PJ Harvey. Foto: REX
Del saken
  •  
  •  
  •  

Artisten PJ Harvey har vært på besøk i Afghanistan, hvor hun måtte iføre seg slør for å dekke ansiktet.

Polly Jean Harvey var der for å spille inn en film, og beskriver tildekkingen som «en frigjørende opplevelse», ifølge BBC.

– Det var ingenting ved meg som var PJ Harvey, jeg var bare en kvinne med et par øyne. Å bære et slør var veldig interessant for meg.

– Det føltes litt som å ta på seg en maske, og å gjøre det frigjør deg fordi ingen kunne se meg. Jeg så ut av et lite område av ansiktet, og det frigjorde meg til å være tilstede fullstendig i øyeblikket.

Den 50 år gamle artisten toppet albumlistene i 2016 og var nominert for beste alternative musikkalbum året etter. Hun ble kåret til beste nye artist av Rolling Stone i 1982, og to av hennes album er inne på magasinets liste over historiens 500 beste album.

Hun ble i tillegg rangert som den beste kvinnelige rockeartisten av musikkmagasinet Q i en meningsmåling i 2002.

I 1992 uttalte hun, etter å ha stilt opp toppløs å forsiden av det britiske magasinet New Musical Express, at hun ikke var feminist:

– Jeg vil ikke kalle meg feminist for jeg forstår ikke uttrykket eller bagasjen det fører med seg. Jeg føler at jeg virkelig må gå tilbake og studere dets historie for å assosiere meg det, og jeg føler ikke trang til å gjøre det. Jeg vil mye heller gå videre og gjøre ting slik jeg har gjort dem.

Samtidig er hun et ikon for feministene, en sterk kvinnelig stemme. Alle raddisene elsket henne på 90-tallet. Jeg også, tross min manglende entusiasme for sosialisme og PK. Men PJ Harvey var aldri PK. Hun var kompromissløs, dyktig og selvstendig. «A mess of contradictions» skrev The Guardian i 2014.

PJ Harvey er altså ikke lett å putte inn i en firkantet boks.

Les også: Nick Cave: En kompromissløs og genial rockestjerne

For en musikkinteressert person som meg skjønte allerede som 12-åring at man må gi blaffen i musikeres politiske overbevisning og hedonistiske livsstil, og nøye seg med å nyte det de faktisk skaper. Det samme gjelder forfattere: Jeg leser Hamsun med glede, hans politiske feilgrep endrer ikke kvaliteten på bøkene.

Den eneste musikeren som nesten i alle sammenhenger uttalte seg fornuftig, var også mitt største musikalske forbilde: Selveste Frank Zappa.

Han ble en gang spurt om han trodde på sosialismen. Svaret hans var omtrent slik:

– Nei, det vil aldri virke. Folk liker å eie ting.

Zappa var mer anarko-kapitalist enn høyre- eller venstrevridd, og hatet Bush, Reagan etc. Men han argumenterte konsistent. Individuell frihet var det viktigste.

PJ Harvey har en energi som tvinger seg inn i sjelen, selv hos en ateist som meg. Det er brytningen mellom det groteske og det vakre som gjør musikken så rørende vakker. Hun synger om kjærlighet, mens hun høres ut som en satanist.

«That blue eyed girl», synger hun i Down By The Water. Hun ber også om hjelp fra Jesus. Har hun nå selv blitt blåøyd?

Her kan du se og høre PJ Harvey i duett med Nick Cave: Henry Lee.

 

  •  
  •  
  •