Legender på rekke og rad. Johnny Cash, Willie Nelson, Kris Kristofferson og Waylon Jennings, The Highwaymen. Foto: NTB Scanpix
Del saken
  •  
  •  
  •  

Countrymusikk er tre akkorder og sannheten, skal det ha blitt sagt.

Country er også svært personlig. Det er så mye følelser i låtene, noen ganger vipper det over i platt sentimentalitet. Andre ganger blir det som poesi, som kan måle seg med de aller største poetene.

For livet betyr lite uten følelser. Det gjelder også for de av oss som mener følelser ikke hører hjemme overalt, kanskje særlig ikke i politikken.

Derfor vil jeg i enkelte utgaver av musikkspaltens gjennomgang av countrymusikkens historie fremheve noen personlige favoritter, med litt bakgrunnsinformasjon om hvordan disse låtene fikk betydning for meg.

Den sprø målvakten

Min oppvekst var preget av musikk og fotball. Jeg spilte på Strømmen, vi hadde et vanvittig bra lag den gangen. Vi vant stort sett alt vi deltok i, bortsett fra Norway Cup (tapte finalen for U16 i 1983).

Senere jobbet jeg noen år i restaurantbransjen. Da oppsto uttrykket:
– Kokker er som keepere, de står bakerst og er helt sprø.

Min beste kamerat på Strømmen var nettopp målvakten, som het Steinar. Han er nesten en legende for de på min alder som vokste opp i området rundt Strømmen. Han er vel en uke eldre enn meg, og vi var totalt forskjellige. Men vi delte interessen for fotball og kjærligheten til country. Spesielt begeistret var vi for «The Highwaymen», supergruppen som var sammensatt av Johnny Cash, Kris Kristoffersen, Waylon Jennings og Willie Nelson.

En eller annen fest, jeg tror det kan ha vært 17-årsdagen til Steinar, så fikk han et sterkt behov for å høre en spesiell sang. Forhåpentligvis er dette foreldet rent straffemessig, siden det er godt over tretti år siden. Men kort fortalt endte det med en rimelig utrygg og ulovlig tur på mopeden, med innlagt flukt fra politiet og et mindre hyggelig besøk i en våt grøft i nærheten av mitt hjemsted.

Men vi kom oss unna politiet, fikk vasket av oss gjørma, og tilbake på festen ødela vi stemningen for alle de andre med å sette «Highwaymen» på repeat.

Vår absolutte favoritt var den fantastiske låta Desperados Waiting for the Train. Den er skrevet av Guy Clark, og ble først innspilt av Jerry Jeff Walker i 1973. Rita Coolidge hadde også en vakker versjon, og mange andre har spilt inn denne låta.

Men det var «The Highwaymen» som gjorde meg kjent med denne låta. Og hver gang jeg hører den fantastiske låta Desperados Waiting for the Train., så tenker jeg på han sprø målvakten, som var min mors absolutte favoritt og en kjernekar uten like.

  •  
  •  
  •