Credit: AP Fotograf: Chris Pizzello
Del saken
  • 24
  •  
  •  

Jeg har en trassig to-åring i hus, men jeg mener ikke et barn, jeg mener parforholdet mitt. Jeg har nemlig vært sammen med kjæresten min i to år nå, og vi har nådd den berømte krisen i parforholdet, «the terrible two».

Mange par slår opp når de har vært sammen i to år, men jeg har aldri skjønt hvorfor. Jeg har hatt flere parforhold, men jeg har hittil sluppet unna 2-års krisen. Hvorfor det ble sånn nå vet jeg ikke. Men jeg vet mye mer om å være sammen med en person som er komplett ulik meg selv.

For to år siden stod han der, eller han stod ikke fysisk der, men det var noen bilder av han inni en app, en famøs app som har mye stigma for å være en «pule-app» og den heter Tinder. Jeg hadde nettopp kommet hjem fra ferie i Frankrike og var jentetur-høy på livet, og hadde det generelt innmari bra. Så satt jeg hjemme hos meg selv, drakk champagne til den store gullmedalje, sveipet med venninnen min, og kom over profilen hans.

– Jeg kommer til å falle for han der, sa jeg, og viste profilbildet hans til venninnen min, og hun sa: – Ja det gjør du, han der er så typisk deg.

Så sveipet jeg til høyre. Og så skjedde det: Jeg falt for ham, så til de grader ned i støvlespannet. Dagen etter at jeg sveipet til høyre lå jeg i sengen min og snakket med han i telefonen i tre timer, vi hadde ennå ikke møttes. Men hele meg visste, akkurat som på film. Det skjedde i det øyeblikket jeg så bildet hans. Det var sånn bare, åja, der er han ja. Ferdig snakka. Jeg fikk en indre ro, og var helt sikker. Jeg ble forelsket i en stemme og i et profilbilde, og sammen gjorde vi stigmaet om «pule-appen» til skamme.

Det tok likevel litt tid alt sammen. For han ville ikke ha kjæreste, han ville faktisk ikke møte meg en gang. Men til slutt så gikk han med på en date, etter noen runder med mild tvang. Capsen som han går med døgnet rundt var på, ikke noe pynting her. Han var hele tiden så til de grader seg selv. Jeg var livredd for å kysse han for første gang, jeg var sikker på å bli avvist, for kroppsspråket innbydde ikke akkurat til det, men jeg greide til slutt ikke å la være. Jeg er veldig glad for at jeg turde nå.

Skip over to år, og her er vi enda, «pule-app» og alt til tross. Roen min er den samme, men i løpet av to år så lærer man seg alt om den man er sammen med. Både på godt og vondt. Sammen går vi inn i nye rom, hver dag, og vi lærer noe nytt hele tiden, selv om han påstår han har hørt alle historiene mine fra før. Jeg elsker å skravle, så heldigvis for meg så er han en flink lytter, så han tåler å høre dem igjen.

Mannen som på død og liv ikke skulle ha kjæreste har vist seg å være en kjæreste i en egen klasse for seg. Han er dødsbra. Kjærlig, og veldig sær også, men perfekt type sær for meg. Vi er sære sammen. Han har vært der som en trygg havn og klippe gjennom sykdom, og han er like rolig og stabil hver dag. Mens jeg er mer typen som tror taket faller ned annenhver dag, og greier å tråkke i alle salater som ligger foran meg, så er han like rolig som et fjell. Det var nettopp en sånn fyr jeg trengte, jeg trengte ro, og med han fikk jeg all roen jeg trengte.

Det er likevel ikke perfekt, for hvem er perfekt? Sexlivet har dalt, og Netflix og chill ble plutselig til bare Netflix, uten at vi helt fikk det med oss. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal fikse på det. Plutselig tar jeg meg selv i å google hvordan man kan piffe opp stemningen, men kjæresten min syns ikke det er et problem. Han syns nemlig ingenting er et problem, han tror alt ordner seg hele tiden! Jeg prøver også å lære meg det, at alt ordner seg. I den prosessen har han vært den viktigste læreren.

Vi kjenner hverandre så godt nå, at han til og med minner meg på når jeg må tisse før jeg vet at jeg må det selv, selv tisserutinene mine har han i hodet. Han er beskyttende, og minner meg på ting, og hjelper meg i stort og smått, men ingenting irriterer meg mer når han vil sitte og være stille en hel fredagskveld fordi han vil se på tv.

– Du bryr deg ikke! hyler jeg, men så bryr han seg likevel da. Jeg vet ikke hvordan par løser sånne ting. Sexlivet har blåst bort på en åker, men her er vi jo enda. Noen ganger er han den største gjøken jeg har møtt, men jeg tror trikset er å finne en person man syns er en gjøk bare en mindre del av tiden, og at man mesteparten av tiden syns den personen er verdens kuleste. For han er stort sett verdens kuleste.

Dessuten: er det egentlig så ille å være sammen med en gjøk? Selv de mest irriterende sidene hans er ikke irriterende har jeg funnet ut. Det går greit. Vi har det fint. Han er bare medium gjøk. Dét kan jeg leve med. Jeg har også funnet ut at man må fortsette å velge hverandre, selv om man er medium gjøk, og vi har greid det. To år er sikkert ikke så lenge, men det føles som lenger, og det føles trygt.

Trygt og fint, og han kjenner til alle feilene mine, og han vet hvor mye jeg griner og klager, men så er han her likevel. I tillegg har han verdens beste armkrok som jeg passer perfekt inni.

Så er det egentlig så dumt at Netflix og chill har blitt til bare Netflix? Vi er i det minste helt rå på Netflix da. Så jeg velger herved å fortsatt dele Netflix-konto med deg.

Det tror jeg vil bli bra.

 

  • 24
  •  
  •