Illustrasjonsfoto: AP /Aaron Favila)
Del saken
  •  
  •  
  •  

Livet som klimaflyktning begynte bra, jeg tok farvel med et bitende kaldt Norge.

Det var KLM og det ble et gjensyn med Amsterdam, på den flyplassen med Heineken-huset. Bartenderen fylte opp et skummende glass. Dernest så han på meg og spurte, hvor jeg kom fra. Da han hørte Norge, smilte han og sa, da skal du nok ha flere, så jeg lager regning. Dernest gikk flyet sørover helt til Taipei, der hang det skilter med galgeløkke om narkotika. Men jeg kom igjennom det også, og landet i Manila. Filippinene er rause på fornyelse av visum, men ved ankomst så krever de en returbillett. Den billigste jeg fant var en enveis til Hongkong. Men i passkontrollen satt det en søt jente, hun kikket i mitt helt nye pass og spurte om jeg hadde vært på Filippinene før. Ja, svarte jeg. Da smilte hun og sa, så du har fått et nytt pass. Hun var ikke interessert å se på flybilletten til Hongkong, hun bare viftet den vekk og ønsket meg et hyggelig opphold på Filippinene.

Rodrigo Duterte. Foto: AP

Men klimaflukten var ikke ved sin ende, opp i et nytt fly, og med mer flymat, før jeg endelig kunne ta av meg jakka og kaste den i søpla. Dernest gå ut i tropevarmen i Davao, hjembyen til president Rodrigo Duterte, han var ordfører her i mange år.

 

Sara Duterte. Foto: REUTERS/Lean Daval Jr

I dag er datteren Sara ordfører, hun er like streng som faren.

Duterte bruker ikke silkehansker. En ser ikke så mye til dette i Davao. Men drar en ut av byen da merker man at det er «noe». En kan se bygninger med tårn, og personer kledd i ørkenklær. Langs veiene er det militærsperringer og kontroller.

Men de er helt uinteressert i turister. Jeg kan sitte igjen på bussen mens alle må ut og igjennom metalldetektorer.

Mørke skyer begynte å trekke over

Resett skrev om at det hadde brutt ut noe sykdom i Kina. Det er ikke så uvanlig. Det har skjedd før, blant annet Svartedauden kom også derfra. At det skjer kommer ikke som en overraskelse, om en tar hygienen i betraktning. Men i gammelmedia var det kun noen notiser, de var mer opptatt av Greta og en IS-kvinne med et antatt sykt barn.

Les også: Svartedauden kom også fra Kina

Det første varselet jeg fikk var at min «reise» til Hongkong ble kansellert. Årsaken var virus i Kina. Jeg stusser litt over det, siden WHO og resten av kostebinderiet hevdet at viruset ikke var smittsomt.

Les også: Taiwan: I desember ble WHO advart om virussmitte

Neste var en nabo, hun kom med en boks munnbind og sa at dette var den siste boksen i hele byen, og at prisene gikk til himmels. Men jeg skulle få den til en hyggelig pris. Hun sa at snart må alle gå med munnbind, og markedet er umettelig.

Men jeg takket nei.

Det gikk fort, brått brukte alle munnbind. Så kom det skilt foran butikker, en slapp ikke inn uten munnbind. Dernest ble det forbudt å gå på gaten uten munnbind. Jeg skulle bare en kjapp tur i minibanken, brått kom det blålys, to sheriffer med revolvere steg ut og sa at jeg ikke hadde munnbind. Jeg beklaget, så skamfullt ned i bakken og sa at jeg var dum. Da slapp jeg med en advarsel. Jeg kunne selvfølgelig ha sagt at jeg er fra verdens beste land, og der sier de at munnbind er unødvendig. Alt dere driver med er bare tull, og at Norge er best i alt. Men jeg hadde vært i minibanken.

Hvorfor det ble påbudt med munnbind på Filippinene og ikke i Norge er enda en gåte?

Les også: I fjor sa FHI at munnbind ikke virker og var en «kulturell greie» – nå anbefales to munnbind

Davao er en havneby på øyen Mindanao helt sør på Filippinene. Det bor over to millioner i byen. Den er i en rask utvikling og skyskrapere spretter opp. Men bak fasaden er det trange gater med falleferdige hus. Det er en spennende by med svære kjøpesentere og mange gode restauranter samt nattklubber og alkoholsalg på 7-11 døgnet rundt.

Foto: Privat

I et sentralt villaområde med høye gjerder og bom ligger Red Knight Gardens, et lite hotell med små utleieleiligheter. Der er det en flott grønn hage, et svømmebasseng og en liten restaurant med alle rettigheter.

Smittetiltakene stoppet ikke med munnbind, over natten innførte Sara Duterte alkoholforbud i hele byen. Brått kunne jeg ikke gå noen meter over til restauranten og få en kald øl. Så ble svømmebassenget stengt, og da ble det umulig å sitte ute.

En av de dagen kom vaktmesteren med en flaske lokal rom, den smakte ille, men han hadde en kokosnøtt og sugerør, og viste meg at kokossaft fjerner den vonde smaken. Etter et par glass, pekte jeg på svømmebassenget og den stengte restauranten, og sa, det kan ikke bli verre nå. Vaktmesteren tømte glasset, fikk en grimase og sugde i seg kokossaft, pekte mot døren og svarte, joda, de kan komme inn med AK47 og rope allah, allah!

Da sluttet jeg å klage.

Litt senere ble det innført portforbud mellom klokken 18 og 06, på grunn av fare for muslimsk terrorisme. Men verst av alt var forbudet mot alkohol. I begynnelsen så tømte butikker og restauranter varelageret ut bakdøren, gjerne med litt påslag. Men så kom tørken. En dag jeg gikk tur med en brite som bodde i nabolaget, gikk vi forbi et stengt hotell. Døren gikk opp og en mann inviterte oss inn på iskald øl. Hans svømmebasseng var ikke stengt. Hotelleieren, en bestefar på seksti drev egentlig med bilsalg, men få kjøpte bil i disse dager. Hotellets gjester pleide å være filippinske forretningsfolk, men nå var de borte.

Før det solgte han Nokia, og sa at de hadde 40 prosent av markedet på Filippinene. Men som selger satt han ikke med hendene i lommen. Myndighetene trengte sykebiler, og en kunde skulle etablere private branntjenester til bedrifter. Jeg møtte brannmannen, han hadde vært kokk på en skute som gikk mellom Rotterdam og Bergen. Han fortalte høyt til de andre at bølgene i Nordsjøen var det verste han hadde opplevd, maten skvulpet ut av grytene.

Hvorfor jeg fremdeles er klimaflyktning, må nok være at det er sommer hver eneste dag.

  •  
  •  
  •