Illustrasjonsbilde. Foto: Myriams-Fotos/Pixabay
Del saken
  •  
  •  
  •  

Vi dør to ganger. Den første gangen er når hjertet ditt slutter å slå, den andre når navnet ditt sies, leses eller tenkes, for siste gang. Først da er du virkelig borte, visket ut av livet på jorden. Hvordan vil du bli husket, og hvilket spor vil du etterlate deg?

Dette jødiske tankegodset ble jeg kjent med gjennom forfatter Simon Strangers fantastiske «Leksikon om lys og mørke». I Nord-Norge er vi nå midt i den mørkeste tiden, og dette rare året har vært krevende for alle og enhver. Vi kan utvilsomt trenge både litt lys og glitter, og mange har hentet frem julepynten tidlig i år.

Advent er forkortelsen for det latinske «Adventus Domini», eller «Frelserens ankomst». Advent er en forberedelse til julen, en tid fylt av forventning. Fra et kristent perspektiv, er det Jesus som skal komme, og når en slik prominent gjest er forventet, skal det være fest! Ikke alle står i et personlig forhold til vår Herre, men mange gleder seg like fullt til jul.

Som psykolog og rettssakkyndig, vet jeg imidlertid at adventens oppstemte forventninger ikke deles av alle. For noen er desember en heller vanskelig tid, med eller uten Covid-19.

Her forleden på kontoret, fortalte en av mine unge klienter om hvordan hennes venninner i studentkollektivet hadde fått adventskalendere fra familien. Her var det kalender-luker fylt med små gaver og hilsener med kjærlige og oppløftende meldinger. «Lykke til på eksamen!» «Vi gleder oss til du kommer hjem til jul!». Det er mange foreldre rundt omkring i landet som vet at våre unge studenter har hatt et annerledes og krevende år nå i Corona-tiden, og at det gjør godt med noen oppmuntringer på veien. Ære være dem! Så er det noen foreldre som nok gjerne skulle vært der med heiarop, de også, men de strever med sine egne problemer, og har nok med seg selv.

Min klient skal ikke hjem til jul. Hun har strengt tatt ikke noe hjem hun kan reise hjem til. Hun er oppvokst under forhold ingen barn skulle måtte oppleve. Hennes livshistorie er allerede godt dokumentert, lenge før jeg med hennes tillatelse skriver dette, i en av barnevernets mange saksmapper. Hun har brutt med sin familie, i et siste forsøk på å redde seg selv fra en nedadgående og destruktiv spiral. Hun vil ikke videreføre den arven hun ble gitt. Omsorgssvikt leder nemlig ofte ut i videre svikt mot oss selv. Det er psykiatriens svar på arvesynden. Om jeg ikke mottok kjærlighet i min oppvekst, kan jeg komme til å tro at jeg ikke fortjener den, og således begi meg ut i et livsløp hvor jeg fortsetter å svikte meg selv, og oppsøker andre som gjør det samme mot meg. Jeg og hun er enige om at hun fortjener bedre. Men hva gjør man så?

På den japanske øya Okinawa brukes begrepet «Moai». Begrepet beskriver en gruppe mennesker som reiser gjennom livet sammen, en flokk som deler gleder og sorger, og støtter hverandre når det trengs. Ikke alle var like heldige da de kom til verden. Ikke alle fikk utdelt en biologisk familie som står der last og brast, og forskning viser at nære relasjoner har stor betydning for hvordan vi har det her i livet. Men vi kan skaffe oss emosjonell støtte og kjærlighet fra de mennesker vi selv tar med oss på veien. Vi kan skape vår egen utvidede familie. Gode venner er uvurderlige. Min klient blir igjen og feirer jul i kollektivet. Hun får besøk av noen som har det litt som henne selv, pluss noen andre bra folk. Er det optimalt?

Kanskje ikke, men det er en begynnelse. En bevegelse bort fra håpløshet, en bevegelse mot nytt håp. Et håp om noe bedre, en fremtid.

Om jeg kan hjelpe min klient til et bedre liv, gir det mitt liv mening, og således hjelper hun også meg til et bedre liv. Kan det være så enkelt? Jeg velger å tro dét. Mitt eget liv har vært vanskelig, noen ganger på grensen til det umulige. Men det har gitt meg en ydmykhet og en takknemlighet for det som er godt likevel, ikke minst en ømhet for menneske-verdet. Det har utvilsomt vært rikt.

Kristin Spitznogle. Foto: Christian Fredrik Wesenberg

Jeg jobber i Oslo, men i helger setter jeg meg på flyet hjem til Tromsø. Jeg reiser hjem til huset mitt på utsida av byen, hvor familien min er. Jeg baker brød og lager søndagsmiddag. Jeg bærer videre enkle familietradisjoner som jeg lærte av mine besteforeldre. Jeg tar på turklær og fjellsko, og trasker i vei. På verandaen har jeg hengt opp julelys, de lyser på lang vei i mørket når jeg vender hjem, og viser vei til de som kommer på besøk. Så har vi vært på julehandel på Jekta, og kjøpt en utendørs Jacuzzi. Jeg tenker at det er mye god helse og livskvalitet i varmt vann, og at her kan vi sitte alle mann. Vi kan se ut på havet i fokk og rokk, og av og til vanker det kanskje en stjerneklar himmel med nordlys på. Jeg lader batteriene i nord, før jeg drar til arbeidet mitt i sør. Jeg prøver å gjøre mitt, og jeg håper at det hjelper litt.

Vi kan ikke alle gå ned i historien som sagnomsuste helter, men masse godt kan gjøres i en vanlig hverdag. Husk at alle mennesker du møter på, kan kjempe en kamp du ikke vet noe om, og vi har alle en mulighet til å gjøre en forskjell. Store som små.

I adventen feirer noen en frelser fra oven. Frelse er et begrep i mange religioner som innebærer at vi som mennesker kan overvinne en tilstand av ufullkommenhet. Forenklet sagt, at noe kan bli bedre. Frelse kan oppnås ved gudommelig kraft, men også ved menneskers egen kraft.

Mye kan vi klare på egen hånd, men langt mer kan vi klare sammen. «Alle lamme alle» er en leveregel vår egen ordfører i Tromsø har lært oss noe om, og sjelden har den vel vært mer aktuell. Ta en telefon til noen som sitter alene. Noen som kanskje ikke tør spørre om det er plass til dem i herberget. Vær den personen som sier: Kom hit til oss. Bare kom!

Og til slutt, adventens farge er fiolett, en farge som symboliserer bot og selvransakelse.

Tenn et lys i mørket. Tenk gjennom livet ditt. Gi deg selv tilgivelse for dine feil. Lær av dem, prøv å gjøre det godt igjen. Søk aksept og forsoning. Da blir du langt mer tolerant og overbærende med mennesker rundt deg også. Forsøk så å gi den samme tilgivelsen til noen som har sviktet deg, om du kan. Se deres utilstrekkelighet, og vit at dét er hva det var et uttrykk for, ikke noe du fortjente. Vi er alle bare mennesker. Sett deg selv fri, fra den smerte både du og andre har påført deg. Gå videre. Omfavn det gode. Slik skaper vi en bedre verden. En verden med mindre bitterhet, hat og hevn; en verden med mer kjærlighet. Et bedre 2021.

God advent!

Artikkelen ble først publisert i Nordnorsk debatt.

 

  •  
  •  
  •