Roger Waters fra Pink Floyd i Telenor Arena utenfor Oslo. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Del saken

Mitt første møte med Pink Floyd var albumet «The Wall» fra 1979. Jeg hadde aldri hørt noe lignende. Mektige arrangementer, bunnsolide låter. Jeg ble umiddelbart frelst, og fascinasjonen har ikke gitt seg på nesten 40 år siden.

Det året kjøpte jeg gitar. Jeg lærte meg å spille gitar ved hjelp av Pink Floyd. Det er takknemlig musikk å starte med, for selv om arrangementene er pompøse og grandiose, så er musikken svært enkel.

Det tok ikke lang tid før jeg (som ikke var tenåring enda) hadde skaffet meg alt som var å oppdrive av Pink Floyd-album. Jeg fant noe interessant i alle fasene: Det psykedeliske lydbildet fra perioden med Syd Barrett. Det majestetiske ved Shine On You Crazy Diamond fra albumet «Wish You Were Here». Gitarsoloen ble innøvd i time etter time på gutterommet. Selv platen «Animals» hadde sine høydepunkter. Min favoritt er den 17 minutter lange Dogs

Men selvsagt var det klassikeren fra 1973, «Dark side of the Moon», som begeistret mest. Dette albumet tilhører alle seriøse lister over de 10 beste album, noensinne.

Hvilken sang som er min favoritt varierer etter dagsformen. Men jeg har alltid hatt en spesiell forkjærlighet for låta Time. Tid har alltid interessert meg, det flyktige, ubestemmelige.

Og når jeg fant en video fra gjenforeningen av Pink Floyd så ga valget seg selv.