Illustrasjonsbilde. Far og sønn.. Har slått seg. Får kyss på kinnet. Foto: Sara Johannessen / SCANPIX NB! MODELLKLARERT

Jeg håper alle som har barn rundt seg har sagt dette en eller flere ganger. Vi ser for oss situasjonen; småtassen har slått seg, gråter, og den voksne sier ‘kom så skal jeg blåse på, så blir det bedre’. Det blåses på stedet der barnet slo seg og en gnir forsiktig på det og sier trøstende ord. Barnet slutter å gråte.

 Hvorfor gjør vi dette, nærmest instinktivt? Hvorfor hjelper det tilsynelatende? Er det egentlig bare en psykologisk måte å trøste barnet på? Opplever vi ikke dette også som voksne? Vi smeller leggen i noe, banner (det gjør i alle fall jeg) og gnir på stedet vi slo oss. Det føles bedre.

 Melzack og Wall utgav i 1965 en artikkel der de mente å forklare fenomenet fra et fysiologisk og psykologisk ståsted. De ga det navnet ‘gate control theory’. Iflg Melzack og Wall er det ikke slik at smertesignalet fritt kan nå hjernen så snart smerten oppstår ved skade. Signalene må passere nevrologiske ‘gates’ eller ‘porter’ på ryggmargsnivå og det er portene som bestemmer om nervesignalet skal få passere til hjernen eller ikke.

porten slipper signalet igjennom, oppfattes smerten av hjernen. Når porten lukkes og ikke slipper signalet gjennom, oppfattes smerten som mindre av hjernen, eller ikke i det hele tatt. Teorien har hatt stor betydning for forståelsen av smerte. Uten den ville smerteopplevelse bli sett på som et resultat av smertestimulus og grad av skade. Melzack og Wall har tydeliggjort at smerteopplevelse er kompleks og har lagt til rette for ulike smertemestringsstrategier for smertepasienter.

 Ulike kroppsdeler har nerver som bringer videre et elektrisk signal som skapes av berøring, temperatur, trykk eller smerte. Dette er nerveceller i det perifere nervesystemet og de sender signalene til det sentrale nervesystemet (hjerne og ryggmargen). Det sentrale nervesystemet er fra naturens side beskyttet av bein. I det sentrale nervesystemet blir smertesignalene tolket og oppfattet som en følelse.

 En nervecelle består av en cellekropp med cellekjerne og en lang ‘ledning’ (aksonet) som signalet føres langs. På den måten kan signalet sendes hurtig til punkt langt borte i kroppen. En av de lengste nervecellene i kroppen er vagusnerven, den løper fra skallebasis til innvoller og hjertet. Nerver kan klassifisere i tre grupper basert på tykkelsen på aksonet til nerven og signaloverføringshastigheten. Noen nerveceller er større enn andre og sender signaler om berøring og trykk til hjernen. Andre, tynnere celler, sender smertesignaler. Raske, tynne nerveceller sender skarpe smertesignaler og sene, tynne celler sender diffuse smertesignaler. Når en skade oppstår, blir de raske smertenervecellene aktivert først, etterfulgt av aktivering av de sene smertenevecellene.

 Iflg. Melzack-Wall-teorien må nervesignalene klareres for å komme gjennom den nevrologiske porten. Ulike faktorer bestemmer hvordan nervesignalet behandles i porten; for eksempel intensiteten til smertesignalet, men også intensiteten til andre signaler som når porten, det være seg signaler fra berøring, temperatur og trykk som eventuelt blir generert på skadestedet, og tilslutt beskjeden fra hjernen selv om å sende signalet eller ikke. Nå smertesignalene som bæres frem av tynne smertenerveceller, både skarpe og diffuse, er mindre intense enn ikke-smertesignaler som berøring, trykk og temperatur som bæres frem, vil ikke-smertesignalene overstyre smertesignalene.

Dermed blir smertesignalet ikke sendt videre og smerte ikke oppfattet av hjernen. Når smertesignalene er mer intense enn ikke-smertesignalene, blir porten åpnet og signalet sendt til hjernen. Med andre ord blir den nevrologiske porten påvirket av den relative aktiviteten i de små og store nervecellene.

 Så, når vi ‘blåser på’ (påvirker temperatur) eller gnir på det smertefulle stedet (påvirker med berøring og trykk), stoppes smertesignalet i porten og vi har en nevrologisk forklaring på hvorfor det hjelper ‘å blåse på’ eller å gni det smertefulle stedet. Melzack-Wall-teorien antyder også at signaloverføringen kan påvirkes av emosjoner og tanker. Personer som har kroniske smerter blir ikke plaget av smertene, eller legger ikke merke til dem i samme grad, når de konsentrerer seg om andre ting eller holder på med aktiviteter som interesserer dem.

Vi får også en forklaring på hvorfor det kan hjelpe mot ‘hold’ eller ‘sting’, når man bærer på en stein; oppmerksomheten rettes mot steinen mer enn smerten. Dette skjer fordi hjernen sender beskjeder gjennom nedadgående fibre som kan stoppe, redusere eller forsterke overføringen av smertesignaler gjennom porten, avhengig av tankene og følelsene til personen. Kanskje får også banning oss til å flytte oppmerksomheten vekk fra smerten.

 Så til dere som omgås små barn, fortsett å ‘blåse på’. For dem som ikke liker tradisjonell banning kan jo ‘hardangersunnhordlandskedampskipsselskap’ ropt ut med inderlighet og saftig rullende r’er hjelpe.