Jim Morrison, frontfigur i The Doors. Foto: Cris Faga/REX
Del saken
  •  
  •  
  •  

The Doors hadde sin storhetstid på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Men den tidløse musikken lever videre.

Bandet tok navnet fra Aldous Huxleys bok «The Doors of Perception». Marilyn Manson skrev i Rolling Stone:

– Jeg har alltid sett på The Doors som det første punkebandet (…) Ikke fordi de låt som punk, men fordi Morrison overskygget alle med tanke på opprør og å ikke følge noen regler.

Mye av suksessen skyldtes Jim Morrisons legendariske vokal og energiske, til tider skandaløse sceneopptreden. Men selve musikken var drevet av Ray Manzarek på keyboard.

Dette kan man høre et glimrende eksempel på i bandets første listetopp, Light My Fire. I tillegg besto bandet av Robby Krieger på gitar og John Densmore på trommer.

Dette var en av to singler fra debutalbumet «The Doors». Den andre var Break on Through (To the Other Side) som ikke nådde høyere enn 126. plass på Billboard, men som allikevel har blitt en klassiker. Debutalbumet fra 1967 inneholdt også den 12 minutter lange The End, som blant annet er kjent fra åpningssekvensen i Vietnam-filmen «Apocalypse nå».

Strange Days

Bandets andre album kom ut i september 1967. Det inneholder låter som tittellåten, Moonlight DriveLove Me Two Times og People Are Strange. Men til tross for at albumet nådde en 3. plass på albumlistene i USA var bandet skuffet over salgstallene, ettersom de var svært stolte av produktet. Og kritikerne var stort sett enig med bandet.

Morrisons misbruk

Jim Morrisons misbruk av alkohol og narkotika skapte problemer under innspillingen av «Waiting for the Sun», men allikevel toppet de Billboard med Hello, I Love You. Mange anser dog denne låten som et plagiat av All Day and All of the Night av The Kinks.

Morrison ble stadig vanskeligere å samarbeide med, og innspillingen av «The Soft Parade» ble så kaotisk at bandet nesten ble oppløst. Krieger skrev halvparten av låtene, ofte nektet Morrison å synge tekstene hans. Tekstene ble også ansett som svakere enn normal standard for The Doors.

Allikevel ble albumet en suksess, med mer popinspirert musikk og komplekse arrangementer. Touch Me ble den største hiten med en 3. pladd på Billboard.

Slutten

I 1970 kom det mer blues-inspirerte albumet «Morrison Hotel», som solgte bra selv uten en hitsingel. Samme år ga The Doors ut et konsertalbum, «Absolutely Live», som var klippet og limt sammen fra ulike opptak.

Bandet dro på turné selv om Morrison måtte i retten i august 1970, tiltalt for blotting under en konsert i mars 1969.

Så kom «L.A. Woman» i 1971. Med tanke på hvor nedkjørt Morrison var som følge av sin destruktive livsførsel er det en nesten utrolig prestasjon. Tittellåten,  Love Her Madly og Riders on the Storm er kjente låter fra albumet.

Morrison var ikke i stand til å opptre mer. 16. mars flyttet han til Paris i Frankrike. Han fortsatte med sitt misbruk av alkohol og narkotika, og 3. juli 1971 ble Jim Morrison funnet død i badekaret i sin leilighet i Paris, bare 27 år gammel.

Etterspill

The Doors forsøkte å fortsette uten Morrison, men det var nesten meningsløst. Morrison ble en legende, og graven hans i Paris ble nesten en helligdom.

Jim Morrisons grav i Paris er fortsatt godt besøkt. Bildet er fra 2012. Foto: Geoff Moore/REX

I 1991 kom filmen «The Doors», regissert av Oliver Stone. Den skapte ny interesse for musikken til The Doors og frontfiguren Jim Morrison. Dette er forøvrig den eneste filmen i mitt liv hvor jeg smuglet inn to øl for å komme i riktig stemning.

Jeg hører fortsatt på disse albumene fra tid til annen, jeg må velge låt etter dagsformen. Dessuten liker jeg gitaren på denne.

Her er The Doors med Riders On The Storm. (Klikk på LINKEN ikke bildet).

 

 

  •  
  •  
  •