Foto: Atlantic
Del saken
  •  
  •  
  •  

Hei alle sammen!

Denne artikkelen er en outtake fra «Beatles og jeg», et kapittel som ikke fikk være med da det ikke handlet om Beatles, men om Led Zeppelin. Litt trist og litt godt om å være ung og forsmådd – og viktigheten av rock som limet i vennskap blant unge menn.

Høsten 1970. Det nærmet seg slutten på et dramatisk år, og da tenker jeg egentlig ikke på oppløsningen av The Beatles. Jeg tenker på meg. Det var året da jeg pakket sakene mine i fransktimen og besvarte fransklærerens «Hva er det du gjør?!?» med det fyndige «Jeg slutter». I 2. gym, før påsken, sluttet jeg på gymnaset, begynte som postbud på Majorstuen, ble ved sankthanstider veiet og funnet interessant av en jente som innviet meg i sin anatomi så til de grader at jeg ble besatt og sykelig sjalu. Det resulterte i at hun etter et par fortumlede måneder ga meg reisepass, noe jeg slett ikke ville akseptere – hvilket lærte meg at stalking sjelden gir gode resultater.

Sommeren 1970 bestemte jeg meg for å ta opp utdannelsen igjen og ble akseptert som ny rekrutt i 2. gym, samfunnslinjen på Valler Gymnas. Jeg var imidlertid fortsatt så besatt av nevnte kvinnes anatomi at jeg heller ville være hos henne enn å gå på skole, og snudde i trappen da det ringte inn for første time, første skoledag etter sommerferien, banket på hos rektor og leverte min vanlige replikk: «Jeg slutter». Avgjørelsen bidro ganske sikkert til en enda hurtigere og mer pinefull avvikling av forholdet til piken med det fristende underlivet. Så hva kunne jeg gjøre? Stalking er ingen jobb, og en jobb måtte jeg ha. Jeg orket ikke å bære postsekker inn i høstmørket, så jeg søkte på en post som visergutt på Musikkhuset, og fikk den. Plater, tenkte jeg, slett ikke viste det seg da visergutter ikke har noe i platebarer å gjøre, men må trille tunge traller med notepakker ned til postkontoret og hente enda tyngre pakker med noter på tollboden nede i Schweigaards gate – og det er langt å gå med en kjerre på slep i regnværet mens en jente glipper lenger og lenger unna og antagelig har seg med en av de kjekke, hoftevrikkende guttene med kinnskjegg og spenselbukser som hun sikkert hadde funnet på den trendy diskosiloen i Skippergaten i går kveld.

Det var i grunnen situasjonen da jeg fortet meg inn i Musikkhusets plateavdeling i spisepausen og grep albumet jeg hadde ventet på med lengsel og smerte: «Led Zeppelin III». Viserguttlønnen var så skrallende mager at det å kjøpe flunkende nye plater gikk under «uansvarlig luksus» (jeg skulle jo leve av lønnen også). Pink Floyds «Atom Heart Mother» som kom samtidig, måtte altså vente noen uker – til den dukket opp brukt hos Ringstrøm. Men Zeppelin kunne ikke vente. Zeppelins to første LP’er hadde sammen med «Black Sabbath» og «Deep Purple In Rock» holdt liv i det som var igjen av mitt anstendige privatliv: Rikelige doser med usedvanlig høyt avspilt gitardunder – særlig de lange låtene, de sjefet – kombinert med relativt grundig alkoholinntak ispedd en og annen gøyal sigarett (jeg ble riktignok aldri noe flink med de gøyale sigarettene, alt ble så sakte) og usedvanlig generøse mengder selvmedlidenhet. Det var kicket.

Foto: Atlantic

I slike stunder, sammen med en eller flere kamerater som også var merket av livsleden og det ubesvarte rautet etter kjønnsliv (kvinnens ondskap var umåtelig), ble man løftet inn i en parallell virkelighet hvor man fikk superkrefter og opplevde en form for kollektiv åndelig utløsning som ikke hadde noe med erotikk å gjøre, det var en form for telepatisk maskulin kommunikasjon som både dyrket fellesskapet og egenidentiteten, en fullbyrdelse av vennskapet mellom menn, eller snarere gutter, vi var de innviede i mysteriene, og opplevelsen av musikken var destillert maskulin kommunikasjon, musikken var vårt kodesprog. Når Jimmy Pages ekkoensomme klagetoner introduserte starten på «You Shook Me» og bandet falt tungt og dovent inn bak ham, åpnet døren seg til den parallelle virkeligheten og vi var fri – i seks og et halvt himmelsk minutt. Det var kanskje ikke bedre enn sex, men det var uten risiko og garantert fritt for skuffelser.

Det første Zeppelin-albumet var i så måte rene bibelen. Det kunne omtrent spilles i ett. Andre LP’er hadde som regel et par-tre eller kanskje bare ett slikt kutt som virket på denne måten. Purples «Child In Time», første kutt og de to siste på Sabbath-LP’n, «My Generation» på «Live At Leeds», Creams «Spoonful» (på «Wheels Of Fire») hvis man var i riktig stemning, Neil Youngs «Southern Man», King Crimsons «21st Century Schizoid Man», Wishbone Ash’ «Phoenix» (den kom ikke før noen måneder senere, men tåler å nevnes), The Doors’ “When The Music’s Over”, Vanilla Fudges “Season Of The Witch”, Jimi Hendrix’ «If Six Was Nine» og den til dette formålet egentlig alt for korte «All Along The Watchtower». Bare for å illustrere hva jeg mener. Hverken Beatles eller Stones kunne brukes på denne måten. Vi prøvde «Midnight Rambler» noen ganger, men det funket ikke.

Foto: Atlantic

«Led Zeppelin II» skuffet meg litt da den kom fordi den ikke var like tett besatt med såkalte «diggelåter», noen av innslagene var rett og slett ikke like gode som tilsvarende på debuten (mindre blues, mer kraft), det var en trommesolo her («Moby Dick») som man sjelden vendte tilbake til, og det var et par underligheter som jeg burde satt større pris på enn jeg gjorde, for de viser et band som slett ikke er villig til å stivne i en form. Jeg tenker på «What Is And What Should Never Be», en fantastisk kontrastlåt som begynner helt nede og ender i et makeløst oppdrevet klimaks hvor Page leker med stereobildet. Og jeg tenker på den strålende vakre «Thank You», så overveldende og stemningsmettet at den kiler i brystet. Jeg spilte selvfølgelig vettet av albumet, men når man skulle ha kicket, var det egentlig bare «Whole Lotta Love» som fikk umiddelbar klassikerstatus. Den var til gjengjeld monumental. Det brutale riffet, gitaren som kom skrensende i slutten av hver refrengstrofe, og ikke minst det blodisnende midtpartiet hvor Plant jamrer i enorme stereofoniske stormkast, som om Valhalls porter åpnet seg mellom Himalayas fjelltopper. Det verste var at folk greide å danse til den biten også.

Febrilsk studerte jeg coveret på «Led Zeppelin III», tittelen skrevet med plastiske, nærmest feminine fonter. Myriaden av ørsmå illustrasjoner svevet mot en hvit bakgrunn, og coveret forvandlet seg ørlite ved millimeteromdreininger av det magiske hjulet. Jeg tror ikke blikket forlot omslaget et sekund i løpet av trikketuren fra Nationaltheatret til Gjønnes.

Foto: Fra Yan Calmeyer Friis` samling

Jeg hadde overraskelser i vente. Fortsatt husker jeg første gjennomhøring. Åpningen «Immigrant Song», et forrykt overrumplende valkyrieritt som er over før du egentlig forstår hva som skjedde. Jeg har alltid ønsket at de kunne holdt på litt lenger, men det er kanskje det geniale med låten, at den kommer og går før du har fått sukk for deg. Fra dunderknallet faller du rett inn i et unplugged Zeppelin på slamrende kassegitarer og manisk klagende Plant svøpt i et orientalsk lydende strykerarrangement og en dypt durende synth. Ulikt alt de hadde gjort tidligere. Den går rett over i «Celebration Day», som innledningsvis beholder atmosfærene fra foregående selv om bandet er til de grader plugget inn, en skramleboks av en låt med skjenende og raspende gitarriffs over alt, komplekse saker som ga lytteren følelsen av å ha mistet stedsansen, derfor oppleves den knappe, men trygt gjenkjennelige gitarsoloen som stiger ut av virvaret som den fortapte sønns hjemkomst. På dette tidspunktet hadde jeg fått den synkende fornemmelsen. Hva var dette for noe?

Det var også hva kritikerne lurte på da de omtalte albumet. Som meg hadde de nok skapt seg et alt for statisk bilde av hva Zeppelin skulle, kunne og burde gjøre. «Led Zeppelin III» var et opprør, et stykke kalkulert gambling. De hadde allerede etablert et såpass sterkt fundament, ikke minst av fans, at de kunne tillate seg å eksperimentere og kreve noe av lytteren. Nå som vi kjenner fasiten og vet hva gruppen skulle skape i de neste ni årene fremstår «Led Zeppelin III» som et svært sentralt album fordi det i all sin ofte litt lurvete bredde og sitt djerve mangfold viser oss fremtiden. Det er lite av det gruppen siden skulle gjøre som du ikke finner de første tegnene på her.

Den elektriske amerikanske bluesen får selskap av britisk folk og tradisjonelle viser, i nabolaget til navn som Sandy Denny (som medvirket på neste Zeppelin-album), Roy Harper (som krediteres med en hel låt), Bert Jansch og John Renbourn. Dessuten er det fascinasjonen med østerlandske klangfarver, Zeppelin var en world music-svamp. Dette var elementer som kom aldeles uventet på dem som først og fremst så på Led Zeppelin som et rent heavyrock-band. Slike som meg, en 18-åring med «Dazed And Confused» og «You Shook Me» som gjengangere på vorspielspillelisten. «Led Zeppelin III» var et album som krevde noe av deg, et vil du være med så heng på.

For å sukre pillen tar spor 4, side 1 lytteren med tilbake til gjenkjennelige tomter. «Since I’ve Been Loving You» (mange mener den er basert på Moby Grapes «Never» fra 1968) leverer alt det beste man visste fra debutalbumet i en syv og et halvt minutts, deilig doven elektrisk blues (med verdens herligst knirkende basstromme-pedal) som stiger majestetisk inn i hvert refreng, kommunikasjonen mellom Plant og Page er overjordisk, og Pages flengende, flammende gitarsolo står på listen over tidenes beste, uansett genre og vektklasse.

«Out On The Tiles» avslutter side 1 og er pur villskap, et durende, dundrende heavy villdyr som likevel har et romantisk lite nesten-pop refreng på lur i den ellers mekaniske riffingen.

Side 1 varmer opp lytteren for side 2 som går betydelig lenger unna det man til da hadde trodd var Zeppelin-hovedveien. Kassegitarer, mandoliner, banjo og en vanvittig potent John Bonham gyver løs på «Gallows Pole», en tradisjonell britisk vise. Arrangementet eser mens tempoet øker mot et filleristende klimaks. Akustiske gitarer visper også i gang «Tangerine», en vemodig vise som vokser til når hele bandet faller inn, og tar av med en gitarsolo som berører gudene. Fantastisk vakker låt.

Foto: Atlantic

«That’s The Way» er mer unplugged, en bittersøt vise svøpt i vispende kassegitarer, dulcimer, steelgitar og mandolin. Det vevreste øyeblikket på albumet. «Bron-Y-Aur Stomp» er en lett skøyeraktig akustisk countryblues på tramperytme. Hyttekos fra Wales. Et viktig bidrag til LP’ns overveiende løse og varme atmosfære.

Albumet avsluttes med Page og Plant i bluesmodus «Hats Off To (Roy) Harper». Det er ikke så mye teksten (et potpurri av strofer fra gamle blueslåter) som Plants maniske fremføring som rimer med låtens tittel. Pages like maniske akustiske slide har lite med Harpers gitarteknikk å gjøre, for å si det sånn. Eller kanskje de bare ville være hyggelige mot en kamerat og underkjent, men stor kunstner.

Uansett. I oktober 1970 satt en slukøret 18 åring og lurte på om han hadde kjøpt katten i sekken. «Immigrant Song», «Since I’ve Been Loving You» og «Tangerine» var de eneste låtene verdt mine surt oppsparte kroner, syntes jeg da – og vendte tilbake til «Since I’ve Been Loving You» for å døyve skuffelsen. Heldigvis var det slik at man hadde så lite penger at når man først kjøpte noe, så ble det tatt grundig i bruk. «Led Zeppelin III» gikk altså i frisk rotasjon de neste ukene og månedene. Og langsomt begynte jeg å oppdage konturene av albumets vesen. «Out On The Tiles» var den første som nesten umerkelig gjorde min favorittrio av låter til en kvartett. Så kom «Gallows Pole», og med den åpnet dørene seg for det akustiske landskapet som albumet beveger seg i. Jeg vet ikke når bitene falt på plass, men en eller annen gang ute i 1971 oppdaget jeg at «Led Zeppelin III» var blitt min favoritt-LP med bandet. Og ikke nok med det, oppfølgeren med sin «Stairway To Heaven», klarte ikke å detronisere «Led Zeppelin III». Det er en nærhet, en friskhet, en djervhet, en annerledeshet her som er helt unik.

Mitt første og eneste møte med Led Zeppelin var på Knebworth-festivalen i august 1979. En mektig opplevelse, særlig den spektakulære versjonen av “Kashmir”. Et drøyt år senere døde John Bonham, og eventyret var over. Foto: Atlantic

Dessuten klarte platen å få tankene mine over på noe annet enn en viss tapt kvinnes anatomi. Like etter fikk jeg jobb i garderoben på Club 7 – lønningen ble utbetalt i halvlitere. Livet begynte å smile. Det skulle ikke vare lenge, smilet, altså, men det er en annen historie.

  •  
  •  
  •