Illustrasjonsbilde. Pixabay. Foto: chechuurobles
Del saken
  • 212
  •  
  •  

Det er lett å ha sympati med de som sliter med uklar kjønnsidentitet, særlig når det gjelder barn og ungdom. Selv for oss «helt vanlige» er ungdomstiden særlig vanskelig, med pubertet, hormoner, ulykkelig forelskelse, opprør mot autoriteter etc.

Så når jeg skriver om mennesker med såkalt kjønnsdysfori (ubehag med eget kjønn), så er det med dyp respekt for at mange av disse opplever noe som er svært vanskelig å håndtere – både for dem selv, men også for foreldre og andre nære (søsken, besteforeldre, venner).

Personlig tror jeg på individuelle rettigheter, og disse skal selvsagt gjelde i like stor grad for transer, homser, lesber og bifile som for alle oss andre. Men dette er ikke av interesse for aktivistene. De vil definere vitenskapelig sannheter ut fra ideologi. De er et meningspoliti som sørger for at motstemmer får sparken.

Gutter som kler seg i rosa behøver ikke skifte kjønn. Pixabay. Foto: misign

De representerer ikke transer: De representerer en liten gruppe av transer som kjemper for det samme som de ekstreme feministene, eller «gutta» foran i «Pride»-toget iført lederhosen og «butt-plug».

De vil ha spesielle rettigheter, de vil sette dagsorden. Og de vil for enhver pris øke innflytelsen til «sin» gruppe. Det er altså identitetspolitikk vi snakker om, nok en gang.

Forleden sendte NRK en britisk dokumentar som tok for seg kjønnsdysfori blant barn og unge, og stilte spørsmålet i tittelen: Kjønnsidentitet: Hvem vet best? Jeg vil ta for meg noen problemstillinger fra dokumentaren, samt fra annen forskning. Dette er ikke jakt på en fasit, men et ønske om å vise at skråsikkerheten til transaktivistene ikke tjener noen – minst av alt barn og ungdom med kjønnsdysfori.

Når jeg så dokumentaren, slo det meg at absolutt alle transaktivistene visste, de hadde fasit, og hvis man ikke gjorde som de sa så ville det ende med selvmord og katastrofe. Ingenting av dette var basert på vitenskap, kun på ideologi. Som når den transkjønnede psykoterapeuten (og aktivisten) Hershel Russell forklarer hvordan en jente vet at hun er en gutt:

«Jeg vet det dypt der inne, hvor musikken spiller».

– Det er så presist: så irrasjonelt, intenst, vakkert og dypfølt, konkluderer Russell. Vitenskapelig? Nei. Ideologi? Absolutt.

Russell klarer i sin egenpresentasjon å skrive at han har 20+ år praksis, samtidig som det står at han ble uteksaminert i år 2008. Han identifiserer seg vel som en tidstranse. (Jeg innser at det kan ha en naturlig forklaring, men kunne ikke la den ligge).

En av verdens ledende eksperter på kjønnsdysfori, Dr. Kenneth Zucker, fikk sparken på grunn av disse aktivistene. Det har senere vist seg at de brukte falske vitnemål og direkte løgnaktige beskyldninger. Dr. Zucker har i ettertid blitt tilkjent 586.000 dollar i erstatning. Men det hjelper ikke alle pasientene som gikk glipp av hans behandling.

Dr. Zuckers store synd var at han mente kjønnsdysfori kunne ha flere årsaker. I bunn ligger en forvirring rundt kjønn (og seksualitet for de litt eldre barna). Men også familiære, miljømessige forhold måtte vurderes. Dessuten viser det seg at autisme forekommer syv ganger så ofte som normalt hos disse barna. Autister er jo kjent for å fokusere intenst på et lite utsnitt av virkeligheten, dette kan være en forklaring på at disse er sterkt overrepresentert blant de som har kjønnsdysfori.

Hershel Russel og alle de andre transaktivistene står for det som kalles «kjønnsbekreftende tilnærming». Det betyr at hvis et barn sier det er transkjønnet, så skal det behandles deretter. Målet synes å være en kjønnsoperasjon.

Gjennom hele programmet møter vi genuine forskere som forsøker å finne årsaker, og aktivister som forsøker å vinne frem politisk. De sistnevnte vinner, overlegent. Over hele Vesten (inkludert Norge) er det disse aktivistenes «kjønnsbekreftende» tanker som er i ferd med å bli enerådende. De som protesterer kan vise til så mye forskning de bare vil, de blir frosset ut og risikerer sparken uansett. Det var i denne suppa Jordan B. Peterson også havnet. Men han var sterk nok til å snu det til sin fordel.

Et avslørende øyeblikk er når Peterson konfronteres av en hylende transaktivist som påstår at folk kommer til å ta selvmord hvis de blir tiltalt med feil pronomen (fra min 4.00). Vel: Hvis noen kaller meg hun, og jeg deretter tar livet av meg, så vil jeg anse dette som bevis på en mental forstyrrelse.

Men hva med disse barna? Hvem bryr seg om de? Det er jo DE som burde være i fokus. Når man stenger muligheten for å undersøke hvordan man best kan hjelpe barn og unge på best mulig måte, så tar man på seg et stort ansvar.

Transkjønnede er individer – jeg understreker dette – men i snitt lider de i høy grad av mentale problemer og lidelser. Selvmordsratene er sjokkerende: Flere undersøkelser viste at over 40 % av transer hadde forsøkt å ta selvmord.

Aktivistene har de enkle løsningene: Det skyldes at de er diskriminert og undertrykt, og hvis de får skifte kjønn så blir alt bra. Men dette er ingen vitenskapelig konklusjon. For det første: Det er høyere selvmordsrate blant hvite menn enn blant svarte menn. Men ingen av disse aktivistene vil vel gå med på at hvite er mest utsatt for undertrykkelse og diskriminering?

Dessuten: Store undersøkelser viser at selvmordsraten ikke endrer seg for de som har fått gjennomført kjønnsendring. Så det er kanskje et psykologisk problem (for mange) og ikke et fysisk problem?

Av alle barn som lider av kjønnsdysfori, er det omtrent 80 % som tilslutt velger å beholde sitt kjønn. En stor andel av disse er homofile (60-80%). Usikkerheten rundt kjønn er altså reell, men blir muligens forsterket av andre, miljømessige påvirkninger. Ingen vet helt sikkert, bortsett fra aktivistene selvfølgelig. Og de vil sperre for all forskning som ikke er basert på den rådende ideologi.

Det er en gryende mulighet for at politikere og aktivister som kanadiske Cheri DiNovo vil få lovfestet at foreldre som ikke aksepterer den såkalte «kjønnsbekreftende» trenden kan bli fratatt omsorgen for sine barn. Foreløpig nøyer hun seg med å si at foreldre som ikke aksepterer barnets ønske om å skifte kjønn, uansett vil miste barnet: De vil enten rømme eller ta livet av seg.

Å sette et slikt urimelig, uvitenskapelig og umenneskelig press på foreldre i en svært vanskelig situasjon er rett og slett skandaløst.

Samme Cheri DiNovo er forøvrig prest, og i en preken i filmen klarer hun kunststykket å påstå at den første kristne var transkjønnet. Dette er den såkalte etiopiske «hoffmannen» som blir døpt av Filip i Apostlenes gjerninger (8.26-8.40). En hoffmann var antageligvis kastrert, og i DiNovos syke verden må han derfor ha vært transe.

Hershel Russell uttaler at barn som sier de er transkjønnet, sannsynligvis er det og at foreldrene må handle deretter. Dr. Zucker bemerker tørt:
– Barn sier hva som helst. Barn kan si at de er en hund. Kjøper du da inn hundemat?

Russell projiserer når han anklager folk for å tvinge noen inn i en bestemt kjønnsidentitet. Dr. Zucker er bestemt på at barna må få alle muligheter: De skal ikke puttes inn i et rom fullt av Barbie–dukker, men de skal heller ikke tvinges til å leke gutteleker. De må få utfolde seg gjennom leken, så finner man ut av det etterhvert.

Det er Russell og hans allierte som sier: Hvis en gutt vil gå i kjole, liker rosa og leker med dukker, så er han transkjønnet og må behandles deretter, ellers tar han sannsynligvis livet av seg.

Snakk om å bygge opp under tradisjonelle kjønnsroller!

Transaktivistene hjelper ikke transer. De virker mot sin hensikt, på samme måte som hysteriske feminister og ekstreme homseaktivister. Jeg har venner som er transer, homser og hetero – men det er da virkelig ikke seksualiteten som definerer disse menneskene? Det er vel heller intellektet, vennskapet, humoren, rausheten?

Aktivistene stjeler identiteten til sårbare mennesker. Det virker som de kun er interessert i å øke flokken sin ved å sørge for at så mange som mulig tar kjønnsoperasjon, noe Russell bekrefter ved uttalelser i filmen om «disse barna som skal bli som meg». Samtidig er det ingen som bekrefter mytene om kjønnsforskjeller mer enn disse aktivistene.

Gutter kan leke med dukker. Vi har en kvinnelig verdensmester i boksing. Vi har feminine menn og maskuline kvinner. Vi har gutter som liker gutter, og gutter som vil være jenter. Vi har hele spekteret, og de fleste av oss aksepterer det meste. Bortsett fra menneskefiendtlige aktivister som kun tenker på sitt eget beste.

Her kan du se omtalte dokumentar: Kjønnsidentitet – Hvem vet best?

  • 212
  •  
  •