Foto: Yan C. Friis private samling
Del saken
  •  
  •  
  •  

1963-64. Retningen vant først og fremst hjertene, eller snarere hjernene, til studentene. Men så begynte popmusikerne å spisse ørene. Skarpe linjer dukket opp i poptekstene. På tampen av 1964 gjorde Johnny Cash «It Ain’t Me Babe», The Searchers «What Have They Done To The Rain» og The Beatles skrøt hemningsløst av Dylan.

Foto: Yan C. Friis private samling

I 1965 åt samfunnskritiske låter seg inn i popmusikken med fynd og klem. Dylan plugget inn den elektriske gitaren. The Byrds gjorde tenåringshonning av «Mr. Tambourine Man». Selv om Dylan for lengst hadde sagt opp jobben som protestsanger, ble han ikke kvitt rollen. Han sto som selve definisjon på opprør. Mr. Cool. Det var omtrent her ungdomskulturen begynte som en selvstendig og definert kraft. Egentlig begynte det med The Beatles. Gruppen fikk ungdomskullene til å oppdage selv selv som en enhet. Dylan og opprørssangene ga dem egenverdi og noe å kanalisere kraften de representerte mot.

Foto: Yan C. Friis private samling

Det var ikke bare nei til urettferdighet og krig og elendighet, men like meget en feiring av seg selv, vi er vi og fuck you!

So let them say your hair’s too long

‘Cause I don’t care, with you I can’t go wrong

Then put your little hand in mine

There ain’t no hill or mountain we can’t climb

(«I Got You, Babe»)

Rolling Stones var oppglødd i gang med det samme i de langt mer frustrerte «Satisfaction» og «Get Off Of My Cloud».

Foto: Yan C. Friis private samling

Det man ikke tok med i betraktning var selvfølgelig kommersialismens mektige evne til å tilpasse seg. Platebransjen har alltid likt moteretninger, og dette var en moteretning så god og innbringende som noen. Det er ganske festlig at en av surfpopens dyktige bakmenn, P.F. Sloan, en viktig brikke i karrieren til bl.a. Jan & Dean, skulle skrive den definitive protesthiten i 1965: «Eve Of Destruction».

Foto: Yan C. Friis private samling

Det var ikke Barry McGuire som sang den inn først. Det gjorde up and coming The Turtles (etter at The Byrds hadde takket nei) som plasserte den blant en rekke andre moteriktige folkrock-titler på sin første LP, «It Ain’t Me, Babe». Jan & Dean sang den også inn på sitt lett tøysete svar på folkrocken: albumet «Folk ’N Roll», over et opptak som er identisk med det McGuire brukte.

Men det var Barry McGuire som endte med å eie låten. Vokalen var egentlig et provisorisk førsteopptak som skulle erstattes av en proffere tagning senere, men den røffe innspillingen havnet i hendene på en radio DJ, og så tok det bare av.

McGuire hadde bred og tung bakgrunn fra folkmiljøet, både som soloaktør og ikke minst som medlem av New Christy Minstrels (han er en av dem som navngis i Mamas & Papas tilbakeskuende 1967-slager «Creeque Alley»). Men det var «Eve Of Destruction» som sendte ham hele veien til topps, først i USA og så over hele kloden. I Norge presterte til og med oppfølgeren «You Were On My Mind», å matche 2. plassen til «Eve Of Destruction» på Arbeiderbladets liste. Barry var gloheit i det kvarteret han hadde fått til rådighet.

Foto: Yan C. Friis private samling

Det er helt greit å innvende mot «Eve Of Destruction» at den spekulerer kynisk i en moteretning. Det fratar ikke sangen et mikrogram av dens slagkraft. P.F. Sloan visste hva han gjorde. Han var en fremragende håndverker, og det må sterkt utviklede observasjonsevner til for å kunne skildre samtidens stormskyer så «to the point». Den oppramsende teksten er knapp og virkningsfull, den får med seg borgerrettighetsmarsjene fra Selma, Alabama tidligere i 1965, den eskalerende Vietnamkrigen, attentatet på John F. Kennedy, Gemini 4s fire dager i verdensrommet, kommunistangsten i USA, som gis en form for berettigelse i teksten, selv om Sloan plasserer den vegg i vegg med rasekonflikten i USA, slik at sluttbudskapet snedig nok blir «ja, det er ille i Kina, men hva med å feie for egen dør først». Og stadig vender sangen tilbake til refrengets dommedagsvarsel. Det er like før nå, like før.

Det var bare Barry McGuire som kunne synge en slik tekst. Turtles og Jan & Dean lyder pinglete, som pappagutter som forsøker å tøffe seg. Barrys røst er grov og rusten, den rister i ordene og kaster dem mot lytteren med et brøl. Man tror på låten, den funker virkelig. Jeg ble vettskremt. Men også vanvittig forført, for dette var så til de grader en strøken popsang, genialt enkel og iørefallende, og deilig arrangert. De viste et opptak fra det amerikanske TV-showet «Hullabaloo» på svensk fjernsyn. Der sto Barry blant masse bilvrak og gaulet. Ståltøft.

Foto: Yan C. Friis private samling

Min afroamerikanske venn Junior Parker hadde hele LP’n. Han syntes Barry var nesten like god som hans egentlige favoritter The Beach Boys.  Det hadde jeg ikke noe problem med å gi ham rett i. Barry fortsatte faktisk å rule i Norge langt ut i 1966, lenge etter at resten av verden hadde glemt ham. Mens engelskmennene sendte Crispian St. Peters’ «You Were On My Mind» hele veien opp til TOP 3, var det Barrys versjon som gjaldt hos oss. Og spilte du Norma Tanegas hit «Walking My Cat Named Dog» for en nordmann, ville han utbryte: «Men er ikke det den til Barry McGuire?»

En skål for Barry McGuire. Han fylte 85 den 15. oktober. Og han synger fortsatt dommedagssangen sin.

  •  
  •  
  •