Friis på Frognerseteren med klassisk eplekake (med krem). Foto: Privat
Del saken
  •  
  •  
  •  

Dette er egentlig et stykke om «Imagine», John Lennons største platesuksess. Jeg legger det ut i anledning John Lennons 80 årsdag, om han hadde fått leve. Han kom bare halvveis. Tiden som er gått siden de fatale skuddene i New York er omtrent identisk med den tiden John Lennon fikk eksistere på Jorden. 40 år. Tenk det.

Stykket handler også om meg. John Lennon og meg. Ja, for jeg har faktisk møtt ham. John Lennon har snakket til meg og sett på meg. Og jeg har snakket til ham. Les videre, så kommer du til dette ubegripelig ubetydelige mikroøyeblikket i verdenshistorien.

John Lennon var fæl i kjeften de første årene etter The Beatles, særlig når han snakket om ex-partner Paul hvis solo-plater han rakket ned på så ofte det bød seg en anledning. Han skrev til og med leserbrev i NME og Melody Maker om dem. Problemet var at han egentlig ikke hadde all verden å vise til da 1971 nærmet seg høst. Paul hadde levert to utmerkede album («McCartney» og «Ram») og en single («Another Day») etter The Beatles. Riktignok var kritikerne merkelig raske til å velge Lennons side i «feiden», hvilket ga Paul en gryende småteit image. Men Pauls plater solgte, publikumsresponsen var nesten på Beatles-nivå.

Foto: Yan C. Friis
Dessuten kunne det ikke underslås at Paul hadde levert brorparten av låtene til «Let It Be»-albumet, og også bar den avgjørende delen av ansvaret og æren for «Abbey Road». For å gjøre det enda mer komplisert hadde George Harrison overtatt rollen som den kuleste og i hvert fall nest mest populære beatlen etter «All Things Must Pass».

Hva hadde Lennon å vise til? Tre forrykte og uspillelige plater med sin Yoko. Et halvforrykt live-album med Plastic Ono Band og Yoko. Fire singler av varierende kvalitet (en bålsang om fred, en gatemarsj om revolusjon, et overstyrt rabalder om heroin-abstinens og et feiende flott tyveri av «All You Need Is Love»), og et kritikerrost album som egentlig var fattig på gode låter og solgte ganske middels, og muligens mest på navnet. Dessuten misset han verdensmesterskapet i cool da han nektet å bidra på Bangla Desh-konserten til George hvis ikke Yoko fikk være med. Klok av skade (han hadde stått på scenen med John & Yoko før) var George heldigvis ubøyelig. Lennon sto altså i fare for å ende som en selvgod grinebiter og besserwisser med spesielle anlegg for absurde påfunn (som å sitte i en sekk og spise sjokoladekake for verdensfreden).

Foto: EMI/Apple
Dessuten kunne det ikke underslås at Paul hadde levert brorparten av låtene til «Let It Be»-albumet, og også bar den avgjørende delen av ansvaret og æren for «Abbey Road». For å gjøre det enda mer komplisert hadde George Harrison overtatt rollen som den kuleste og i hvert fall nest mest populære beatlen etter «All Things Must Pass».

Hva hadde Lennon å vise til? Tre forrykte og uspillelige plater med sin Yoko. Et halvforrykt live-album med Plastic Ono Band og Yoko. Fire singler av varierende kvalitet (en bålsang om fred, en gatemarsj om revolusjon, et overstyrt rabalder om heroin-abstinens og et feiende flott tyveri av «All You Need Is Love»), og et kritikerrost album som egentlig var fattig på gode låter og solgte ganske middels, og muligens mest på navnet. Dessuten misset han verdensmesterskapet i cool da han nektet å bidra på Bangla Desh-konserten til George hvis ikke Yoko fikk være med. Klok av skade (han hadde stått på scenen med John & Yoko før) var George heldigvis ubøyelig. Lennon sto altså i fare for å ende som en selvgod grinebiter og besserwisser med spesielle anlegg for absurde påfunn (som å sitte i en sekk og spise sjokoladekake for verdensfreden).

Han måtte ta seg sammen. Og det var nettopp det Lennon gjorde i sine siste måneder på engelsk jord. «Imagine» var et bevisst forsøk på å gjenvinne tapt terreng og vise både verden og ikke minst Paul hvor skapet skulle stå. Yoko var riktignok forferdende til stede under innspillingene og blandet seg stadig opp i ting hun overhodet ikke hadde greie på. Det er umulig å vite hvor distraherende Yokos innflytelse var, men jeg har en mistanke om at «Imagine» kunne blitt mange hakk bedre om noen hadde stengt henne inne i et skap.

Store deler av innspillingene foregikk i John & Yokos hjemmestudio i Tittenhurts Park. Justeringer og nye pålegg ble siden gjort i New York. Lennon visste at han hadde levert gull da albumet ble utgitt i USA i september 1971 (oktober i Europa).

Albumet ble en formidabel kritiker- og publikumssuksess og toppet listene over hele verden. Paul McCartney gikk samtidig på en smell med det rufsete og underlig tafatte «Wings Wild Life»-albumet. Det var med andre ord ingen tvil som hvem som rulet da 1972 opprant.

Phil Spector er historiens mest egenrådige producer. Han bar våpen i studio og skyting måtte påregnes. Desto større er John Lennons bragd. Spector klarte aldri å overkjøre ham. Tvert imot virker det som om Lennon styrte Spector, hentet ut det han trengte, og blokkerte det han ikke ville ha. Den spartanske instrumenteringen og de nakne arrangementene på «John Lennon/Plastic Ono Band» tvang Spector ut i åpne landskap. Det gjorde både ham og musikken godt. Resultatet ble noe av det mest organiske og levende Spector har satt sin signatur under.

Foto: Cover fra Yan Calmeyer Friis’ samling.

Han trodde nok det skulle bli andre boller på «Imagine», for nå var Lennon ute etter popmarkedet. Flere musikere, fyldigere arrangementer og mulighet for ytterlige pålegg på hjemmebane i New York. Lennon var så alt for klar over hva og hvem han sto overfor, og igjen presterte han å temme Spector. Bare i den enstonige, antimilitaristiske mantraen «I Don’t Want To Be A Soldier, Mama, I Don’t Want To Die» får Spector boltre seg med ekko, massiv perkusjon (Moody Blues’ mellotron-magiker Mike Pinder står i tamburinrekken, hvilken sløsing med talent!), saksofon (King Curtis), strykere, kassegitarer (Badfinger), slidegitar (George Harrison) – i et lydrom på størrelse med en katedral.

Man kan unnskylde Spectors lydvegg fordi låten er en ikke-låt, en evig gjentagelse av seg selv, den kan egentlig ikke reddes, i hvert fall ikke når den dras ut i fulle seks minutter. Alternativet måtte vært en løsning a la «My Mummy’s Dead»s 49 nakne sekunder. I stedet får man seks minutter som er så atypiske for resten av albumet at man kan lure på hvorfor den i det hele tatt er der.

Men ellers holdes Spector i stramme lenker, og resultatet er et disiplinert album med varm, detaljren og fyldig lyd. Det åpner med tittelkuttet, en låt som i utallige avstemninger både blant kritikere og publikum regnes blant tidenes fire-fem beste gjennom alle tider. Det er nok i overkant for en vakker melodi som mangler refreng, og ville neppe skjedd om Lennon fortsatt hadde levd. «Imagine» lever høyt på folks sentimentale minner etter skuddene som falt 8. desember 1980, det er vanskelig å se låten klart. Men det er lov å minne på at den bare nådde 3. plass på singlelisten i USA i 1971 (i England ble den ikke utgitt på single før i 1975, med 5. plass som bestenotering) og 6. plass i Norge i 1972. Det var altså først etter Lennons død at «Imagine» fikk den grenseløse statusen den har i dag.

Jeg mener ikke å rakke ned på sangen, for den er både rørende og vakker. Men det er langt derfra til verdens beste sang. Og det synes jeg ikke den er. Som komposisjon er den ufullstendig fordi Lennon dropper refreng. «Imagine» er bare tre vers og en bro som også gjentas til slutt. Nå skal det innrømmes at sangen flyter elegant fra start til mål, den er nydelig arrangert og det er umulig å stå imot Lennons myke, følsomme vokal. Det som forløser sangen er selve arrangementet, måten instrumentene gradvis faller inn, gir den kraft og tilsynelatende får den til å lette. Det er meget godt håndverk og gir den spenningen som melodien i seg selv mangler.

Foto: Cover fra Yan Calmeyer Friis’ samling
Teksten er naivistisk positiv, genial i den forstand at den kommuniserer på tvers av raser, religioner, politiske oppfatninger og landegrenser. Men den er også så utopisk at det grenser til meningsløs. Elton John skrev noen nye linjer til sangen som en syrlig kommentar til John & Yokos egen livssituasjon i New York:

Imagine six apartments

It isn’t hard to do

One is full of fur coats

The other’s full of shoes

Uansett, det er en flott start på albumet. Og vi får raskt nok møte den syrlige Lennon. Allerede i neste kutt, «Crippled Inside», kommer ironien og skarpheten frem i en skramlende, tett låvedans, og det så støvet gyver. Det griner i gitarstrengene, du hører at musikerne har det gøy.

Så dempes lysene igjen, og den sårbare Lennon vender tilbake. «Jealous Guy» er en make up-sang sunget av en mann som tør være naken. Sangen er så vakker og vond at man blir bergtatt. Og duverden for en tekstforbedring fra originalen «Child Of Nature», som aldri fikk være med på «The White Album» (Paul var kommet ham tematisk i forkjøpet med «Mother Nature’s Son»).

Ny kontrast med «It’s So Hard», en tettstrikket bluesrocker med flengende saksofonstøt fra King Curtis og herlig overstyrt rytmegitar. En sang om livets berg og dalbane, enkle ord, enkle grep. Og en perfekt B-side på den norske «Imagine»-singlen.

Deretter faller man ut i før nevnte «I Don’t Want To Be A Soldier, Mama, I Don’t Want To Die». Det peneste jeg kan si om låten er at den er kortere enn Lyceum-versjonen av «Don’t Worry Kyoko». Men like fullt, et seks minutter langt antiklimaks på en ellers suveren LP-side.

Foto: Faksimile fra Filmjournalen
Side 2 holder ikke samme standard som side 1, og det er en av grunnene til at jeg aldri kommer til å plassere «Imagine» på noen Top 20 over tidenes beste LP’er. Mange «Imagine»-beundrere glemmer dette droppet i kvalitet. Riktignok åpner siden med en skikkelig nesestyver. «Gimme Some Truth» er sinna og hånlig, den ramler og skramler under Lennons etsende stemme. Delene kobles perfekt sammen og skaper en låt som trykker på og trykker på – med flammende iltre gitarløp fra George Harrison, den er nedlatende, den skjeller og smeller, og målene for fossen av saltsyre er enkelt og greit løgnaktige politikere (Richard Nixon får en name check i «Tricky Dicky») og mannssjåvinister. Medrivende saker, men du blir litt lurt. Låten gir seg ut for å være bedre enn den er.

Både «Gimme Some Truth» og neste låt, «Oh My Love», er etterlevninger fra rett etter «The White Album». «Oh My Love» er en enkel liten ballade, melodisk nesten gjennomsiktig, teksten animisme med Yoko Ono-smak. Småpent, men stillestående og tamt. Ja, egentlig kjedelig rett og slett.

Duket for «How Do You Sleep», Lennons mest ondsinnede låt, ever, en tung, doven blues (med et orientalsk hoftevrikk fra strykerarrangementet) i «Sgt. Pepper»-setting med et suggererende refreng hvor musikken flommer over deg med tsunamiens krefter og forsterker de flengende tekstlinjene. Skyteskiven er Paul McCartney. Lennon plukker ham fra hverandre, det er så ondskapsfullt, uredelig, under beltestedet og unødvendig at John blir liten, veldig liten. Angivelig bidro både Allen Klein og Yoko Ono med strofer, så her har man virkelig hentet ut det verste i hverandre. Ringo skal ha reagert kraftig da han hørte låten og sagt noe sånt som at «Nå holder det, John!» Det som er så synd er at låten, kompet, arrangementet, Lennons stemme, alt sammen lyder fenomenalt. Det kunne vært en klassiker, Johns «Ballad Of A Thin Man», om ikke teksten hadde vært så liten og sjofel. Hva verre var: Lennons vendetta i intervjuer pluss eksistensen av nettopp denne sangen pulveriserte McCartneys selvtillit, hvilket forbigående fikk katastrofal innvirkning på musikken hans.

«How?» er en stillestående og uferdig ballade som først får luft under vingene i den vidunderlige fire strofer lange broen. Men så stopper den opp igjen. Den hadde neppe fått overleve i den tilstanden på en Beatles-LP, Paul ville fiffet den opp tvert. Og etterpå ville selvfølgelig John hevdet at låten var 100% hans. Alltid generøs sånn.

Dermed er vi fremme med avslutningskuttet, «Oh Yoko!», en munter melodi som jogger bekymringsløst av sted, og byr på et hyperenkelt allsangrefreng. Det er pur pop med feiende munnspill, et piano som triller lykkelig rundt på den folkinfluerte chugga chugga-rytmen (litt Gallagher & Lyle der), og alt dreier seg om hvor høyt han elsker sin Yoko. Han kan finne på å rope navnet hennes midt på natten, når han bader, når han barberer seg, når han drømmer, ja til og med når han befinner seg midt inne i en sky (en strofe han garantert har lånt av henne). EMI ville gi den ut på single. Lennon syntes den var for pop’ete.

Foto: Cover fra Yan Calmeyer Friis’ samling
Jeg synes han for andre gang på albumet kaster bort en glimrende låt ved å belemre den med en alt for privat tekst, en snill tekst, riktignok, men den er fri for spenning og mysterier, det er ingen «Sara», snarere en alt for lang «La-la-la-la-la-la lovely Linda». Paul begrenset seg til 43 sekunder, John holder på i fire minutter og 20 sekunder.

Og det er «Imagine». Albumet spiller helt OK, men låt for låt forsvarer det ikke sin status som klassiker. Alle de beste låtene kommer på rekke og rad på side 1, før det rakner med det endeløse sistekuttet. Side 2 har en brukbar låt i «Gimme Some Truth», men resten består av noen tamme ballader, et usedvanlig usympatisk og svært privat angrep på Paul McCartney og en like privat dilldall-dans rundt Yoko Ono.

Hvor bra «Imagine»-suksessen var for John Lennon kan diskuteres. Han trodde oppriktig at han hadde funnet den hemmelige formelen og kunne lage slike plater når som helst hvis han gikk inn for det. Han trodde seg allmektig, med Yoko på lasset som en djevelens advokat. Det måtte gå galt, og det gjorde det. Lennon laget aldri et album med samme slagkraft igjen.

Boken Lennon ga Friis i hånden 16. juli 1971. Foto: Yan C. Friis.

Et lite P.S. Jeg er uansett glad for at han befant seg på Tittenhurts den sommeren. Det gjorde ham tilgjengelig da Yokos bok «Grapefruit» skulle relanseres (Selfridge bokhandel i Oxford Street 15. juli, Claude Gill i den andre enden av Oxford Street 16. juli). Jeg kom over paret i totalkaoset på Claude Gill. Min første Englandstur, og der satt John. Rett der. Foran meg. I tumultene. Pustet vi inn den samme luften i det samme rommet. John og Yoko. Og jeg. Så var det min tur. De signerte boken, John ga meg den tilbake, og så snakket vi med hverandre. «Thank you!» sa jeg med en stemme som sviktet. «You’re welcome. Peace.» eller noe sånt sa han, og gransket meg, et glimt av uro i blikket, så var øyeblikket over.

En ung Yan Calmeyer Friis. Foto: Privat

Fortumlet lot jeg meg dytte og skumpe mot utgangsdøren. Jeg tålte alt. Jeg hadde snakket med John Lennon, han hadde sett på meg, erkjent min eksistens. Hadde jeg ikke autografen hans i hånden kanskje? Hu hei for et sommereventyr! Selveste John. John og jeg. Og ennå var jeg ikke fylt 19.

Artikkelen er fra Yan Calmeyer Friis’ Facebookside og publiseres i Xstra med hans samtykke.
  •  
  •  
  •