The Smiths - Andy Rourke, Morrissey, Mike Joyce og Johnny Marr Foto: ITV/REX
Del saken
  •  
  •  
  •  

The Smiths var blant de viktigste bandene i 1980-tallets post-punk-æra. Kombinasjonen av Morrisseys  vokal og gitaren til Johnny Marr førte til  suksess i Storbrittania, Irland og Australia.

The Smiths ble også et kultband i USA, særlig blant studenter. Det sies at sangen I Know It’s Over kan bidra til å kurere depresjon. Denne er også vakkert tolket av Jeff Buckley.

Bandet eksisterte kun i fem år (1982-87) og ga i alt ut fire album, som alle endte på topp 2 av de britiske albumlistene.  De ble oppløst som følge av en konflikt mellom Morrisey og Marr.

Debutalbumet «The Smiths» fra 1984 var popaktig og melodiøs, men allikevel noe helt nytt. Blant annet manglet mange av låtene den klassiske oppdelingen av vers og refreng. Morrissey tilførte ironisk distanse og en uvanlig vokal. Et godt eksempel på samspillet mellom gitar og vokal kan man høre på låtene This Charming Man, Hand In Glove og What Difference Does It Make.

Meat is Murder

I 1985 kom «Meat is Murder» ut. Morrissey er fanatisk veganer, derav tittelen. Faktisk innførte han forbud mot at noen av bandmedlemmene skulle la seg avbilde mens de spiste kjøtt. Albumet kom på førsteplass på den britiske albumlista.

Dette albumet var mer politisk, i tillegg til angrepet på kjøttspisere i tittellåten, var det motstand mot vold i skolen i låta The Headmaster Ritual.

Låta That Joke isn’t Funny Anymore skal visstnok være favorittlåten til gitarist Marr, og kan oppfattes som en slags ode til de ensomme og suicidale, men på et annet nivå er det et svar til journalister som latterliggjorde The Smiths for sin dystre, melankolske musikk.

I 1986 kom albumet «The Queen is Dead», av mange regnet som bandets beste. Albumet kom på åttendeplass da musikkbladet NME kåret tidenes beste album i 2003.

There Is a Light That Never Goes OutOm denne låten skal Marr ha sagt: «Første gang vi spilte den, syns jeg at det var den beste låta jeg noensinne hadde hørt».

Andre kjente låter er Some Girls Are Bigger Than Others, tittellåta og Bigmouth Strikes Again. Tekstene var ironiske, «tongue-in-cheek». Som en kritiker beskrev det: «Morrissey wears his wit on his sleeve, dishing the queen like Johnny Rotten never did».

Avslutning

Det siste albumet  «Strangeways, Here We Come» holdt et fortsatt skyhøyt nivå, men Morrissey var misfornøyd med at bandet ikke slo gjennom i de brede lag av folket, som tittelen på samlealbumet «The World Won’t Listen» antyder.

Når Strangeways kom ut i september i september 1987 var The Smiths allerede oppløst. Alle sangene på det siste albumet var komponert av Marr, mens de fleste sangene på de tre første albumene var komponert i et samarbeid mellom Marr og Morrissey.

The Smiths avsluttet med stil, med låter som den ubeskrivelig vakre Last Night I Dreamt That Somebody Loved MeGirlfriend in a Coma og Death of a Disco Dancer.Men tittelen på låta I Started Something I Couldn’t Finish stemte dessverre ikke.

Før jeg velger låt vil jeg kort nevne at Morrissey ikke er som andre popstjerner. Han er forfriskende lite politisk korrekt, alltid i opposisjon. Enten det gjelder å anklage kjøttspisere for å være massemordere, eller når han angriper dronningen og politikere for å drite i vanlige folk etter terroren i Manchester.

Katalogen er enorm, jeg velger låta som først gjorde meg kjent med dette bandet, en låt hvor både gitaristen Marr og vokalisten Morrissey får vise hva de er gode for. Her er The Smiths med Bigmouth Strikes Again.

  •  
  •  
  •