Illustrasjonsfoto: Pixabay/ bstad

Det finnes så mange problemstillinger i Norge som jeg føler jeg har alternative løsninger på, løsninger som er kloke, bygget på empati, livserfaring og sunn fornuft.

Jeg mener mangt om mye, og i enkelte spørsmål har jeg også motstridende meninger. Jeg har valgt å bruke stemmen min for å forsøke å belyse noen av disse spørsmålene. Min eneste motivasjon for å gjøre dette er å forsøke å etterlate meg noen tanker, noen ideer og noen handlingsforslag for de problemstillingene som vi opplever rundt omkring i Norge og i verden i dag.

Det er ikke en takknemlig oppgave, det kan jeg si med en gang. Jeg har aldri greid å uttale meg uten at det blir et satans bråk av det, grove personangrep, så grove at mine nærmeste blir såret på mine vegne. Prisen for å markere seg i debatten, okei. Om det er det dere sier må bli konsekvensen for meg, så får det bare være sånn. Jeg sitter rolig i båten og ser det ramle inn med de sykeste meldingene jeg noensinne har sett på facebook, men stadig like rolig.

Planen min er klokkeklar, og jeg har ingen andre ambisjoner enn å etterlate meg skrift for nåtid og ettertiden, det er mitt samfunnsoppdrag, selvpålagt, javel, men likevel tvingende nødvendig, og jeg takler konsekvensene. Jeg vet nemlig alt om å være en konsekvens.

Spekulasjonene om min oppvekst og hva slags foreldre jeg har hatt, vil ingen ende ta. Spekulasjoner om gold-digging som gikk galt når jeg ble voldtatt, bare fordi det var en forfatter som voldtok meg. Spekulasjoner om at beviser ikke foreligger i den saken, noe jeg aldri har sagt det ikke gjør, selv om jeg ikke har foretatt en anmeldelse, spekulasjoner om hatet mitt mot hvite menn, selv om jeg lever godt og fredelig uten hat for noen hver eneste dag.

Kanskje det er mangelen min på hat som er så provoserende? Jeg, den venstrevridde tåkefyrstinnen med det rare navnet, jeg kan jo umulig være norsk, i tillegg hater jeg hvite menn, derfor er jeg så glad i islamistiske menn. Ingenting av disse påstandene bærer noen sannhet, og jeg har fått erfare at deler av mine utsagn blir vridd og vendt på, til de har mistet sin opprinnelige betydning.

Mine meninger blir forkastet på åpent bål, alt som er igjen er et massivt personangrep, en haug spekulasjoner og usanne påstander, det var ikke dette jeg mente når jeg tok meg inn i debattlandskapet. Mine motiver blir dratt fra hverandre, til jeg ikke selv kjenner de igjen, og jeg må stå til ansvar som om jeg var en høytstående politiker med ansvar for hele Norge, ikke en tjueni år gammel forfatterdebutant.

Det får også være helt greit det da, at hver eneste mening jeg har skal slutte å være min egen, at den skal eies som en annen sannhet for dere som leser, dere som også mener. Jeg har sagt før at det ikke er farlig å være uenig med meg, det er bare sunt og greit, og skal også få være det, jeg synes at det er fint at dere også mener, men jeg har aldri gått til angrep på dere uansett hvor hårreisende jeg mener meningene deres er.

Jeg er ikke såret, eller stiller ei heller sårbar i debatt, jeg er ikke sårbar i møte med personangrep, jeg er heller ikke sårbar i møte med meningsmotstandere.

Jeg mener at hatet som koker i Norge nå, ikke har noe for seg. Slik som hatet historisk sett ikke har hatt noe for seg, jeg prøver å få folk til å slutte å hate, fordi jeg vet at hver eneste gang vi har hatet noen historisk sett, så har vi i ettertid kommet frem til at hatet ikke var noen god ide. Hver eneste gang har vi kommet frem til den konklusjonen. Slaveri, andre verdenskrig, det var ikke gode ideer, men det var like fullt ideer som mange trodde på en gang.

Mange kriger har vært kjempet, uten at vi i ettertid har vært stolte av det. Jeg tror det som foregår nå, er bare mer av det samme. Jeg tror ikke vi er på vei mot et bra sted, med alt hatet som foregår nå, jeg tror vi tydeligvis må lære enda en lekse, selv om vi har lært samme leksa før, det holdt tydeligvis ikke, det må tydeligvis læres igjen av noen. Jeg tror ingen som hater innvandringen nå, vil være stolte av det når vi er på andre siden, når støvet har lagt seg, og vi har funnet en løsning på konfliktene. Vi kan ikke sende alle hjem, vi må tilpasse oss.

Den eneste forskjellen mellom meg og dere er at min tilpasning har skjedd fortere, og at jeg sier det høyt er så provoserende at hatet rettes mot meg i stedet.

Det går bra, jeg har rygg nok til å bære det. I den stakket stund jeg får deres hat rettet mot meg, så slipper noen andre unna det samme hatet. For det er dere som har glemt at de som livredde flykter over grenser, også er mennesker slik som dere.

Og jeg er sikker på at om de hadde den samme trygghet og dype fred som dere, så ville de også heller ha foretrukket å sitte hjemme i sofaen og se på Lindmo enn å ta med barna sine og flykte fra alt de kjenner.

Det er dere som har glemt, for krig sitter ikke i kroppene deres, bare hatet. Det hatet som bare er den bortskjemte forunt. Hatet som bare han med full barnehagedekning, rene og gratis sykehus, full lønn fra staten ved barnefødsel eller sykdom kan greie å yte. Det hatet er deres, og det eier dere helt alene, i mellomtiden går barna våre løs på hverandre med kniv, miljøet vårt står overfor store bekymringer og vi er på vei mot et sted som jeg er bekymret over.

Det finnes nok å ta tak i, og jeg orker ikke å høre et minutt til på mennesker som ikke forsøker å forstå, som ikke forsøker å finne løsninger. Jeg er ferdig med dere, dere er bare støy. Det er mennesker som velger å tenke, som prøver å finne sin empati, som er den nye vinen, dere er bare mer av alt det gamle, dere er ideer som vi har gått vekk i fra.

Og beviset nok for det er at dere lar en enkel jente få være skyteskive for nettopp det faktum, at dere ikke takler å høre det. Meg, tåkefyrstinnen med de naive tankene.

Som jeg har sagt før, så ga oppveksten min meg de aller beste forutsetninger for å kunne danne meg mine egne meninger. Ikke fordi jeg fikk en politisk skolering hjemme, for det fikk jeg ikke, jeg fikk hvert fall ikke noen annen politisk skolering enn mange av dere. Men jeg fikk menneskelig skolering, empatisk skolering, og skolering i toleranse, og så fikk jeg bøker.

Et hav av bøker. Mine foreldre var en forening av klisjeer, den unge blondinen og den eldre, skilte mannen, med barn på samme alder som min mor. Og der ble jeg født, ikke som et resultat, men som en konsekvens. For å være konsekvens av en sånn forening, har jeg måttet jobbe med hele mitt liv, og det må jeg enda jobbe med.

For å ikke snakke om hvordan en slik klisje-rik fortelling blir til en uortodoks fortelling, fordi alt ved mitt liv har hendt uortodoks. Jeg er for eksempel grandtante, enda jeg ikke har fylt tretti år enda, jeg har tantebarn som er eldre enn meg, jeg har søsken som snart når pensjonsalder.

Jeg har aldri engang hatt boliglån, fordi jeg betaler for leiligheter kontant, jeg har aldri sett på tv, og brorparten av min karriere har vært tilbragt på stortingskontor for å kle på halvnakne statsråder, for sånn var karrieren min i motebransjen.

Jeg har reist, og sett hele verden, og gjort opprør. Jeg har vært sint, svært sint, og kjempet mot min egen bitterhet, en sjef jeg hadde en gang sa at han bestandig var usikker på om jeg kom på jobb neste dag, for jeg var typen som reiste til Frankrike på en tirsdag, og han hadde jo rett i det.

En tirsdag for meg var Frankrike et mer sannsynlig alternativ enn å ende opp hjemme foran tven. Sånn sett gjorde jeg min fars arv, den ekstraordinære fortellingen om hans liv, om til min egen ekstraordinære fortelling, fordi det har i all hovedsak vært et ekstraordinært liv, og jeg kunne aldri drømt om å være en annen person. Ingen menneske jeg vet om har noe jeg er misunnelig på

Mine foreldre var ikke en lykkelig forening, og det var en forening som endte tragisk. Min far, som dere spekulerer hva slags mann var, forlot livet tidlig i mitt liv, og hans politiske ideer, hans musikk, hans arv, det var arv nok, for politiske ideer var det nok av. Og jeg skal fortelle hele den historien en gang, men jeg er ikke klar enda.

Det er tungt å fødes i skyggen av det som har vært, det er generelt tungt å bære andres skygge uten å ha bedt om det. Derfor kan jeg forstå innvandrere, selv om min far ikke var innvandrer, han var norsk og innfødt Oslo-gutt, og alle mine forfedre er hvite og helt norske, og jeg har god kjennskap til familien min mange generasjoner tilbake, der begge sider bestandig har hatt samme navn, symboltunge navn, navn som har båret mer ved seg enn de faktiske bokstaver, og som enda gjør det. Det ene bruker jeg ikke, men det er det andre, det jeg bærer hver dag, jeg aldri vil greie å kvitte meg med.

Men når vi snakker om min far, så kan vi snakke om arv, nemlig å fødes med en arv, en arv som sitter i ansiktet, i et ansikt som likner, et ansikt i skyggen av noe som jeg ikke kunne noe for.

En tung bør å bære for en liten jente som ikke ønsket å likne, en liten jente som stirret i bakken for å ikke vise noen øynene mine, for jeg ønsket ikke å minne noen på de ekstraordinære omstendigheter som førte meg inn i denne verden, jeg har prøvd hele mitt liv, å ikke likne, bare for å oppdage at jeg var den som liknet mest, og det vil jeg aldri komme bort i fra, og selv nesten tretti år etter så strever jeg med det, jeg strever med å komme vekk i fra arv, mot et ønske om å være min egen.

Men jo lenger jeg kommer, jo lenger er jeg like langt, jeg kan gå mer inn på disse omstendigheter senere, men det jeg ville frem til er at jeg vet alt om hvordan det er å ikke være ønsket, bare på grunn av hvordan ansiktet mitt ser ut.

For jeg har kjempet for å få være her, jeg har måttet rettferdiggjøre min egen eksistens, for enkelte av familiemedlemmene mine så var jeg elsket, om jeg kan få bruke det ordet, men for andre så var jeg ikke det, for dem så var det bare vanskelig, og derfor er det umulig for meg å ikke føle sympati for mennesker som møter den holdningen fra et halvt land.

Jeg unner alle mennesker å føle seg ønsket, jeg skulle ønske det var en menneskerett, jeg forstår dem, jeg skulle ønske dere forstod det, men dere gjør ikke det.

Derfor er ikke mitt samfunnsoppdrag over, dermed er ennå ikke kommentarfeltene ferdig med å spy sin galle over meg, fremdeles er jeg deres tåkefyrstinne, og ikke et eget, faktiskt menneske. og det får bare være sånn da. Det er ingenting dere kan si, eller gjøre for å endre på det, fordi jeg er her, og jeg kom hit til dere på tross av, ikke på grunn av. Og jeg har ryggrad av stål.

Vi må fokusere på å finne løsninger på problemene vi har, og vi må prøve å vise kløkt og tenke fremtidsrettet, fordi Norge vil fremdeles stå når denne stormen har lagt seg, og dere kom på at hatet igjen ikke var en god ide. Noen sammenlikner innvandringen og de problemene med jødene og datidens problemer, og det er naturlig å se noen likheter. Og noen ulikheter er det jo selvsagt også, og en av de ulikhetene er jo selvsagt arven vår.

Vi har arvet andre verdenskrig og historien om den, og det er vårt ansvar å sørge for at vi greier å løse ting på en annen måte denne gang. Mange innvandringskritiske foreslår jo som kjent å bare sende alle ut, og det er jo unektelig ikke så ulikt når vi sendte jødene avgårde i vogner, på vei mot sin uvisse fremtid. Heldigvis vet vi mer nå, men vi vet tydeligvis ikke nok, enten det, eller så velger bare mange å ikke være bedre.

For det er ingenting realistisk ved å sende kvinner og barn og menn ut av landet, på grunn av økt kriminalitet, men om det i såfall var realistisk så er likevel ikke tredje verdenskrig så langt unna som vi skulle ønske.