Foto: Pixabay/Credit: AP Fotograf: Counselling

Nylig observerte jeg at den katolske kirken i Australia har avvist et forslag om varslingsplikt om overgrep som de får kjennskap til under skriftemål. Jeg er enig i den katolske kirken i dette spørsmålet, selv om jeg ikke er katolikk, og jeg skal forklare hvorfor.

Jeg ble selv utsatt for et grovt overgrep i 2014. Men jeg anmeldte aldri min voldtektsmann. Nå virker det som at dette forslaget kun var fremmet for å avdekke gjerningsmenn mot barn, så min voldtekt som voksen kvinne er kanskje ikke relevant for nettopp denne saken, men jeg kan i hvert fall si noe om hvorfor jeg mener varslingsplikt ikke er veien å gå for å hjelpe overgrepsofre, uansett alder.

Jeg var voksen når jeg ble voldtatt. Jeg var også edru når jeg ble voldtatt. Jeg gikk ikke igjennom Slottsparken eller gjennom byens mørke smug når jeg ble voldtatt.

Mitt overgrep ble begått av en forfatter på Oslo Vest. I en lekker leilighet av en mann som mange anser som kjekk, såpass kjekk at han har figurert på ELLES «mest sexy menn i Norge»–liste. Om man googler min voldtektsmann så kommer denne kåringen opp, navnet hans står der. Sånn er det, og det får jeg ikke gjort noe med.

Grunnene mine for å ikke anmelde voldtekt er mange og sammensatte, men hovedsakelig fordi jeg er sårbar. Jeg var sårbar i mitt møte med min voldtektsmann, og jeg er sårbar i møte med politi og øvrige myndigheter. Jeg har en iboende sårbarhet. Derfor er jeg også mindre rettssikker, fordi jeg ikke kommer til å oppsøke politi om noe skulle tilstøte meg. Jeg har bare ikke troen på at systemet virker, og det virker særlig dårlig for voldtektsofre, med den høye andelen voldtektssaker som blir henlagt.

Den sårbarheten kommer jeg ikke utenom, og den nye loven om skjerpede straffer i voldtektssaker hjalp meg ikke. Den hjalp heller ikke andre voldtektsofre, fordi sakene ofte er vanskelige å dømme. Det er ofte ingen vitner eller bevis. Høyere straffer ved voldtektsdom hjelper ikke oss ofre, fordi det skal så mye mer til å bli dømt.

Min sak står ikke sterkere enn deres, og med min iboende sårbarhet er jeg ikke sterk nok til å tørre å vise denne sårbarheten frem ovenfor politikonstabler som har vesentlig lengre erfaring i å håndtere disse sakene enn meg. Det er mange ting som spiller inn: Jeg er redd for å ikke bli trodd, jeg er redd for å ikke bli tatt seriøst. Jeg er redd for å møte på feil politikonstabel, og jeg er redd for å møte politikonstabler i det hele tatt. Jeg er redd for mange ting. Og så er jeg redd for å møte ham igjen, under en eventuell rettssak.

Det jeg derimot ikke er redd for er å snakke om det. Fordi det var ikke min feil, og selv om jeg er for engstelig og for sårbar til å oppsøke politi, så er jeg sterk nok til å heve min stemme for voldtektsofre i media, og på andre vis. Jeg har hevet min stemme før, og jeg kommer til å gjøre det igjen. Fordi dette skjedde meg. Dette skjedde meg og det faktum er uangripelig.

Selv om dette selvsagt bare er noe jeg hevder, og ingen er dømt. Jeg har aldri sagt navnet hans, selv om det ville ødelagt et liv. Det ville ødelagt hans, slik han en gang ødela mitt. Men han har barn, så det ville ødelagt deres liv også. Selv når jeg har gitt opp muligheten til å gå til politiet med en sak som har påvirket livet mitt så sterkt, kun fordi jeg er redd, så har jeg likevel ikke gitt fra meg retten til å snakke om det til andre.

For det hjelper meg å snakke om det. Det hjelper meg der politiet ikke kan hjelpe meg, og det hjelper meg i møte med andre mennesker som har opplevd det samme. Og om de jeg snakker om dette med skulle hatt varslingsplikt, så ville det bare ført til at jeg ikke hadde snakket om det, ikke til noen.

Hvem hadde det hjulpet? Ikke meg i hvert fall. Kanskje varslingsplikt kunne hjulpet noen, men jeg kan bare snakke for meg, og min voldtekt er ikke en ting andre kan bestemme over. Jeg går til politiet om jeg en gang blir klar, men det skal i så fall være mitt valg.

Fordi selv om mine valg en gang ble tråkket på, så har jeg tatt dem tilbake, og jeg vet at jeg ikke er alene om å ikke ønske eller klare å anmelde. Men vi voldtektsofre – som av ulike grunner ikke greier å gå til det skrittet – vi fortjener også å bli hørt.

Jeg syns at alle som er sterke nok skal gå til det skrittet å anmelde, det er viktig å anmelde, bare så det er helt klart. Men vi kommer ikke noe nærmere noen løsning hvis vi som ikke klarer å anmelde forblir en del av et mørkt tall av voldtekter som aldri kom frem i lyset. Vi må snakke også.

 

For at det er store mørketall innen voldtekt er soleklart. Men det er ikke dermed sagt at vi ikke fortjener å ha en stemme. Jeg tar tilbake stemmen min, her er den. Og den er sterk, klar og umulig å vri seg unna, selv om en gang så hørte ikke en person etter når den sa nei.

For jeg er ikke ødelagt, ikke det minste. Men jeg innser min egen personlige begrensning når jeg sier:

Jeg er alt for sårbar for å få min voldtekt  – og min opplevelse og  overlevelse av den – degradert til et brev om henleggelse i posten. Eller at jeg ikke blir trodd på av en etterforsker som kanskje ikke har samme følsomhet som jeg skulle ønske.

Kanskje du stiller spørsmålet: Men hvorfor skal det svinet slippe unna? Sannheten er at han mest sannsynlig slipper unna selv om jeg anmelder. Personlig har resignert i forhold til norsk lov- og rettssystem, fordi jeg ser at det ikke virker, og jeg vet ikke hva som kan rette det opp inntrykket igjen. Kanskje jeg anmelder da, men jeg greier ikke nå. Jeg håper at samfunnet ser at jeg ikke fortjener å dømmes for det.

Så hvorfor varslingsplikt? Jeg håper at noe tilsvarende aldri vil forekomme her til lands. Hadde vi vært i stand til det så ville vi jo selvsagt oppsøkt politi, men så klarer ikke alle dét. Ikke alle voldtektsofre klarer å rope på politi eller hyle #MeToo, selv om #MeToo gjorde veldig mye bra – også for meg og min selvtillit.

Uansett så finnes vi likevel da, vi voldtektsofre som ikke greier å gå dit, i hvert fall ikke enda. Så jeg håper at noe tilsvarende forslag ikke forekommer her, for ut i fra min egen erfaring så kommer det bare til å ytterligere kneble en svært stille gruppe.