Illustrasjonsbilde. Foto: carolynabooth/Pixabay
Del saken
  •  
  •  
  •  

At vi skal dø, er helt avgjørende for kultur, politikk og hvordan vi forholder oss til hverandre.

Det gir oss hastverk, energi og intensitet. Evig liv ser ut til å være en umulighet. Rent subjektivt kan 80-90 år være i korteste laget, spesielt siden man forfaller allerede fra man er ca. 40. Andelen «gode» år er lite.

Men slik er det nå en gang. Overordnet trenger vi døden for å sette pris på livet, det er verdt å ta med seg. Min anbefaling er videre å tenke minst mulig på at man skal dø, i det minste inntil man så å si får en tidsangivelse. Og hvis man klarer skyve det vekk da også, er nok det det beste.

Og så er spørsmålet om man skal optimalisere sjansene for å leve lengst mulig i sunnest mulig tilstand. Det vil si å «leve sunt». I mitt eget tilfelle, har jeg ikke gjort det. Foreløpig er det å foretrekke, men sjansen er at jeg angrer hvis jeg blir syk. Da får jeg heller oppdatere dette rådet.

Når det gjelder selve dødsprosessen og de siste stundene frem mot den, er det uansett tragiske greier. Hvis man av en eller annen grunn har klart å innbille seg et slags liv etter døden, stiller det seg jo helt annerledes. Da kan man formodentlig være nervøs eller muligens glede seg. Men for de av oss som ikke klarer å lure oss selv, er det altså den fullstendige slutt, intethet vi har å forholde oss til. Foranlediget av smerte, frykt og ubehag.

Dermed er det vel bare å få det overstått så fort som mulig.

For øvrig dør det ca. 55 millioner mennesker hvert år. Halvparten av disse er over 70 år. 17 millioner dør av hjerte- og karsykdommer, 9 millioner av kreft, 1, 3 millioner dør i bilulykker. Dette er tall fra 2016.

  •  
  •  
  •