The Clash spilte på Chateau Neuf i Oslo 21. mai 1980. Foto: Helge Øverås / Wikipedia
Del saken
  •  
  •  
  •  

The Clash var et britisk band i grenselandet mellom punk rock og New wave. Musikken var inspirert av ulike stilarter som reggae og roots rock.

The Clash oppsto i 1976. Deres aller første opptreden sier mye om hvor sentrale de var i denne fasen av punkens utvikling:

The Clash hadde altså sin første konsert som oppvarmingsband for Sex Pistols. Gitaristen i The Clash, Keith Levene, ville ikke fortsette i bandet, og kontaktet Johhny Rotten for å diskutere et mulig samarbeid hvis Sex Pistols ble oppløst. Dette førte til dannelsen av Public Image Ltd.

Etter konserten samlet begge bandene seg på klubben Dingwalls, for å oppleve det ledende punkebandet fra New York: The Ramones.

Debutalbumet «The Clash» fra 1977 var ganske punkete, hør f.eks på White Riot. Men man kunne allerede ane inspirasjon fra ska og reggae. Sammenlignet med mange andre punkeband kunne faktisk gutta i The Clash spille, og de rytmiske gitarriffene sammen med Joe Strummers særpregete stemme ble umiddelbart lagt merke til. Kjente låter er I’m So Bored with the U.S.A. og Protex Blue. Sistnevnte handlet om en type kondomer.

Gjennombruddet

Bandets gjennombrudd kom med «Give ‘Em Enough Rope» i 1978. Dette albumet var preget av mer melodiøse låter enn det første. «Give ‘Em Enough Rope» ble også utgitt i USA, og inneholdt de to singlene Tommy Gun og English Civil War. Albumet ble meget godt mottatt og nådde 2. plass på den britiske albumlisten. I tillegg ble albumet også stemt fram som årets album fra 1978 i Rolling Stone og Time og det britiske magasinet Sounds.

Morsom detalj: Låta Guns On The Roof var inspirert av en episode under innspillingen. Spesialstyrker stormet bandets base i London, etter at bandmedlemmer hadde moret seg med å skyte duer på taket!

London Calling

I 1979 kom så albumet som skulle gi The Clash en nøkkelposisjon i musikkhistorien. Albumet «London Calling» er intet mindre enn et mesterverk, og ble både en kunstnerisk og kommersiell suksess. Albumet ble kåret til 1970-tallets beste album i England, og siden det kom ut i januar 1980 i USA, ble det kåret som 1980-tallets beste album i USA.

En norsk musikkavis (husker ikke om det var Nye Takter eller Puls) kåret en gang på 80-tallet albumet til århundrets beste utgivelse. «London Calling» kom også på 8.-plass på musikkmagasinet Rolling Stones liste over «Tidenes 500 beste album». De beskriver albumet slik:

«London Calling inneholder 19 sanger om apokalypsen, drevet frem av en ukuelig tro på rock & roll i kampen for å overvinne mørket.»

Låtmaterialet er bunnsolid, det finnes ikke svake punkter. Dette er enda mer imponerende siden det tross alt handler om et dobbeltalbum.

Samtidig er låtene enormt varierte i uttrykk. Fra den fantastiske tittellåten til Jimmy Jazz, fra The Guns of Brixton til Rudie Can’t Fail. Eller flørten med 50-tallsrock: Brand New Cadillac. Drive…..

Veien videre

Det neste albumet var faktisk et trippelalbum. «Sandinista!» kom ut i 1980 og fikk blandet mottagelse, men albumet ble allikevel kåret til årets album i The Village Voices Pazz & Jop avstemmning i 1980.

Albumet var et politisk kamprop til støtte for sandinist-bevegelsen i Nicaragua. Musikken fremstår som en slags innledning til World Music-trenden som kom til å prege 80-tallet, med innslag av funk, reggae, jazz, gospel, rockabilly, folk, blues, til og med disco og rap.

Personlig var jeg ikke så begeistret, selv om det selvsagt finnes enkelte låter som holder høyt nivå, som Police On My Back og reggae-inspirerte The Magnificent Seven.

The Clash fulgte opp med Combat Rock i 1982, som ble det siste med original besetning. Albumet gjorde brukbar suksess, med 2. plass på de britiske listene, og hele 61 uker på listene i USA, med 7. plass som høyeste plassering. Kjente låter er Rock The Casbah og Should I Stay or Should I GoSistnevnte toppet forøvrig hitlistene i UK ti år etter utgivelsen!

Slutten

«Cut the Crap» ble siste studioalbum, utgitt i 1985. Albumet blir av mange fans regnet som et Joe Strummer-soloalbum. Det blir heller ikke nevnt i dokumentarfilmen om The Clash, Westway to the World.

Joe Strummer døde i 2002, bare 52 år gammel. The Clash ble innlemmet i Rock & Roll Hall Of Fame av The Edge i 2003. The Edge rangerte i sin tale The Clash som tidenes beste Rock & Roll band etter Rolling Stones. For å sitere: «In Rock & Roll terms, The Clash are the shit!»

Klikk på denne linken for å se og høre The Clash med Guns of Brixton.

Coveret på London Calling av The Clash
  •  
  •  
  •