Illustrasjonsbilde. Shutterstock.
Del saken
  •  
  •  
  •  

I en morsom artikket i The Spectator harselerer Virginia Ironside over menn som kaller seg feminister.

Hun spør om det finnes noe mer guffent (creepy) enn mannlige feminister. Blant annet forteller hun om en mann som hun traff på som stolt erklærte til henne at han var feminist, «akkurat som du».

Virginia var ikke imponert. Hun skriver:

– Trodde han at et slikt guffent utsagn ville gjøre meg interessert? At jeg beundret hvor modig hans standpunkt var? Absolutt ikke. Fra det øyeblikket avskydde jeg ham.

Like muligheter

Virginia skriver at hun absolutt ikke er feminist, hun tror på like muligheter for alle, uansett kjønn. Hun er ikke interessert i å hevne seg på menn, som hun aldri har opplevd som undertrykkere.

Hun sier hun kommer fra en familie hvor jentene var tøffe nok til å «slå gjennom glasstaket». Hennes mor var professor og klarte seg selv. Hun har dessuten eldre kvinnelige slektninger som har vært leger, matematikere og ledere.

Selvsagt fins det jenter som undertrykkes, som f.eks. unge jenter som tvinges inn i sexslaveri (en åpenbar henvisning til grooming-skandalene). Men også unge gutter undertrykkes og utnyttes.

Hun nevner også at menn tradisjonelt har vært de som ble drept i kriger, og at mange menn lever i forhold med kvinner som undertrykker og kuer dem. Faktisk er 35 % av ofre for familievold menn (hun henviser til kriminalstatistikk fra England og Wales). Tenk på Andy Capp, antihelten som nesten i hver eneste stripe ble truet med kjevler og stekepanner av sin illsinte kone!

Det er tre grunner til at menn erklærer seg som feminister, mener Virginia

  1. De er så livredde for kvinner at de vil forsikre de om at de ikke er ute etter å undertrykke de, og legger seg flate på forhånd, som skyldige hunder: Ikke slå meg! Jeg er harmløs, jeg er feminist!
  2. De hater seg selv, og forstår ikke hvor lite attraktivt det er med slik falsk ærlighet. De fortjener kun avsky og motvilje, ifølge Virginia. Sannsynligvis drømmer de skitne drømmer om å overfalle kvinner, men er livredde for å bli oppdaget. Derfor aksepterer de premisset om at alle menn har en slags kollektiv skyld.
  3. Til slutt har vi de som erklærer seg som feminister for å hevde seg og etablere en slags mannlig overlegenhet de ikke klarer å skaffe seg i kraft av personligheten. De er beta-menn. En alfa-mann vil aldri erklære seg som feminist.

Hun fortsetter med å latterliggjøre hvor opptatt alle er av såkalte mikroaggresjoner, som når menn plystrer etter en vakker kvinne. Hvorfor ikke plystre tilbake? Virginia har selv forsøkt å gi menn komplimenter som går på utseende, og hun har kun fått fornøyde smil tilbake.

Jeg opplevde selv at en russejente sa jeg var kjekk en gang, hun var dritings selvsagt, for jeg var godt over dobbelt så gammel som henne. Men jeg tok det til meg og lever på det ennå, flere år senere.

Feminisme er kreft

Virginia peker på mye som jeg kan si meg enig i. Moderne feminisme er, som Milo sier det, en kreftsvulst.

Kvinner er mektige nok til å klare seg helt fint i vår tid, særlig i de vestlige samfunn (enn så lenge). Feminisme er et sidespor. Like rettigheter for alle er en selvfølge, men den første som foreslo kvotering og forskjellsbehandlig, slo den første spikeren i kista på det gode forholdet mellom menn og kvinner.

Å definere kvinner som hjelpeløse ofre, og menn som kollektivt skyldige undertrykkere som har skapt fantasiproduktet patriarkatet er ikke positivt, hverken for kvinner, menn eller (særlig) barn.

Jeg unner alle kvinner de samme rettighetene og samme grad av frihet som menn. Det er svært sjelden man møter mennesker som mener noe annet. Samtidig må vi være bevisste på at det er umulig å overse at det finnes biologiske forskjeller mellom kjønnene.

Men de postmoderne feministene er ute etter mer: De vil ha fordeler, de vil kvoteres inn, og de vil ha hevn. Kampen for likelønn er et godt eksempel: De er ikke fornøyd med lik lønn for likt arbeid. De vil ha lik lønn uansett om de jobber mindre, velger bort risiko og velger lavt betalte yrker.

Den moderne feminismen er sinne, bitterhet, mannshat, evig sutring. Feminister av den moderne typen, såkalt third wave feminists har jeg null respekt for.

Jeg anser ikke meg selv som mannsjåvinist. Men, som Milo Yiannopoulos kan jeg med hånden på hjertet si:  Jeg er absolutt ikke en feminist.

  •  
  •  
  •