig nok er LAPD underbemannet på helligdager. Faktisk er det kun en lubben tøffelhelt – Sgt. Al Powell (Veljohnson) – på patrulje i området, som McClane knytter sterke bånd med utover filmen.

Også Die Hard 2 (1990) har ingrediensene terrorister, julehøytid og en viss politimann på feil sted til feil tid.

På slutten av 80-tallet var Bruce Willis den kuleste mannen i Hollywood. Før Willis landet rollen hadde flere av A-skuespillerne i Hollywood fått tilbud om å spille McClane, men det hadde liksom ikke blitt samme schwung med Richard Gere. Man ser liksom ikke ham for seg ligge under et bord og plugge kuler i kroppen på en pågående terrorist i det han kvitterer eplekjekt: «Thanks for the advice!» eller kravle gjennom en trang ventilsjakt mens han sier til seg selv «Now I know how a TV dinner feels» eller krangle med en morderisk kriminell om hvem som var tøffest av John Wayne og Gary Cooper.

Annerledes fremstilling etter 911

Undertegnede var også så heldig å få intervjue den legendariske skuespilleren fra New Jersey. Frem til Die Hard var han mest kjent som den mannlige hovedrollen i detektivserien «Bøllen og Blondinen», med den sjarmerende Cybill Shepherd som motpart. I forbindelse med Die Hard 4.0 (2007) møtte undertegnede Willis for intervju i Berlin. Hele tolv år var gått siden tredje kapittel om John McClane, og siden den gang hadde han vært på rehab og tatt både alko- og røykekutt. Denne gangen handlet det om hacking og datakriminalitet. McClane var blitt en langt mer polert og kjedelig type. Noe av det verste var at han ikke kunne banne som en garvet sjømann lenger.

Den daværende 52-åringen forklarte poleringen av McClane slik: – Etter 11. september er det blitt noe helt annet å framstille terrorisme på film. For meg personlig er det viktig å utvise respekt for 9/11-ofrene. Jeg følte at jeg ville være en god rollemodell og stumpe røyken, uttalte Bruce Willis.

«A good day to Hard» fra 2013 er så ille at det ikke kunne ha blitt verre, i en parodi signert Zucker-Abrahams-Zucker. For dette konseptet skurret det fryktelig med handling lagt til Moskva. Dessuten hadde ikke Willis noe som lignet engasjement for rollefiguren. Kanskje var han blitt for gammel til å ekspedere terrorister? Det eneste positive som kan sies er at det er desto bedre å se den første Die Hard-filmen igjen. I august så jeg den igjen og kan slå fast følgende: Den har faktisk blitt enda litt bedre med årene, ikke minst på grunn av at handlingen er dristigere, friskere og mer oppfinnsom enn dagens Hollywood-filmer klarer å få til. Jo da, det finnes helt sikkert bedre actionscener på film, men mange av disse er hybrider med sci-fi eller andre sjangre. Die Hard topper listen blant de beste, helstøpte actionfilmene.

Mer rebelsk i 1988

Die Hard 3 har handling satt til New York, og er faktisk nesten like bra som første film.

– Jeg var nok en mer antiautoritær og rebelsk person da jeg gjorde den første, og det ble også gjenspeilt i karakteren, kommenterte Bruce Willis i Berlin. – I 1988 var jeg ikke særlig trent som skuespiller, men likevel er den min definitive favoritt i «Die Hard»-serien. Vi fikk til noe nytt med den! I den andre roter jeg rundt på en flyplass uten å skjønne hva som foregår, og den tredje burde vel egentlig hete «Die Hard og takk gud for at Samuel Jackson og Jeremy Irons også er med». Den fjerde er helt klar mer i tråd med den første, hevdet Willis.

Bruce Willis har gjort mange av stuntene i Die Hard-filmene selv. På grunn av at øret hans var for nært idet en pistol ble avfyrt, har han slitt med redusert hørsel i ettertid. Dette var også noe han spøkte med i Berlin.

Bruce Willis har også markert seg som en av de ivrigste republikanerne i Hollywood, og støttet bl.a. åpent USAs krig i Irak. I kjølvannet av «Die Hard»–serien har Bruce gjort det til et slags varemerke å spille politimenn og militære. – Jeg tar gjerne denne type rolle hundre ganger til. Politimenn fortjener all heder. Hadde det ikke vært for dem, ville vi ha levd i en kaotisk verden. Neste gang dere ser en politimann burde dere gå bort til ham og si «du gjør en fantastisk jobb!» De får ikke høre det for ofte, sa Willis.