Foto: marvelmozhko Pixabay
Del saken
  • 145
  •  
  •  

Jeg har et sånt barn. Du vet, et sånt norskt barn. Hun har vokst opp på Oslo Vest, og hadde ikke en eneste mørkhudet venn før hun var flere år gammel, fordi de fantes ikke i hennes miljø.

Hun har lært at det er bra å gi penger til tiggere, og at det finnes fattige. Men akkurat nå er hun forelsket i en pakistansk gutt med en veldig fin sykkel, og da tenker jeg at jeg har lykkes. Hun ser ikke farge, men hun vet at hun har et ansvar for både seg selv og for sine medmennesker, og hun er helt perfekt og helt uperfekt. Akkurat som sine foreldre. Vi er helt perfekte og helt uperfekte vi også, og sammen utgjør vi en helt moderne, fullt ut vanlig familie på fire. Og med en vanlig familie på fire så mener jeg ikke mor far og to barn. For kvinner føder stadig færre barn, og sånn sett er vi helt moderne, og veldig mange skiller seg, og sånn sett er vi helt moderne også.

Vi består av mor,barn,far og stefar. En like vanlig familiekonstellasjon i Norge i dag, som den klassiske med mor og far og to barn, og like fullt en fullt ut vellykket en. Faktisk, hadde jeg visst at vår nye familiekonstellasjon ville blitt like lykkelig som den har blitt nå, så ville jeg skilt meg lenge før.

Men først skulle jeg gjøre meg noen andre erfaringer. For jeg fulgte ikke normen sånn til å begynne med. Jeg var tjuetre år og eide min egen leilighet som jeg hadde betalt kontant. Så ble jeg gravid, bare der brøt jeg reglene. Mannen min, som var tjuefem, eide sine egne bedrifter og var sjef for mange og leder i næringslivet. Sånn sett fulgte ikke han normen heller. Vi var forlovet, hadde hund, og alt var vel og bra så langt. Men så gikk det ikke, da.

Datteren vår var to år gammel da vi oppdaget at vi var mer opptatt av å krysse av punkt på en liste over ting vi burde skaffe oss, enn om vi egentlig var lykkelige. Vi ble bevisste på at vi smilte falskt i stedet for ekte, og at næringslivslederen og arvingen som plutselig ble frue ble mer en klisje vi måtte opprettholde.

Så vi bestemte oss for å begynne å smile på ekte, og startet en skilsmisseprosess som skulle ta noen år. Faktisk så har jeg oppdaget at min skilsmisse var livslang læring, som enda ikke har tatt slutt. Den pågår enda, fire år etterpå, og det er bare fint. Jeg har omsider lært meg å leve godt med den. Den er dynamisk, stadig i endring, og varte mye lenger enn den tiden det tok å dele opp bøkene i bokhylla.

Ikke at jeg egentlig gadd å ta meg bryet med å dele de opp, for jeg flyttet uten å ta med meg noen ting. Jeg sa «fuck it, jeg kjøper nytt.»

Så nok en gang levde vi ikke opp til normen, om at vi måtte krangle, for vi kranglet ikke, vi krangler fortsatt ikke, vi gadd ikke å la eiendeler og kroner og øre og «uforenlige forskjeller» ødelegge for et livslangt felles foreldreskap. Vi dro ikke i samværsretten, vi betaler ikke bidrag, vi har ikke en skriftlig samværsplan. Det vi gjør, er det vi hele tiden har vært gode på, nemlig å bygge ting.

Så fort faren til datteren min og jeg kommer sammen, så begynner vi å bygge ting. Og vi bygger og bygger. Jeg vasker huset hans forresten –  og jeg gjør det med glede. Fordi vi har dette som utgangspunkt. At selv om vi ikke er sammen mer, så er han min beste venn. Våre familier og foreldre ringer hverandre uavhengig av hverandre. Min mor øvelseskjører til og med med ham. Og vi har et felles byggeprosjekt, nemlig et lite barn, som skal ha det beste av alt. At selv når hun bor hos pappa, så skal hun våkne opp til at mamma er der til frokost. Mamma er på facetime, mamma har planlagt hva hun skal ha på seg, mamma har gått over skolesekken og sjekket at alt er i orden.

Mamma bare er der.

Og vi bygger bare videre og stadig videre, og det fortsatte vi med, og så kom det en voksen til inn i bildet. Nemlig elskede stefar, et navn hun har valgt selv, med største stolthet. Jeg husker godt en episode i barnehagen hvor en av mødrene var flau for å si at den mannen sønnen hennes kalte pappa, ikke var ekte far. Men datteren min løp frem og sa stolt «Å ja, har du også en stefar? Min er dødskul!» Dermed var firkløveret satt. Og en viktig faktor her er selvsagt at han valgte ikke bare meg, men også henne, og hun fikk også medbestemmelsesrett, og dermed valgte også hun ham. De fikk velge hverandre, og det er en relasjon som går uten hverken mamma eller pappa. Stefar møtte barnehagepedagogen i den nye barnehagen lenge før jeg gjorde, og han er like selvfølgelig som en hånd i hanske, akkurat så lett gled han inn. På søndag skal han kjøre henne i bursdag. Og forrige uke spiste vi taco sammen alle fire. For datteren vår er disse tre voksne mennesker like selvfølgelige, og om hun faller og slår seg, så løper hun til den voksne som er nærmest. Det finnes tre fang å eie helt alene, å være prinsesse over, og når vi kjøpte katt så var det stefar som hentet katt og ordnet bur og kattesand.

Alt er selvfølgelig ikke alltid «glory og halleluja», men det skyldes i hvert fall ikke forholdet oss voksne i mellom. Våre liv er på ingen måte perfekte, men vi voksne har i hvert fall ikke noe ego i forhold til hvordan ting løses oss i mellom, og vi er konfliktfrie.

Jeg lever et liv der det er vanlig at faren og stefaren til mitt barn gamer med hverandre, og at alle er like rause og prestisjeløse.

Fordi det er det vi er. Vi er tre voksne med null ego, null prestisje, alle er like rause, og gutta gjør en formidabel jobb. De gjør en så formidabel jobb at jeg liker å fleipe med at de ikke bare har delt omsorg for barnet, men også for meg. Og det krevde bare akkurat riktige stefar som kom inn i bildet for å gjøre bildet (foreløpig) komplett, for her ønsker vi stemor også hjertelig velkommen, selv om hun ser ut til å la vente på seg.

Men hjertelig velkommen skal hun være!

 

  • 145
  •  
  •