Illustrasjonsbilde. Foto: Frank May

Jeg ønsker å rette fokus mot en medfødt misdannelse kalt tuberous breast deformity (TBD) eller tubebryst på norsk. Mange velger å ikke oppsøke lege for lidelsen. Den bidrar til at mange lever i skam over egen kropp og det anses fortsatt som tabu for de som lever med misdannelsen.

40 år har gått siden jeg første gang så dagens lys og gjett om det har vært litt av en reise. En reise som i stor grad har bestått av å dekke seg til og skjule en eller annen usikkerhet.

I ungdomstiden var jeg veldig tynn og lang, helt uten former og utviklede bryster. Jeg gjemte meg under alt for store klær og badet aldri om sommeren uten tildekking av overkroppen. Bading og strandliv ble aldri noen stor hit for meg og slik skulle forbli til langt ute i voksenlivet. Det jeg hele tiden har trodd har vært sjenerthet, har nok hatt en langt dypere mening og bakgrunn.

20 år gammel ble jeg mamma for første gang. Den største gleden i mitt liv, men samtidig nok en unnskyldning til å fortsette å mislike og dekke til min egen kropp. Jeg ble ikke utstyrt med en særlig elastisk hud og med en vektoppgang på over 20 kilo, skulle kroppen min for alvor endre seg og det var lite jeg kunne kontrollere. Strekkmerker og ekstra fett på flankene føltes som en dødsdom. Jeg hadde også blitt fortalt at svangerskap og amming skulle gi meg større bryster, men gleden var kortvarig. I tillegg ble amming et mareritt på grunn av TBD. Følelsen av å mislykkes var enorm, men jeg skulle endre syn på det etterhvert som jeg ble eldre og fikk mer forståelse for TBD.

Årene gikk, jeg giftet meg med verdens beste mann, men tryggheten han ga meg var ikke nok. Jeg følte hele tiden at noe manglet, noe som gjorde at jeg ikke klarte å føle meg sexy og kvinnelig. Noe som gjorde at jeg ikke klarte å slippe meg helt løs og nyte et intimt forhold med mannen jeg dengang elsket av hele mitt hjerte.
Som 30 åring tok jeg endelig valget om å legge meg under kniven, som skulle bli starten på en stor omveltning på godt og vondt.

Under den første konsultasjonen ble jeg fortalt at jeg hadde en medfødt misdannelse kalt tubebryst. Det vil si at brystet ikke utvikler seg når man når puberteten og det kunne selvsagt fikses med implantat og korrigering av brystvortens størrelse. 12 år hadde jeg brukt på å ta dette skrittet, et stort skritt som skulle vise seg å ødelegge 8 år av livet mitt. Jeg fikk komplikasjoner og store arrdannelser og kirurgen nektet å ta ansvar. Brystene mine var ødelagt og det preget meg i mange år, både fysisk og psykisk. I tillegg til brystoperasjonen skulle jeg også ta en full bukplastikk. Etter komplikasjonene med den første operasjonen, valgte jeg å ikke opere magen, ut av frykt for flere problemer.

Den avgjørelsen er jeg veldig glad for at jeg da tok, for etter brystoperasjonen ble jeg nemlig gravid med nr 2 og nr 3.

Etter 8 lange år med skjuling av mine bryster selv ovenfor min daværende ektemann, turte jeg endelig å oppsøke en ny plastisk kirurg. Han var tidligere overlege med ansvar for rekonstruksjon av bryster og var tilfeldigvis også spesialist på tubebryst.
Endelig kom forandringen som endret både det fysiske og det psykiske. For til tross for at jeg fortsatt den dag i dag har arrene, magen, flankene og strekkmerkene, så skulle han være den som ga meg livskvalitet så det monnet. Han forsto meg, så meg og fikk fritt spillerom. Samme sommer spradet jeg rundt i bikini på stranda, blid og fornøyd 38 åring med hele livet foran seg. Endelig begynte absolutt alt å løsne. Jeg blomstret!

I de 2 årene som nå har gått, har jeg både hatt vektoppgang og vektnedgang. Jeg vet hvor skjørt selvbildet er og at noen dager er bedre enn andre. Men utviser du en kjærlighet for deg selv, så er det det andre ser, uansett hvor mange arr og andre skavanker du måtte ha. Denne tynne, spjælete og underutviklede kroppen har båret frem 3 friske barn og født dem alle uten smertelindring og hatt veldig raske fødsler. Å bli stemplet som en fødemaskin av ens egen gynekolog, ser jeg på med heder og ære. Det er det jeg tar med meg videre inn i 40-årene. Den har gitt meg 3 magiske opplevelser som har gitt meg enormt mye styrke. Ikke en styrke jeg så der og da, men som jeg ser nå og som jeg verner om. En styrke som har formet meg som mamma og kvinne.

Jeg føler ikke lenger for å skjule min levde kropp. Jeg føler heller ikke for å skjule at veien hit har vært lang og tidvis vanskelig og jeg tror denne reisen er noe vi alle mer enn mindre går igjennom, mens vi svever igjennom livet. Det er evnen til slik refleksjon som gjør at jeg elsker denne delen av livet. Evnen til endelig å kunne nyte livets frukter og gleder, veier også veldig tungt.
Dette er faktisk første gang jeg er åpen om min tilstand tuberous breast deformity (TBD) og at det er bakgrunnen for at jeg valgte å legge meg under kniven i 2008 og igjen i 2016.

Endelig kan jeg være den kvinnen jeg alltid ønsket å være og bære kroppen med stor stolthet. Hver eneste strekkmerke og hver eneste gram med overflødisk hud eller fett, er et resultat av at jeg har valgt å huse 3 nydelige barn og ofre 27 måneder av livet mitt på å bære dem frem. Jeg angrer ikke ett sekund. Det kalles å modnes, mentalt… en prosess som varer livet ut.

Jeg er fri og hel! Fri fra skam, fri fra dårlig selvbilde og fri fra selvpisking. Hel som mamma og kvinne.