Fjellbekk med småørret. Foto Helge Lurås
Del saken
  •  
  •  
  •  

Jeg fikk min første fisk da jeg var fem år. Det var en liten ørret fisket med markstang i en bekk på fjellet. Deretter ble jeg ivrig.

Hver sommer var vi på fjellet i mange uker. Mine besteforeldre hadde støl med kuer helt til slutten av 1970-tallet. Jeg husker ikke mye av det, men det må ha vært en fin tid.

Fisk var det mye av i bekker og vann. Men det var også vann uten fisk. Og noen vann hvor min bestefar kunne fortelle at det en gang i tiden hadde vært fisk, men at den ble borte. Forklaringen, trodde han, var at disse vannene år om annet bunnfrøs. Og det kunne stemme. De vannene det var snakk om så grunne ut, og de hadde kun bitte små bekker inn og ut, det var derfor lite gjennomstrømming.

Det hadde vært røye i vannene i sin tid, og disse hadde min olderfar satt ut.  Jeg fikk derfor det inntrykk at røye var fremmedfisk som var satt ut av mennesker på vidda, mens ørreten var naturlig der på fjellet.

Jeg kan huske at jeg ofte lurte på hvordan fisken hadde dukket opp på fjellet, men det slo meg aldri at ørreten ikke hadde klart det selv. På den tid visste jeg knapt om istiden eller hvor lenge det var siden. Fjellheimen virket så evig. Og ikke spurte jeg mine foreldre heller.

Istiden

Men ørreten på fjellet er menneskenes verk, det vet jeg nå. For 21 000-17 000 år siden var Skandinavia dekket av en opptil 3000 meter tykk innlandsis. Så ble det varmere og isen trakk seg tilbake.

For 8500 år siden var hele isen smeltet ned. Klimaet ble deretter betydelig varmere enn dagens. «Hardangervidda ble skogkledt, og skoggrensen lå ca. 300 meter høyere enn i dag,» skriver Store Norske Leksikon. De breene vi har i dag kom tilbake i høyfjellet for mindre enn 5000 år siden og gikk «betydelig frem under klimaforverringen under den lille istid, som kulminerte 1750 (Nigardsbreen, Jostedalsbreen).»

Les også: To timer, seige steg og en halv liter multer senere

De første menneskene i Norge vandret trolig inn til Jæren fra Nordsjøfastlandet (tørrlagte deler av Nordsjøen, også kjent som Doggerland). En boplass fra Rennesøy ved Stavanger kan skrive seg fra 11 000 år tilbake, men det eldste sikkert daterte funn er omlag 9700–9800 år gammelt.

Under isen var det selvsagt blankskurt fjell og stedvis sand om morener. Vegetasjon klamret seg snart fast, og deretter kom dyrene. De hadde overlevd i isfrie områder lengre sør og fant seg til rette stadig lengre nord ettersom klimaet ble varmere.

Bitte Lite fiskevann på Hardangervidda. Foto: Helge Lurås

Da den norske fjellheimen tinte, var nær alle vannene og innsjøene som dannet seg tomme for fisk. En artikkel i magasinet Harvest beskriver hva som deretter foregikk. Gjennom genetiske studier har man blant annet funnet ut at ørreten i norske fjellvann opprinnelig kommer fra elver i Sør-Frankrike.

«Det er ei fantastisk historie,» skriver de. «Ørretens forfedre har svømt den lange veien sørfra for egne finner. Via svenske elvesystemer klarte ørreten og andre arter å nå videre til de østligste av de sørnorske innlandsområdene, men tallrike strie partier og fossefall hindret imidlertid fisken fra å etablere seg i fjellområder som Jotunheimen og Hardangervidda.»

Til de mest utilgjengelige fjellene klarte ikke fisken å komme for egen hånd. Men menneskene hjalp til. Funn av fiskebein på boplasser i fjellet fra steinalderen indikerer at utsetting av fisk var noe menneskene begynte med for minst 3-4000 år siden. Flyttingen av fisk til stadig nye vann har pågått helt fram til våre dager, skriver Harvest.

Fiskefangst august 2019. Foto Helge Lurås

Som sagt var det min oppfatning som ung at ørreten hørte naturlig til i fjellet. Det var røya jeg så som en fremmedfisk. Og jeg var neppe alene:

«Utsetting av fisk er en inngripen i økosystemene som vitner om en utviklet naturforståelse og planleggingsevne hos mennesker langt tilbake i tid. Det har trolig tatt tid før bestandene har vokst seg så store og tallrike at fisket har gitt særlig til avkastning. Utsettingen innebærer også at de fleste av ørretvannene i fjellet må betegnes som en form for kulturlandskap. Dette strider tilsynelatende mot den vanlige oppfatningen om at fjellheimen og fiskevannene der alltid har vært naturlige og uforstyrrede av mennesker,» skriver Harvest.

Men uansett hvordan min innsikt nå har økt, det er fortsatt en fin opplevelse å gå i min barndoms fjellheim med markstang og spinner og prøve å lure fisken til å bite.

Det er uhyre sjelden jeg tar meg tid. Men da blir også opplevelsen mer eksklusiv.

Selfie av redaktøren på fisketur. Foto: Helge Lurås
  •  
  •  
  •