R.E.M, uten trommeslager Berry: Michael Stipe, Mike Mills og Peter Buck Foto: Erik Pendzich/REX
Del saken
  •  
  •  
  •  

R.E.M. var et amerikansk rockeband fra Athens, Georgia. Bandet ble dannet allerede i 1980 av vokalist Michael Stipe, gitarist Peter Buck, bassist Mike Mills og trommeslager Bill Berry.

Navnet R.E.M skal Stipe ha plukket tilfeldig ut av en ordbok.

R.E.M startet som et typisk college-band, men avsluttet etterhvert studiene for å fokusere på musikken. Den første singelen kom i 1981, Radio Free Europe. Året etter kom Den første utgivelsen, EP-en «Chronic Town», som fikk god mottagelse av kritikerne.

Deretter fulgte debutalbumet «Murmur» i 1983. Albumet ble kåret til årets beste av Rolling Stone, men solgte ikke noe særlig.  I perioden 1982-1986 fikk R.E.M status som et kultband, med album som «Reckoning» (1984), «Fables of the Reconstruction» (1985). Sistnevnte hadde en viss suksess i USA, men floppet i Europa.

Gjennombruddet

«Lifes Rich Pageant» fra 1986 ga bandet en etterlengtet suksess, og endte til slutt på 21. plass på Billboard. Singelen Fall on Me ble mye spilt på radiostasjonene, og ikke bare på collegeradio. En cover av Cliques Superman, med Mills på vokal, er også kjent.

Så kom «Document» i 1987, med blant annet låta The One I Love, som ble en hit i USA, Storbritannia og Canada. Rolling Stone kalte i desemberutgaven R.E.M for «America’s Best Rock & Roll Band». Mitt første møte med R.E.M var It’s the End of the World as we Know it (And I Feel Fine).

Etter bytte av plateselskap og samlealbumet «Eponymous» kom albumet «Green» i 1988. Bandet fulgte opp med en bredt anlagt turné, etterfulgt av en pause på nesten et år.

Superstjerner

«Out of Time» ble utgitt i 1991, og gjorde R.E.M til superstjerner. De toppet listene både i USA og UK, og singelen Losing My Religion ble en monsterhit. Også Shiny Happy People gjorde suksess. Albumet ble nominert til syv Grammy-priser og vant tre. En stund etter dette spilte R.E.M inn en akustisk konsert i serien MTV Unplugged.

Året etter fulgte bandet opp suksessen med albumet «Automatic for the People», med kjente låter som Man on the Moon og Everybody Hurts. Førstnevnte handler blant annet om den legendariske komikeren Andy Kaufmann, og ble navnet på filmen fra 1999 om Kaufmanns liv, med en strålende Jim Carrey i hovedrollen (han vant Golden Globe for prestasjonen).

Deretter kom «Monster» i 1994, som var mer rocka i stilen, og nok en gang toppet R.E.M listene både i USA og UK. Men dette var også det siste albumet som inneholdt singler som nådde topp 40 i USA: What’s the Frequency, Kenneth? og Bang and Blame.

I januar 1995 dro R.E.M. ut på den første turnéen på seks år. Det ble en stor kommersiell suksess, men denne tida var vanskelig for gruppa. Flere i bandet slet med tildels alvorlige helseproblemer.

I 1996 kom albumet «New Adventures in Hi-Fi», som debuterte på topp av albumlistene i UK og på andreplass i USA. Allikevel solgte albumet langt mindre enn de foregående. Alternativ rock var på vei ut.

I 1997 sluttet trommeslager Bill Berry. Etter dette mistet jeg interessen for bandet, selv om de fortsatte å gi ut plater som  «Up» (1998), «Reveal» (2001), «Around the Sun» (2004), «Accelerate» (2007) og «Collapse into Now» (2011).

For meg var R.E.M en viktig del av 90-tallets lydbilde, et melodiøst alternativ til grunge, gitarbasert pop/alternativ rock med dyktige musikere, nydelige harmonier og sterk vokal.

Et av høydepunktene var når R.E.M fikk med seg skjønnheten Katie Pierson fra B-52 på låta Shiny Happy People. Pierson og B-52 har faktisk utgitt den eneste låta som gir en gammel musiker som meg lyst til å danse: Love Shack.

Her kan du se og høre R.E.M og Katie Pierson fremføre festlåta Shiny Happy People. Ha en fin fredag!

Out of Time. >Foto: Wikipedia
  •  
  •  
  •