Foto: Netflix

Roman Empire er en utmerket historieleksjon på Netflix. Miksen av historikere som uttaler seg og gjenskaping av historiske hendelser fungerer overraskende bra. Dette dokudramaet er både underholdende, spennende og lærerikt.

Netflix har produsert flere historiske serier, som episke Spartacus, Marco Polo og Troy (se anmeldelse). Roman Empire er etter min mening den beste. Første sesong, Reign of Blood, ble produsert i 2016, og handler om keiser Commodus (161-192 e.Kr). I ung alder ble han sendt til sin far, Marcus Aurelius, som kjempet mot barbarene i Germania. Ved frontavsnittet får sønnen lære disiplin og militær kustus. Commodus blir keiser, men konkurrerer også som gladiator i livsfarlige kamper på Colosseum – for å vinne romernes gunst. Mange husker sikkert Commodus og Marcus Aurelius fra Ridley Scotts Gladiatoren (2000), men det er jo snart 18 år siden og dette er en ganske annerledes vinkling.

I den ferske sesong to går vi et par århundre tilbake i tid og følger den mest kjente av de romerske keiserne. Julius Cæsar (100 f.Kr – 44 f.Kr) har helt fortjent blitt pensum i historiebøkene, men det var en hel del jeg lærte om han etter å ha sett denne, ikke minst om triumviratet, beleiringen av Alesia og kryssingen av Rubicon. Cæsar er mest kjent for at han avviklet republikken og innførte monarkiet i Romerriket, og at han i år 46 f.Kr innførte den julianske kalender, som fremdeles gjelder. Og dessuten at han ble myrdet i et komplott ledet av sin sønn, Brutus. Men denne mannen gjorde så mye mer enn det,og han eksemplifiserer at en romersk keiser også kunne være edel, sivilisert og storsinnet. Ikke bare var Cæsar militært geni, politiker av rang, en dyktig forfatter og kyndig med kart og vitenskap, han var også på flere områder progressiv og hadde et sunt menneskesyn. I felttoget mot gallerne var han brutal, og da især i krig mot den modige høvdingen Vercingetorix. Men han viser sin storsinnethet etter å ha overvunnet gallerne; Cæsar foreslo for Senatet at gallene burde få samme rettigheter som innbyggere i Roma.

Foto: Netflix

Fortellerstilen i Roman Empire er temmelig unik, ettersom dette er en miks av re-enactment av virkelige hendelser, med skuespillere, kulisser, hester og det hele, samt historikere som forklarer oss viktige ting om både kulturen, valgene karakterene gjør og strategiene, samt annen viktig bakgrunnsinfo. Jo da, det er en effektiv formidling, og her gjelder det å holde blikket mot skjermen hele tiden. Tre-fire timer med Julius Cæsar er faktisk i minste laget, og føles både kompakt og komprimert. Det kunne gjerne vært dobbelt så lenge. Til gjengjeld slipper man at det blir gjort for mye melodrama ut av episoder i livet hans. Filmskaperne får frem det faktiske og hvilken betydning Cæsar hadde for utforming av Romerriket.

Å lage scener fra oldtidens Roma er visuelt krevende, og jeg synes at filmskaperne har klart det på en tilfredsstillende måte. Fordelen med å bruke historikere som forteller mellom live-action scener er at de kan spare på produksjonskostnader. Og det fungerer helt fint, uten at det går på kostnad av fremdriften. I en tv-produksjon kan man naturligvis ikke forvente like imponerende kulisser som i gigantomane produksjoner av typen Ben-Hur (1959) eller Cleopatra (1963). Man skulle selvsagt ønsket mer av alt, men dette er faktisk godt nok til å formidle selve historiene. Man kjeder seg knapt ett minutt.

Foto: Netflix

Australske Ditch Davey har en atletisk kropp og en stolt (tidvis arrogant) holdning som gjør han velegnet i rollen som Julius Cæsar, så får vi heller overbære med at skuespilleren er blond. Cleopatra, som forøvrig hadde gresk herkomst, spilles av vakre Jessica Green. Hun forfører Cæsar og får sønnen Caesarion med han. Faktisk kunne hun gjerne hatt mer screen time.

Her er noe pirk å påpeke, som at Commodus’ muskler ser litt for helsestudioaktige ut. Marcus Aurelius burde ha skjegg, ettersom hans statue har det og ikke alle hårfrisyrene i serien virker autentiske. For øvrig kunne også historikerne, som uttaler seg i serien, fått med at Julius Cæsar iblant overdrev. I sin bok om gallerkrigene, De Bello Gallica, nedtegnet han at en gallisk hjelpestyrke talte 250.000 menn, mens det riktige antall trolig var nærmere 100.000. Men man tilgir slikt for fortellingens skyld. Det er krevende nok å iscenesette Romerriket og erobringskriger. Her er mer enn nok å glede seg over.

Heldigvis har ikke produsentene prøvd å gjøre dette for familievennlig, og serien får også vist at både sex, vold og bedrageri var dagligdags i Romerriket. Kall dette gjerne den ultimate såpeopera, men uten at det føles forutsigbart eller klisjeaktig av den grunn. Det gikk 18 måneder mellom lansering av første og andre sesong. Vi får håpe det går kortere tid til sesong 3, og krysse fingrene for at det også kommer sesonger om Augustus, Nero, Hadrian, Trajan og Tiberius, osb.