Mangfold er viktig, men bare når det gjelder det ytre. Illustrasjonsfoto, Shutterstock.
Del saken
  •  
  •  
  •  

«Som svart student, så vet jeg hvorfor våre karakterer er dårligere:
Universitene lytter ikke til oss.»

Slik innleder Adesawa Esther Adebesi et meningsinnlegg i The Guardian. Hun mener undertrykkelse er forklaringen på at svarte, asiatiske og andre minoriteter i mindre grad får toppkarakterer enn hvite studenter, og det må det bli en slutt på.

Resultatene varierer hvis man måler grupper opp mot hverandre. Svarte studenter gjør det generelt dårligere enn hvite, selv etter at man tar hensyn til såkalte sosio-økonomiske forhold. Og hvis det fins ulikheter mellom to grupper, så må det skyldes at den ene gruppen undertrykker den andre. I alle fall hvis den ene gruppen allerede er definert som undertrykkere og vice versa.

Adesawa studerer ved Huddersfield University i England. Hun sammenligner sin erkjennelse av disse ulikhetene med sorgprosessens fem stadier: fornektelse, sinne, forhandlinger, depresjon og aksept.

Hun antyder at datainnsamling av kunnskap ikke er nok, da slik innsamling ikke tar hensyn til «de autentiske stemmene som individuelle studenter deler om sine erfaringer». Hva det betyr aner jeg ikke, siden jeg ikke snakker flytende postmoderne sjargong.

Mer mangfold
Hun mener at såkalte BAME-studenter mangler tilknytning, og anbefaler et mer «mangfoldig» pensum. Mangfoldet hun etterlyser er selvsagt ikke ideologisk, her er det rase, kjønn og religionsbakgrunn som er målestokken.

Pensum må være «inkluderende», slik at studenter kan «identifisere seg» med forelesere og fakta. Men det må ikke være «symbolsk», understreker hun. Mens hun snakker om symboler.

Adesawa påstår, helt uten dokumentasjon, at en foreleser har advart henne «som svart kvinne» mot å ha noen særlig store forventninger til å lykkes som doktorgradsstudent. Det handler om «begrensede jobbmuligheter og utallige mikroaggresjoner».

Hun beskriver en oppvekst hvor hun har blitt opplært til å tro følgende:

Svarte mennesker må jobbe dobbelt så hardt for å oppnå halvparten så mye som hvite.

Hva mener hun? Dette betyr jo at svarte må jobbe fire ganger så mye pr. krone, pr. karakter etc. Kan dette virkelig stemme? Jeg tviler sterkt.

Hun antyder at dette «ordtaket» var ment som en motivasjon, for å få svarte studenter til å prøve litt hardere. Men kanskje effekten er den motsatte: At hvis man definerer seg selv som fortapt og undertrykt fra starten av, så er det mindre sannsynlig at man lykkes?

Alle er så undertrykte for tiden. Feministene gidder jeg ikke nevne engang, de er vi så umåtelig lei av, med sin idiotiske messing om «likelønn», Handmaids Tale og andre fantasifostre. Men nylig var det altså lave menn som hadde det så umåtelig vanskelig.

Veien mot et likestilt samfunn går ikke via gruppetenkning. Samlivsterapeuter sier ofte at man må elske seg selv før man kan bli elsket av andre.

Da kan man saktens si:
Slutt med å se på deg selv som undertrykt, da kanskje du vil bli oppfattet som likeverdig. Bor man i et vestlig land er det faktisk kun opp til deg selv. Enn så lenge.

Adesawa avslutter med å avsløre sin egen motvilje til dialog på tvers av gruppeidentiteten:

– Viktigheten av dialog kan ikke ignoreres. Derfor vil jeg invitere alle andre studenter med BAME-bakgrunn og universitetene deres til å melde seg på dialogen.

Adesewa stenger altså døren for hvite mennesker. Lykke til med «dialogen».

  •  
  •  
  •