Illustrasjonsbilde, Shutterstock
Del saken
  •  
  •  
  •  

I USA er det en trend, særlig blant rike forretningsfolk, å bruke tid og ressurser på å forsøke og forlenge livet. Noen går nokså ekstremt til verks.

Det handler ikke om normal sunn livsførsel, som å spise sunt, unngå tobakk, drikke moderate mengder alkohol og holde seg i form. Noen sover på elektromagnetiske matter, andre spiser opp mot 150 piller om dagen The Guardian har møtt noen av disse menneskene.

James Strole stiftet i 2016  Coalition for Radical Life Extension som finansierer forskning med å forlenge livet. I startfasen handler det om å utvide livslengden med noen år, men målet er klart: å finne nøkkelen til evig liv.

Strole ønsker å leve evig, men har ingen vitenskapelig kompetanse selv. Derfor bruker han private midler til å finansiere forskning på feltet. Han er ikke alene, og følges av investorer og milliardærer fra Silicon Valley. Det de håper på er å holde seg levende til det virkelige gjennombruddet gjør evig liv mulig. Herunder finner vi også de som velger å fryse seg selv ned i håp om å blir vekket til live i en fremtid hvor evig liv er mulig.

Moderne medisin basert på stamceller gir håp om gjennombrudd, men slik forskning er forbudt mange steder. Andre fokuserer på det mentale: Hva hjelper det om kroppen lever lenger hvis man utvikler Alzheimer og mister de kognitive evnene? Marios Kyriasis er leder av  British Longevity Society, han leser avisen opp ned for å trene hjernecellene. Noen ganger leser han avisen opp ned via at speil.

Hvorfor?

I utgangspunktet virker tanken på evig liv forlokkende. En ting er den utbredte frykten for døden. Men det er verdt å merke seg at disse menneskene ikke vil leve evig for å ha en uendelig lang pensjonisttilværelse. De ønsker å jobbe, løse problemer, bruke evnene sine. Herunder ligger det selvsagt et sterkt preg av hybris, de er svært selvsikre og mener verden trenger akkurat dem.

Men noen skiller seg ut. Da den britiske gerontologisten Aubrey de Grey ble spurt om hvorfor hun ønsket å leve evig svarte hun: «For å ta varme bad.»

Andre fnyser av tanken om et evig liv. Et liv uten døden vil være et liv uten mening. Det er den begrensede tiden vi har fått utlevert som får oss til å strekke oss mot høye mål. Et evig liv er som TV-serien Lost: En historie uten noen avslutning. Det MÅ bli kjedelig til slutt.

De fleste religioner vil også miste store deler av sitt livsgrunnlag de mister monopolet på et evig liv, og det overjordiske må konkurrere med en fysisk realitet,

Det ultimate klasseskille

Historikeren Yuval Noah Harari skriver om drømmen om evig liv i bok Homo Deus, som er en slags «historie om framtiden». Harari er godt plassert på venstresiden politisk, og det er derfor naturlig at han ser på spørsmålet ut fra et klasseperspektiv.

Logikken er enkel: Det kan forventes at behandlingen som kreves for å forlenge livet vil være svært kostbar, og derfor kun oppnåelig for de aller rikeste. Kanskje vil det kreve formuer som er bygd opp over generasjoner. Hva vil det gjøre med et samfunn når et stort flertall vet de skal dø, mens de samtidig vet at et bittelite mindretall ikke bare lever i luksus, men ikke behøver frykte døden?

Dette er behandlet litterært i sci-fi litteraturen, særlig av Peter F. Hamilton. Han beskriver hvordan øvre middelklasse tar opp store lån for å fornye livslengden, og starter opp det nye livet i bunnløs gjeld. Så blir hele livet en kamp om å tjene nok penger slik at man har nok kapital til nye lån om noen tiår.

Også filmen Elysium berører dette temaet.

Man trenger ikke være sosialist for å forstå at klasseskille på et slikt nivå vil være svært skadelig for samfunnet. Samtidig er det utopisk å tro at man kan stanse forskningen på dette feltet. Til det er frykten for døden og trangen til å leve for sterk.

 

  •  
  •  
  •