Foto: AP /Chris Pizzello
Del saken
  •  
  •  
  •  

Vi alle kjenner plageånden, da særlig de som i tillegg føler stolthet om andre reagerer. Da kan de sette seg i offerrollen og rettferdiggjøre seg selv.

Plageånder kommer i utallige versjoner. For eksempel de som skal skryte av seg selv. Det er liksom ikke måte på hvor fantastiske de der. Om noen sier noe så har de en tendens til avbryte for å snakke mer om seg selv. Fra faglig hold sies det at de har mindreverdighetskomplekser, at de er misunnelige og opphøyer seg selv for å gjøre andre sjalu.

Les også: Hva er en følelse, egentlig?

Motstykket til skryteren, men som likevel ganske plagsom er den overdrevent omsorgsfulle. De kan gjerne komme med nesen helt opp i ansiktet med store åpne øyne og overøse med de vakreste ord. De kan ved førsteinntrykk fremstå som veldig hyggelige, men med tiden bli utrolig plagsomme. Dette er gjerne individer som ikke føler seg verdig eller verdifull, de søker etter godkjennelse og bekreftelse hos andre.

En annen tålmodighetsprøve er de dominerende, slike bruker sjelden høy stemme, men derimot snakker de med en befalende tone. De knipser og føler at andre er deres tjenere. De spør ikke, og lytter aldri, men heller peker hvor skapet skal stå. Motstykket er smiskete personer som vil innynde seg hos andre, gjerne på bekostning av andre. De vil være inne med de som betyr noe. Innerst inne har de ikke så høye tanker om seg selv, de føler seg usikre og svake, og bruker en ordflink tunge for å oppnå aksept. På arbeidsplasser er de mislikt fordi de setter andre i dårlig lys.

Les også: Har du problemer med å tolke ansiktsuttrykk?

Så har vi klovnen, vedkommende som tror en er morsom og ler høyt av seg selv. Den som alltid skal si noe i håp at andre vil le. Men forstår sjelden at munterheten uteblir, Det er  som regel personer som har et svekket selvbilde, de føler seg anspente og usikre.

  •  
  •  
  •