Illustrasjonsbilde. (Foto av Joe Raedle/Getty Images)
Del saken
  • 325
  •  
  •  

Torstein Numme Bugge har skrevet en interessant kronikk på NRK Ytring, om hvilke vanskeligheter lave menn møter.

Han tar utgangspunkt i NRK-saken Låge menn blir vraka på Tinder, og innrømmer at han kjente seg igjen med sine 170 cm.

«Er du under 180cm kan du sveipe til venstre»

Dette er en av overskriftene på en profil på Tinder. Riktignok ble slikt møtt med fordømmelse, men det endrer jo ikke virkeligheten, ifølge Bugge. Diskrimineringen av lave menn fortsetter:

– Lave menn er mer deprimerte, tjener mindre, har langt færre lederstillinger og sliter i større grad i kjærlighetslivet, skriver Bugge, og henviser til flere studier. Han mener at diskrimineringen minner om rasisme. Men ingen slåss for likelønn for lave menn.

Faktisk diskrimineres det aktivt mot lave menn, men siden kvinnene står for diskrimineringen blir ingenting gjort.

Alltid andrevalget

– Det finnes selvfølgelig lave menn i lykkelige forhold. Det handler mer om følelsen av alltid å være andrevalget. Det er så enormt frustrerende, skriver Bugge og påpeker:

– Det blir heller ikke bedre av at mange kvinner aktivt bruker lav høyde som et greit argument for å ikke engang vurdere deg som en potensiell partner.
Bare se for deg noen gjøre det samme basert på etnisitet eller hudfarge. Greit? Overhodet ikke. Skjer det? Garantert.

Kommentar:

Bugge skal ha ros for en velskrevet kronikk. Men han bommer allikevel grovt. Siden jeg selv er 175 cm og da altså i den såkalte diskriminerte gruppe, så har jeg noen kommentarer til ytringen.

Noen damer er virkelig ikke verdt å samle på

Hvilken interesse har en mann av jenter som oppretter en Tinder-profil, og avslører sine egne fordommer så utrolig grundig? Jeg har riktignok aldri vært på Tinder, det eksisterte ikke når jeg traff min kone i 1994.

Men jeg kan fint forestille meg singellivet. Det finnes da virkelig andre steder å lete etter partnere enn online? Og hvorfor skal man på død og liv lete etter en partner hele tiden? Sørg for å ha det bra med deg selv, da blir du automatisk mer attraktiv for andre.

Slutt å sutre over gruppen du tilhører, du er et individ!

Vi har nok av grupper som påstår seg undertrykt, det sliter vårt samfunn i stykker. Identitetspolitikken er en pest som er i ferd med å få alvorlige konsekvenser.

Å henvise til gjennomsnittstall er velkjent, misbrukt og utrolig kjedelig. Kvinner tjener mindre enn menn, javel? Hvis du er kvinne, og det betyr mye for deg å tjene mye penger: hva med å ta de nødvendige valgene? Ta en teknisk utdannelse, nedprioriter familie, ta en farlig jobb hvor du risikerer livet, jobb masse overtid og vær logget på i helgen. I år etter år. Da tjener man godt.

Hvis du er lav og føler deg mislykket: Spør om hva du selv kan gjøre for å endre situasjonen. Å rope etter «samfunnet» er bare så lite produktivt.

Jeg har personlig opplevd kriser og tung motgang. Ingen andre kan hjelpe deg uten at du tar tak i ting selv. Da dukker det plutselig opp mennesker som er villige til å hjelpe, i stedet for vår alles liksomvenn Staten.

Dette gjelder også mennesker som åpenbart har store utfordringer. La oss si du sitter i rullestol. Mange ender som uføretrygdede, mange sliter med depresjoner og misbruk, og det er ikke vanskelig å forstå at det er vanskelig. Men andre ender som Birgitte Skarstein, eller Stephen Hawking.

Les Jordan Peterson i stedet for å lese kronikker om ham

Bugge henviser også til Jordan Peterson som en slags guru for «sinte unge menn». Dette er et totalt mageplask. Petersons tese er grovt sagt:

Jaja, du er et offer. Jaja, så klart du er undertrykt, og livet er en lidelse.
Men hva skal DU gjøre med det? Kanskje starte med å forbedre deg selv?

Les også: 12 regler for et meningsfullt liv: Jordan B. Peterson

Livet er brutalt og urettferdig, gjør det beste ut av det!

Vi må tilbake til individualismen. Ta ansvar for deg selv og dine nærmeste. Kanskje du mislykkes, men hvis du ikke prøver mislykkes du garantert. Og hvis du lykkes, så kan du kanskje gjøre en innsats lokalt? Og så videre.

Som Bugge selv skriver: Å påpeke og klage på diskriminering, endrer ikke virkeligheten. Diskriminering vil aldri forsvinne, men den kan overvinnes. Medisinen som nå er i ferd med å innføres over hele den vestlige verden er verre en sykdommen:

For gjennom gruppetenkning, positiv diskriminering og identitetspolitikk, så er det plutselig Staten som er den som diskriminerer mest. Det er i den retning utviklingen går, og det skremmer meg langt mer enn en hjernedød bimbo på Tinder som måler min verdi i antall cm.

De minste kan bli de tøffeste

I denne velkjente talen til Admiral William H. McRaven, som forteller om sine opplevelser i NAVY SEALs, forteller han studenter om hvordan man skal møte verdens utfordringer. Han forteller hvordan de minste rekruttene knuste all motstand selv om de ble mobbet for sine bittesmå «flippers» (svømmeføtter).

If you want to change the world, measure a person by the size of their hearts, not by the size of their flippers.

Vel verdt å høre på for alle som synes synd på seg selv.

  • 325
  •  
  •