Illustrasjonsbilde. Shutterstock
Del saken
  •  
  •  
  •  

Jeg fikk et ekkelt brev i dag, et gufs fra fortiden. Fra den tiden problemet mitt var «selvforskyldt», fra den tiden jeg ikke skulle dø, men «bare» hadde anoreksi.

Jeg hadde aldri anoreksi, men det trodde den norske legestanden lenge. Det var også skremmende hvordan de kalte anoreksi noe selvforskyldt.

Fordi for noen år siden så begynte jeg å kaste opp. Alle måltider, all væske. Håret mitt falt av. Uansett hva jeg foretok meg så skjedde dette. I starten når jeg oppsøkte helsevesenet hørte jeg dem hviske rundt meg, ordet anoreksi gikk igjen, helt til de sluttet å kalle det anoreksi, og begynte å kalle det ved det andre ordet, det ordet jeg hater. Ordet jeg ikke ønsker si høyt, ikke til legen en gang, jeg klarer ikke å si ordet høyt uten å fylles med rent raseri.

Jeg har hele mitt liv hatt det man kaller stålhelse. Uansett hva som har skjedd så har jeg bare sovet i tyve timer, og så har det vært over. Jeg har ingen sykdomsminner, unntatt en svulst på det ene øyet når jeg var ni år. Og så knakk jeg en tå en gang. Men selv når jeg tenker på det, så tenker jeg på en frisk person.

Allergisk mot medisin

Jeg er ikke laget av glass, som legene behandler meg som når de snakker til meg nå. Jeg er laget av stål. Jeg har en påle av stål inni meg, som bare rister alt av seg. Ingenting kan feste seg til den. Men dette, dette faenskapet her, greide det. Og det har satt seg helt fast.

I tillegg er kroppen min ganske så finurlig, fordi den er nemlig allergisk mot nesten alt som finnes av medisiner, Alt fra morfin til paracetamol. Dessuten er kroppen min merkelig på andre måter. Den har nemlig ikke blodårer som er mulig å nå. Uansett om du stikker i lysken, eller hvor som helst, blodårene mine finner du aldri.

Noen ganger har jeg humor på det, jeg ler og kaller meg en vampyr, fordi de klarer heller ikke høre hjertet mitt når de skal lytte. Og blodårene mine sitter så dypt at de er umulig å nå. Det har vært et problem under blodprøver hele livet, men ble først et problem da jeg ble alvorlig syk og en levende nålepute.

Ofte må flere sykepleiere prøve, før de gir opp. Plassere en veneflon på begge hender. En for å kunne ta blodprøver uten å bruke flere timer hver gang, og den andre for å gi medisin i, medisiner som ikke fungerer, medisiner som gir motsatt reaksjon. Men de fortsetter likevel og fylle på med ulik medisin. Selv om de holder mer fast i at den er en magisk løsning, enn det jeg gjør.

Jeg er så vant til at medisin ikke fungerer at jeg forventer at den ikke skal gjøre det. Og bestandig står en lege like forbauset ved siden av sengen og utbryter ting som «Men dette er jo stor nok dose til å slå ut en hest?»

Medisiner som jeg innimellom får servert i et lite medisinglass men som jeg kyler gjennom rommet i stedet. Men du, du henter glasset og sier jeg skal ta dem for din skyld. Og så gjør jeg det.

Du er der, jeg være her

Det er brutalt å gå rundt og være dødssyk hele tiden. Jeg har flere dager hvor jeg svever mellom liv og død, enn jeg ikke har det. Og så har jeg dagene hvor jeg bare tror at jeg gjør det. «Nå dør jeg!» gråter jeg ut. Du kysser hodet mitt, legger meg og sier: «Nei det gjør du ikke». Fordi du er der, alle dagene. Ingen er mer overrasket enn meg at jeg fremdeles er her. Hver eneste dag er jeg like overrasket over det. Jeg skulle egentlig aldri blitt mer enn tjuefem, men nå er jeg tjueni, og jeg er enda her.

Dessuten er jeg mor, så jeg være her. Jeg mistet selv en forelder for tidlig, og det ville vært for urettferdig om det også ville skjedd med mitt barn. Jeg hadde ikke overlevd å vite at jeg hadde utsatt henne for det samme. Hva faen slags rettferdighet finnes i det?

Angst og depresjon blir en del av pakken, men du har valgt den delen av pakken også.
«Nå er det jammen lenge siden vi har vært på sykehuset?» kan du overrasket utbryte en vanlig lørdag.

Ja, du har rett. Nå er det lenge siden. Fordi jeg oppsøker ikke helseapparatet frivillig lenger. Jeg har en udødelighet over meg. Jeg har noe som er så stort og grenseløst over meg. Jeg har en skjødesløshet. Jeg har en utålmodighet. Jeg har ikke tid til å være syk.

Jeg har ikke noe forhold til å være syk, og jeg vil ikke at noen skal vite hvor syk jeg er. Jeg tenker liksom bare at hvis jeg passer på å rense sluket for hår og bare tilpasser meg rundt at mat kommer opp igjen, så kan dagene gå videre. Stålhelsen min må jo for faen komme å ordne opp snart!

Har for faen ikke tid

Jeg har for faen ikke tid til dette. Jeg vil ikke være på sykehuset og hvis jeg må dit så vil jeg i hvert fall ikke ha besøk, jeg vil ikke at offentligheten skal vite dette. Jeg er så redd merkelappen vil for alltid sitte fast i pannen min da. Når jeg måtte ringe foreldrene mine og fortelle at jeg ikke hadde så lenge igjen så ble jeg overrasket over de sterke reaksjonene.

Dette orker jeg ikke å forholde meg til, tenkte jeg. Og så sluttet jeg å forholde meg til det. Jeg sluttet dessverre å forholde meg til mennesker generelt den samme dagen. Jeg er ikke så sterk når det gjelder å opprettholde relasjoner, og å bli syk bare forverret den egenskapen.

Jeg orker ikke dra til sykehus, fordi jeg orker ikke bli plassert i rullestol ved inngangen av en smilende sykepleier som sier «Åh, nå skal vi få deg i seng og gi deg litt morfin».

Og så sier jeg, at det kan du ikke gi meg, for det er jeg allergisk mot, du må ringe de andre sykehusene og høre hvilke jeg tåler. Deretter kommer hun smilende inn med en annen medisin, som jeg også ikke tåler. Tredje gang hun gjør det er tålmodigheten min slutt, og medisinglasset går i veggen.

Det var utrolig uflaks at det var jeg som skulle bli så syk, jeg som er en så vanskelig pasient. Jeg som blir sint på sykepleiere, og ikke har tålmodighet til å ligge i den satans sykesengen. Men heldigvis finnes du der. Du er en blanding av kjæreste og sykepleier. Du lærer meg å puste, du tåler å være skyllebøtte mye oftere enn du fortjener, og du snakker for meg når jeg ikke greier selv. Noen ganger lurer jeg på hva du er laget av. Du er den aller modigste jeg vet om.

Du burde hatt diplom i å være pårørende for verdens største idiot. Å si at man er syk er skummelt, men jeg er glad jeg ikke må gjøre det uten deg. I dag har jeg spist fire knekkebrød og jeg prøver å manipulere dem til å holde seg i magen. Maten vil ikke være i kroppen min. Spiserøret mitt er aktivt opptatt av å angripe seg selv, og de stakkars smulene som forsøker bryte seg igjennom er sjanseløse.

Angsten

Og så kommer angsten. Det rare er at angsten ikke er der fordi jeg er redd for å dø. Fordi den redselen har jeg mistet for så lenge siden. Å fly rundt og bruke tid på å være redd for å dø er en luksus jeg ikke har råd til.

Jeg kjenner ingen som bruker så mye tid på å tenke på sin egen begravelse som det jeg gjør. Jeg er bare tjueni år gammel, og de kaller meg naiv, men de vet jo ikke at livet mitt er dette. Angsten er der fordi å dø hele tiden ville vært den letteste veien. Å gud hvor det er fristende til tider, jeg har slått meg litt for godt til ro med de tankene der.

Angsten er ikke der fordi den forsøker å få meg til å leve videre, nei, den jobber motsatt, den forsøker overtale meg til å la de slemme og syke cellene i kroppen min vinne. Angsten og de syke cellene snakker samme språk, de har samme hensikt. De vil drepe meg. De vil drepe armene som holder rundt barnet mitt, de vil drepe hjertet som banker for barnet og for kjæresten min. De vil drepe hver eneste tanke som er igjen, hver eneste lille tanke som ikke er for sliten til å stritte i mot.

Jeg har gitt kjæresten min beskjed om at de for all del ikke må finne på og skrive Hvil i fred på gravsteinen min, fordi det høres alt for ambisiøst ut til at det er mulig. Om jeg må forlate livet nå, så er ikke uansett å hvile i fred det jeg har tenkt å bruke tiden på. Fordi jeg nekter ganske enkelt å akseptere det. Men om det mot formodning skulle skje og flaksen min skulle ta slutt nå, så vil jeg det bare skal stå «hvil». Fordi jeg vet at om jeg havner der så er det fordi jeg har kjempet til det ikke er noen ting igjen.

Fordi det er merkelig hvor utmattet man blir, når all energi går med til å holde seg levende. Man blir så utmattet at man må skrike når man prøver si en setning, fordi man ikke er sikker på at man har kraft nok til å fullføre den. Hver eneste følelse føler man kanskje for siste gang, så de blir ekstra kraftfulle.

Man flytter på en måte ut av sitt eget hode. Rom for rom. Man rydder ut av disse rommene, og slukker lyset i taket før man lukker dem. Sånn gjør man når man dør. Vanlige folk forstår ikke, men jeg har deg der da, mannen min, denne store sjel som maler vårt liv i flotte bilder og i nydelige sanger, og når jeg sover, så fortsetter du.

Det er skremmende å se hvor syk jeg er når jeg leser det på papir. Og så er det skremmende hvor mye energi jeg bruker på å skjule det. Det er skremmende hvor mye tid jeg bruker på å avvise mennesker og på å ikke svare på meldinger, og overfor de få menneskene som slipper igjennom holder jeg en overfladisk og blid tone for. Å si dette høyt er skummelt. Det er skummelt fordi jeg har prøvd å si det høyt før, Og jeg ble skremt av reaksjonene jeg fikk.

Barnslig

Jeg er ikke den myke og flotte pasient, jeg er hun som sparker i en dør, river ut en veneflon med tennene og sniker meg ut uten at legen ser. Jeg er drit barnslig, rett og slett. Jeg har bestandig vært hun i toppen i skibakken som setter utfor med hodet først og hjernen sist, jeg kjører bittelitt fortere, føler bittelitt sterkere og jeg lever enda litt mer enn hva alle andre gjør. Det er – uavhengig av sykdom – flaks jeg i det hele tatt er her, for jeg er så forbanna wreckless hele tiden.

Familien min kaller det for «stunts», de idiotiske prosjekter jeg noen ganger må ha, den idiotsikre familien min, fordi de har tjueni års erfaring med å oppdra en idiot. Den idioten har vært meg. Jeg har hele tiden trodd at en fjellvegg i Frankrike kjørende i Ferrari hadde vært en mer sannsynlig utgang for meg, hvorfor tenker jeg det? Fordi sånn har jeg levd.

Hvorfor gjør jeg det? spør jeg meg selv. Hvorfor har jeg hele tiden gjort det? Er det fordi jeg visste at dette skulle hende? Jeg har bestandig hatt mer liv i lillefingeren enn det alle andre har i hele kroppen. Hvert eneste skritt jeg har tatt i livet har vært i løpefart. Men du, du er her og du forstår det. Du forstår dette store, travle og lille livet. Den hulkende bylten på baderomsgulvet, du plukker henne opp og lover en dag i morgen.

Resignert

I løpet av den tiden jeg har brukt å skrive denne teksten så har knekkebrødene kommet opp igjen. Jeg har resignert, ikke noe mer mat i dag, jeg skulle ønske det fantes en mulighet å få nytt fordøyelsessystem på. Men det finnes ikke, det finnes ikke medisin, og det finnes ikke nye fordøyelsessystem til salgs.

Men jeg stoler på deg da, jeg stoler på deg selv når jeg gråter fordi jeg er så lei av å kaste opp, fordi nå skal jeg sove sier du, så er alt bra igjen. Vi kan alltids prøve å spise på nytt igjen i morgen.

Resten av tiden er jeg mor, kjæreste og skribent og jeg er hun som bestandig har jobbet i klesbutikk. Men jeg er dette også. Jeg er syk.

  •  
  •  
  •