Skjermbilde fra video.
Del saken

The Cure blir sett på som de ledende pionérene for den britiske alternative rocken og post-punken på 1980-tallet. Selv opplever jeg musikken som ren popmusikk, men av den mer sære sorten.

Med Robert Smiths karakteristiske stemme (og fremtoning, som ble et forbilde for såkalte gothere) slo The Cure ned som en bombe i min ungdomstid. Det er så enormt mye flott å ta av her, uansett hva jeg velger vil de fleste andre bli misfornøyde. Selv jeg vil bli misfornøyd, for The Cure har musikk for alle humørsvingninger.

På sitt mest dystre er det noe nesten suicidalt over The Cure, som f.eks. den mørke Lullaby. Samtidig har de et knippe gladlåter som fortsatt bringer frem godfølelsen hos selv en gammel, gretten gubbe som meg selv.

Robert Smith er den eneste som var en del av The Cure fra start til slutt. Han sang, skrev de fleste sangene og spilte gitar. Mer ukjent er det at han også turnerte med Siouxsie and the Banshees, sjekk gjerne ut den praktfulle låta Christine.

Det store gjennomslaget kom med det nesten komplette albumet «Kiss me Kiss me Kiss me» i 1987. De oppnådde suksess i USA med singler som Why Can`t I Be You, Hot, Hot, Hot og Just Like Heaven. Albumet ble rost opp i skyene av Rolling Stone.

Men jeg må velge en låt. Av personlige favoritter må jeg nevne Boys Don`t Cry, Love Cats og nevnte Why Can`t I Be You. Men det er tross alt fredag, og jeg føler for en hyggelig kveld.

Jeg har lyst til å kose meg med en øl i sol og vårvær i dag. Derfor velger jeg i dag den kommersielle suksessen Friday I`m In Love: