Foto: Xstra/privat
Del saken
  •  
  •  
  •  

Det heter seg at Trolltunga er den mest spektakulære fjellformasjonen i Norge. Fra den vesle tunga er det 700 meter ned til Ringedalsvantnet. Denne sommeren besøkte Shurika Hansen stedet som har bergtatt så mange.

Beskrivelsen av turen kan ta motet fra de fleste. Det er 28 km t/r fra parkeringsplassen i Skjeggedal, som ligger 7 km innover en bratt dal fra kraftsamfunnet Tyssedal. Vi snakker norsk industrihistorie her. Utbyggingen startet i 1906 og var det største høytrykkskraftverket i Nord-Europa. Det var karbidverket i Odda som trengte strømmen.

Ringedalsdammen i Skjeggedal sto klar i 1918. Den er 500 meter lang og 33 meter høy. Angivelig ble det brukt 100 000 håndhogde stein av granitt.

På slike steder blir man alltid slått av hvilken enorm anstrengelse det må ha vært å bygge noe slikt. Veien er hogd ut i fjellet, fundamentet er lagt av stein og bygget mesterlig. Og det var hest og menneskekraft som ble brukt. Ville vi i det hele tatt hatt pågangsmotet til noe slik i dag? Jeg tviler.

Foto: Xstra

Trolltunga er så kjent og attraktiv for turister at de lokale kreftene nok er vant med litt av hvert som prøver seg på turen. Derfor står det også «ekstra krevende» på turbeskrivelsen til DNT. Og 28 km med en høydeforskjell på 800 meter, er krevende, ingen tvil. DNT setter 8-12 timer som estimert tid. Vi snakker om snaufjell store deler av veien, det kan bli kaldt og surt.

Shurika ble advart på forhånd. Dette er norske fjell, ingen spasertur på flatmark. Men hun avfeide enhver tvil. Det skulle gås, dette var ikke noe problem.

Da vi kom fram til Skjeggedal og parkeringsplassen der, ble vi klar over at man kunne ta en liten buss de første kilometrene til Mågelitopp. Og det gjør turen til noe ganske mer overkommelig. Man sparer 4 km hver vei og gjenstår med 20 km og en høydeforskjell på 300 meter.

Stien er godt merket og det så ut som de hadde hyret inn sherpaer fra Nepal til å legge stein og heller. Det gjør at man går stort sett tørrskodd selv med ganske lave tursko. På en del felt av stien er det snølagt selv midt i juli.

Foto: Xstra

Vi gikk i et perfekt turvær med lite vind og 8-10 grader. Utsikten er fin hele veien. Folgefonna velter seg majestetisk over Sørfjorden og det ligger snøfenner overalt. De av oss som liker litt ensomhet i fjellet, kan nok frykte «trengsel», men det var ikke plagsomt mange mennesker. Med en så lang tur, blir de spredd ut. Men likevel: man sier «hei» ganske mange ganger en fin sommerdag langs denne ruten.

Vel fremme ved Trolltunga er det satt ut Antibac-dispenser og folk står i kø for å komme ut på selve utspringet for å ta bilder av seg selv. Det er flere gode plasser å stå for å få tatt bildene, og de mest ivrige kan ta meg seg en drone også.

Selv om det er reiserestriksjoner var det nokså mange utenlendinger å se og fremmede språk å høre. En del av dem var nok studenter som strandet i Norge og benyttet sjansen til å se litt av landet.

Vi så ingen andre somaliere på denne dagen inn til Trolltunga, og kan vel ikke utelukke at ikke noen hadde vært der i årene før. Men om Shurika var den første, gjorde hun i alle fall ikke skam på sine landsmenn. Det ble gått raskt og uten et knyst av tvil eller klaging eller spørsmål om hvor langt det var igjen.

Og vel fremme, etter å ha påstått seg å ha høydeskrekk, slang hun bena over kanten på Trolltunga og dinglet dem 700 meter over juvet.

Foto: Xstra

Det var en flott tur, og med raskt, men ikke overdrevent tempo gjør man unna de 20 km fram og tilbake fra Mågelitopp til Trolltunga på seks timer. Det er absolutt overkommelig. Og blir man overrasket av uvær, er det to fine redningshytter på veien.

 

  •  
  •  
  •