Noen valg man tar i livet, viser seg å falle heldigere ut enn andre. Et valg jeg personlig aldri har angret på, var at jeg giftet meg med en kvinne fra Thailand.

Vi har nå vært gift i snart 13 år og har to skjønne døtre sammen. I disse tider da kjærlighet og ekteskap synes å være en høyst usikker affære og svært mange forhold går over styr, har jeg vært så heldig å finne en kvinne som passer meg som hånd i hanske, og der kjærligheten blomstrer etter alle disse årene sammen.

Kan jeg fra min egen erfaring trekke den konklusjonen at thailandske kvinner er mer trofaste og hengivne ektefeller enn norske kvinner? Eller er det jeg som er over gjennomsnittet kjærlig og forståelsesfull? Vel, det skal jeg ikke si så mye om, men for oss som har vært gift både med en norsk og en thailandsk kvinne, fortoner det seg nok som thailandske kvinner gjennomgående er mer opptatt av hva de selv kan bidra med for å få et godt ekteskap enn det norske kvinner er.

De er ofte mye mer opptatt av sin ektefelles velvære og er villig til å yte mye for at mannen skal være fornøyd og tilfreds. Denne innstillingen kan muligens være fristende å utnytte for noen, men er du ikke villig til å yte like mye tilbake, kan du ikke regne med å få et lykkelig ekteskap. Thaikvinnen forventer at mannen er generøs og trofast og tydelig viser sin kjærlighet og hengivenhet overfor henne. Og ikke bare overfor henne, men også overfor hennes familie i Thailand.

 

Økonomi

Thailand har ikke noe utviklet trygdesystem som det norske, og det meste av økonomisk sikkerhetsnett må ordnes gjennom private forsikringsordninger. Selv om den thailandske middelklassen er sterkt voksende, er likevel så mange så fattige at de ikke kan se seg råd til noen forsikringer.

Selv den offentlige skolen koster penger, og enkelte barn får ikke mer enn 3 års skolegang. For å sikre familien økonomisk, hviler det et stort press på barna for å bidra til familiens økonomi så snart de har inntekt selv, og denne store ansvarsfølelsen for familien har de fleste thailandske kvinner så å si i ryggmargen hele livet. Om ikke den norske ektemannen forstår og aksepterer dette, vil han ikke kunne regne med å få ha en lykkelig ektefelle.

For å kompensere for det fraværende trygdesystemet, praktiseres skikken med medgift av de fleste i Thailand.

Noen misforstår og tror at det bare er å kjøpe seg en thaidame bare du er rik nok, men skikken bunner altså i at man betrakter det som at den kommende ektefellen frikjøper et potensielt inntektsgivende familiemedlem, og medgiften anses som en kompensasjon for dette. I tillegg til medgiften skal kvinnen ha gull, både et armbånd, halskjede og ring, og dette vises frem sammen med pengene og tas på under bryllupsseremonien.

Thaiene viser meget gjerne frem sin rikdom uten blygsel, og størrelsen på medgiften ropes gjerne ut av seremonimesteren.

 

«Farang»

Jeg skjønte at dette forholdet er noe som betyr veldig mye både for bruden og familien og kan være med å heve deres status i hjemlandet. I stedet for å forhandle meg frem til en lavest mulig sum, valgte jeg å være raus og gavmild, og den godviljen dette ga meg, har preget hele mitt forhold til min svigerfamilie i Thailand.

Det verste thaifolk vet, er folk som er gniene og gjerrige, mens en svigersønn som er raus, gir familien både status og stolthet.

I det hele tatt er det viktig for en nordmann som planlegger å gifte seg med en thaikvinne å sette seg inn i thailandsk kultur og skikker. Som de fleste folkeslag, så verdsetter thaiene høyt at en «farang» (hvit utlending) viser respekt og ydmykhet overfor deres skikker og livsverdier.

Det skal ikke alltid så mye til for å vinne deres respekt, og selv velger jeg å delta i deres seremonier og etterligne deres opptreden og gjøre som dem. Er ofte med i tempelet og har fått et meget godt forhold til munken i det lokale tempelet, som vi alltid besøker opptil flere ganger når vi ferierer i Thailand. Han har faktisk fått en egen forkjærlighet for meg, og gir meg alltid gaver når vi treffes. En gang fikk jeg en gammel miniatyrutgave av en seremoniell kniv med inngraveringer, og det vakte stor oppmerksomhet og også litt misunnelse i slekten da jeg viste den frem etterpå. Viser man vennlighet og ydmykhet får man tifold tilbake. Thaiene er utrolig rause mot den som behandler dem med respekt og interesse.

 

Foreldrerollen

Thailandske kvinner er nok mye mer «gammeldagse» i sitt syn på ekteskapet enn de fleste norske kvinner. De anser det som mannens viktigste oppgave å forsørge familien, mens de selv gjerne tar svært mye ansvar for barna og det huslige. Men samtidig skjønner de hurtig at man tenker ganske annerledes i Norge, og forventningene til mannens bidrag i familien stiger nok etter hvert som de blir kjent med den norske væremåten.

Selv forsøker jeg å praktisere likestilling i heimen, men min «innblanding» er ikke alltid like ønsket. Enkelte ting vil en thaikvinne helst ordne selv. Og i barneoppdragelsen forventes det nok en langt større lydighet av barna enn vi er vant til her hjemme.

I Norge er vi mest opptatt av hva foreldrene kan gjøre for barna, mens i Thailand tenker de mer på hva barna kan gjøre for sine foreldre. Og når de feirer morsdag og farsdag, takker barna aller ydmykest for at foreldrene har satt dem til verden, oppdratt dem og gitt dem husly og mat, og takknemligheten vises gjerne ved at barna vasker føttene deres og kysser de nyvaskede føttene.

Det opplevde jeg for øvrig selv da jeg skulle gifte meg. Begge søsknene til min kommende hustru vasket føttene mine på vei inn til seremonien.

All denne ydmykheten som også vises når man hilser med bøyd hode og håndflatene mot hverandre, gjenspeiles også i thaienes mentalitet og selvoppfatning. Å bli sint regnes som uakseptabelt og den sinte har tapt ansikt i de andres øyne. Sammenlignet med andre folkeslag på samme utviklingstrinn hva angår økonomi, utdanning og helsevesen er thaiene et usedvanlig fredelig folkeferd, som heller løser konflikter i minnelighet enn å bruke makt. (En sørgelig unntagelse er muslimene i sør, som med jevne mellomrom utfører bombeangrep).

 

Rause med kjærlighet

Jeg må også nevne en annen ting som kan bidra til at en norsk svigersønn kan gjøre lykke i sin nye thailandske slekt. Og det er å delta i deres festligheter med hjertens lyst.

Alkoholkonsumet kan være ganske høyt både i brylluper og andre seremonier, og er man med på dans og moro, vekker det straks thaienes begeistring, og de flokker seg gjerne om en for å skåle og spandere drikke.

Selv er jeg nok over gjennomsnittet glad i festligheter, dans og moro, og har opplevd utrolig mye moro i det thailandske samfunnet. Jeg gjør som dem, og de behandler meg som en av dem. Og det vet jeg at min kone setter enormt stor pris på.

Den verste svigersønnen en thailandsk familie kan få, er en gjerrigknark som unnviker familien, ikke vil delta i deres liv og festligheter, og som opptrer som om han er høyt hevet over dem. Det sier seg egentlig selv, men slik opptrede bringer skam over kona og slekten.

En thailandsk kvinne forventer som sagt at mannen tydelig viser interesse og omtanke for henne og får henne til å føle seg elsket. Og de kan være utrolig sjalu. Jeg tror det bunner i at thailandske menn kan være notorisk utro, og fenomenet «little wife» er meget utbredt i Thailand.

Det betyr at mannen installerer en kvinne nummer to i en egen leilighet og forsørger henne, mot at han kan komme når han måtte ønske for å nyte godt av hennes «tjenester». Dette er noe jeg tror alle thaikvinner er redd for å oppleve, og derfor passer de svært godt på sin mann ,og andre kvinner tillates ikke å bli for nærgående.

Men til gjengjeld er altså thaikvinnene utrolig rause med sin kjærlighet – på alle måter! En lykkelig og tilfreds kvinne med thailandsk opprinnelse er virkelig en kjærlig og omsorgsfull ektefelle! Og en norsk mann bør vite å verdsette hennes kjærlighet!»