Illustrasjonsbilde. Shutterstock
Del saken
  •  
  •  
  •  

Det finnes kanskje ikke noe annet som er like vanskelig som å etablere et lykkelig, livslangt parforhold, sies det.

 En samlivsekspert sa en gang at det tar minst syv år å bli så godt kjent med sin partner, at man unngår de slitsomme konfliktene fordi man ikke forstår hverandre. Alle som har opplevd gleden ved å ha en partner som du er så samkjørt med at man intuitivt forstår den andres følelser og aksepterer dem, ville nok ikke vært den foruten. I slike forhold kan det kanskje være passende å snakke om den dypere kjærligheten, i motsetning til den mer overfladiske tiltrekningen hvor gjerne sex-livet er viktige enn alt annet. I slike forhold blir det nesten viktigere å oppleve at sin partner er lykkelig, enn at man er det selv, for en slik dypere kjærlighet er uselvisk og sjenerøs.

Xstra har en artikkel for tiden der overskriften skulle tyde på at single kvinner er lykkeligere enn gifte og samboende, og det bekreftes i teksten der det står at den single kvinnen sannsynligvis er den lykkeligste personen i et familieselskap. Men når jeg åpner lenken og sjekker ut den undersøkelsen som teksten bygger på, kan jeg ikke finne noe annet enn at den viser at single kvinner er lykkeligere enn single menn. Altså er både overskriften og teksten noe tvetydig, nesten misvisende. Dermed sier teksten ikke noe om kvinners opplevelse av parforhold kontra singeltilværelsen, men blir egentlig bare en slags hyllest til det å være singel.

Hver sin smak

Alle mennesker må selvsagt få velge hva slags livsform de måtte ønske, og alle bør få respekt for sitt valg, men man kan kanskje ikke klandre foreldregenerasjonen for at de ønsker seg barnebarn? Mange opplever det å få barnebarn som sin andre ungdom, og livsgnisten blomstrer opp igjen over å se at liv skapes og slekten lever videre. Jeg kan fullt ut forstå at eldre mennesker som må innse at de ikke vil oppleve å få barnebarn, opplever en form for sorgreaksjon når de må erkjenne at deres avkom velger å ikke få barn. Men selvsagt bør disse eldre ikke bruke sin egen sorg til å klandre sine barn, men bearbeide den på egen hånd og respektere barnas valg.

I vår tid finnes det mange enslige, og så vidt jeg vet består Oslos befolkning av halvparten enslige og halvparten gifte eller samboende. Om jeg skal tippe, så tror jeg neppe at all denne singeltilværelsen er selvvalgt eller nødvendigvis så lykkelig. Mange hevder at ensomhet er vår tids folkesykdom, og det tyder på at langt flere enn i dag heller ville valgt et fellesskap av en eller annen form, enn å være singel. Det kan være lett å se den lovprisningen av singeltilværelsen som noen presenterer, i lys av vår tids ego-dyrkning og higen etter å realisere seg selv. Selvnytelse kan kanskje sies å være vår tids «nøkkelord»? Den uselviske kjærligheten har ikke gode kår i våre medier.

De er fulle av alt som kan nytes og behage en selv, og idealet som formidles er hvordan man kan skape en mest mulig behagelig tilværelse for seg selv, sin hud, sin skjønnhet, sitt hår og ikke minst sitt eget ego. Å ofre noe for sine barn og sin familie regnes tydeligvis som umoderne og uttrykk for en slags dumhet. «Supermammaen» er hun som er tilbake i jobb dagen etter fødselen og overlater sin nyfødte til andre for at hun selv kan jobbe lange dager. Det finnes mange «tårnfrider» der ute. Joda, jeg vet at dette har en del menn gjort til alle tider, men det gjør ikke saken bedre at kvinner gjør det samme. Om man ikke har planer om å gi barna den tiden og den omsorgen de trenger, bør man kanskje heller vurdere å være barnløs?

Men tilbake til undersøkelsen. Den viser jo tross alt at mange single kvinner er lykkelige. Og særlig tydelig er dette hos de litt eldre kvinnene. Så tydeligvis passer det godt for en del mennesker å leve alene. Kanskje de har en litt sær personlighet og har vansker med å tilpasse seg andre? Eller det kan være at de har skapt seg en stor krets av venner og lever et rikt sosialt liv? Men blant disse enslige, er jeg redd vi også finne mange ensomme og ulykkelige mennesker. Og er man enslig uten å ønske det, men lengter etter å leve med en annen, vil jeg tro at livet kan oppleves som ganske trist.

Den biologiske klokka tikker

Kvinner som ønsker seg barn, bør kanskje også minnes at deres biologiske reproduktive evner er som best når man er ca 20. Det kan nok oppleves som veldig trist å bestemme seg for å vente lenge med å få barn, og så oppleve at fertiliteten setter en stopper for den planlagte graviditeten.

Og hva så med meg selv. Joda, jeg er jo mann, og som sådan vil jeg sikkert pådra meg mange kvinners vrede når jeg står frem som talsmann for den uselviske, livslange kjærligheten, der man er villig til å ofre noe for sin elskede og sine barn. Dette har jo kvinner gjort til alle tider, men hva har de igjen for det? Ødelagte karrieremuligheter og store livsbegrensninger? Vel, noen vil sikkert oppleve det sånn, men jeg tror nå likevel at i det lange løp vil det oppleves som relativt tomt for mange å kun satse på ego-verdier og selvnytelse. Selv hadde jeg en periode på slutten av 30-årene som nyskilt hvor jeg opplevde hvor spennende og tilfredsstillende det kunne være å ha en stor venneflokk og hyppig frekventere utesteder og barer. Det var alltids noen som ville ut og feste og danse og jeg sa sjelden nei. Men etter hvert ble den ene etter den andre gift og fikk barn og takket nei til utelivet, og det ble sant og si relativt ensomt å gå ut alene.

Så nå lever jeg i ekteskap med en kvinne jeg elsker, vi har barn og vi kjemper livets mange kamper som et team, som samarbeider godt. Og jeg kan skrive under på at en manns kanskje fremste oppgave i livet er å gjøre sin kvinne glad. Da vil man få tifold tilbake!

Og hvem sier at det er noe galt i å flørte selv om man er gift? Det gjør både min kone og jeg, både med hverandre og med andre. Det er som et friskt krydder på samlivet! Tar man fra sin partner retten til å flørte med andre, ødelegger man deres livsgnist, tør jeg påstå!

Et lykkelig ekteskap bygger også på at man gir hverandre rom til å finne kilder til sin livslykke også utenfor ekteskapet, men trofasthet anser jeg som en selvfølge.

  •  
  •  
  •