Jimmie Rodgers. Foto: Country Music History Museum
Del saken
  •  
  •  
  •  

Forrige uke så vi hvordan salmer og harmonier fra kirken inspirerte countrymusikken i de tidlige årene. Denne ganger tar vi en kikk på countrymusikkens mørkere side.

Jimmie Rodgers ble ført i 1897 i Pine Springs Mississippi. Familien fikk minst syv barn, bare fire overlevde. Moren døde da Jimmie var 6-7 år gammel. Han var en «rambling man» som ikke var knyttet til hjem og familie like sterkt som The Carter Family. Han trivdes bedre ved baren enn i kirken. Allerede som 13-åring rømte han hjemmefra med en omreisende tropp kvakksalvere.

Han sugde til seg musikalske inntrykk. Lofferne (omreisende hjemløse arbeidere som ble kalt hobos) lærte ham å spille gitar, han lyttet til jernbanearbeidere som sang gamle folkesanger, gospel og spirituals mens de arbeidet. Til og med sveitsiske jodlere  han overhørte utenfor en kirke preget musikken. Samtidig var Rodgers inspirert av både jazz og blues.

Rodgers fikk etterhvert jobb som «waterboy» på jernbanen, jobben var å hente vann til arbeiderne som slet i varmen. Han ble etterhvert forfremmet til bremsemann. Etterhvert med Carrie, de fikk et barn. Men Rodgers reiste igjen ut på tur med noen forbipasserende kvakksalvere, og tjente litt penger på å lokke folk til bodene med å spille noen sanger.

Men Carrie, som nettopp hadde fått sitt andre barn, kalte ham hjem da barnet døde, kun 6 måneder gammel.

Sykdom

I 1924 fikk Rodgers diagnosen tuberkolose. Dette førte til at han etterhvert måtte gi opp jobben på jernbanen. Han var 27 år gammel. Men selv om dette var nesten som en dødsdom, ga det også Rodgers muligheten til å satse på musikken. Og når Rodgers senere sang T.B. Blues, så visste publikum at han sang om seg selv. Merle Haggard har også spilt inn en flott versjon som viser noe av slektskapet mellom blues, country og jazz.

Han rekrutterte bandet «Tenneva Ramblers», og fikk spille litt på lokale radiostasjoner under navnet «Jimmie Rodgers Entertainers».

Han brukte penger like fort som han tjente de. Hans kone skal ha uttalt:

– Vi har kylling til middag én dag, og fjær den neste dagen. Men våre kyllinger besto nok mest av fjær.

De fikk høre at Ralph Peer skulle spille inn lokale band for plateselskapet han jobbet for, og bandet dro for å prøvespille. Peer likte Rodgers ved første øyekast, og det ble avtalt innspilling 4. august 1927, i samme studio som «The Carter Family» hadde gjort sine første innspillinger tre dager tidligere.

Men på grunn av en krangel om ubetalte regninger ble bandet oppløst, og Rodgers møtte opp til innspilling alene. Den dagen spilte han inn to sanger: The Soldier’s Sweetheart og Sleep, Baby, Sleep. Rodgers fikk 100 dollar i honorar.

Han lovte at han kunne lage mange flere sanger, og det stemte. Rodgers reiste til New York for å spille inn flere sanger. Med stor hjelp av sin svigerinne Elsie McWilliams (som var utdannet musikklærer) tryllet Rodgers fram den ene perlen etter den andre. Rodgers selv kunne ikke engang lese noter.

Særlig hans trygge gitarspill, sterke vokal og hans «blue yodel» skapte sensasjon, som i sangen Blue Yodel Nr 1, bedre kjent som T for Texas. Eller i den fabelaktige In the Jailhouse Now, som fikk en ny vår med «Soggy Bottom Boyz» og filmen «O Brother Where Art Thou» (2000).

Slutten

Etterhvert ble tuberkulosen stadig verre. Legen bønnfalt ham om å ta det rolig. Men Rodgers drakk med kompisene, sløste bort pengene og slet seg ut. Under sin siste innspilling satt han i en lenestol, støttet opp av puter. At han fortsatt klarte å synge såpass bra er nesten et mirakel.

Men det kostet. Han måtte hvile flere timer mellom hver sang.

Etter at han hadde fullført sin siste innspilling følte han seg bedre. Han nøt solen og en øl på stranden, før han la seg til å sove på hotellet.

Neste morgen (26. mai 1933) ble han funnet død i sengen, druknet i sitt eget blod. Han ble 35 år gammel. Hans karriere varte i kun seks år. Men på den tiden rakk han å spille inn 100 sanger. Rodgers sto for over 10 prosent av plateselskapets samlede salg.

Så og si alle countryartister har spilt inn en eller flere Rodgers-låter. I 1997 kom albumet «The Songs Of Jimmie Rodgers – A Tribute». Blant deltagerne var Bono, Bob Dylan, Willie Nelson og Van Morrison. Sistnevnte sang en flott versjon av Mule Skinner Blues. Men selv Van Morrison klarer ikke overgå originalen.

Når Country Music Hall of Fame ble åpnet i 1961, ble Rodgers innlemmet først som en av tre artister. De to andre var Fred Rose og Hank Williams.

Han ble dessuten innvalgt i Rock and Roll Hall of Fame i 1986 i kategorien «Early influence» («Banebrytende artist»).

Det finnes ikke mye levende bilder av Jimmie Rodgers. Men heldigvis spilte han inn en kortfilm i 1927, «The Singing Brakeman». Dette ble et av tilnavnene hans, i tillegg til «The Blue Yodler».

Her kan du se og høre «The Singing Brakeman». Låtene Rodgers fremfører er (i rekkefølge): Waiting for the Train, Daddy is Home og Blue Yodel (T for Texas).

 

 

  •  
  •  
  •