Illustrasjonsbilde. Foto: Sara Johannessen / SCANPIX NB! Modellklarert
Del saken
  • 200
  •  
  •  
Satt opp mot dagens diskriminerende lover på familieområdet: Er det flest fedre som blir diskriminert i de fleste sakene? Ja, det kan nok føles slik for oss voksne som forstår hva diskriminering er.
Men det er barna som blir skadelidende under dagens lovverk. Barna blir frarøvet tryggheten fra en av omsorgspersonene. De mister trygghet, stabilitet og forutsigbarhet. Et trygt oppvekstmiljø, stabilt nettverk, trygge omsorgspersoner, nærhet, tilstedeværelse, kjærlighet og forutsigbarhet er grunnleggende for barns utvikling. Dette er noe som alle vet, selv fagfolkene som sitter med hendene langt ned i den statlige honningkrukken.
Disse fagfolkene argumenterer mot endringer med bakenforliggende vikarierende motiver. Det er på tide at vi får et lovverk som gjenspeiler og dekker barnas behov. Det er på tide at lovverket endres fra dagens ordning med en A og en B forelder. Noe som skaper usikkerhet, tap, sorg og savn hos barna. Det finnes kun en løsning på dette:
Vi må sikre barnets oppvekstmiljø med likeverdig foreldreskap.

Det er under dagens lovverk så enkelt for den ene forelderen å ta med seg barnet og flytte, rundt om i hele landet. Bort fra det trygge, kjente og kjære. Det er så enkelt å manipulere et barn, spille på følelsene, kjærligheten og lojaliteten. Barn ser ikke de lange perspektivene og konsekvensene av slike valg. Tryggheten ligger i vennekrets på eget aldersnivå, trygge og kjente voksne, tilstedeværende foreldre som er likeverdige i foreldrerollen er nødvendig for barnets utvikling.
Samfunnet må ta grep og fjerne alle de økonomiske intensiver som ligger til grunn for de voksnes valg. Delt bosted med likeverdig foreldreskap må på plass.
Samværsordninger og tidsfordeling vil variere ut fra aldersnivå og individuelle behov hos barnet. Her må vi sørge for at det er barnets behov som blir ivaretatt og se bort fra foreldrene sine vikarierende emosjonelle behov.
I bruddfasen har samfunnet et spesielt ansvar i å ivareta barna ved å trygge oppvekstmiljøet og tilse at foreldrene ivaretar hverandre i foreldrerollen ut fra et likt juridisk grunnlag. Vi vet at mange vil svikte i denne fasen, emosjonene renner over, svik, hat, sorg, hevn tar fort overhånd. Her må samfunnet gå inn med kurs, tilrettelegging, veiledning og oppfølging, slik at foreldrene får støtte i sin foreldrerolle.

Økonomi er også et tema hvor man kan se på en forholdsmessighet mellom foreldrenes inntektsgrunnlag som utgangspunkt. Foreldrene skal forplikte seg til å dekke kostnadene for barna på hver sin respektive arena. Det er viktig at det etableres to likeverdige hjem for barna, hvor en forholdsmessig sum overføres til den forelderen som har lavest inntekt. For eksempel: Far tjener 600 tusen og mor tjener 400 tusen.
Forholdet her blir 60/40 fordeling av kostnadene. Hvis barnet koster 6000 kr i måneden, etter fratrekk av statlige tilskudd. Så må far betale mor 600 kr pr mnd. Dette vil motvirke dagen system som kan være veldig økonomisk motiverende for å tilrøve seg aleneforeldreskap. Disse endringene i lovverket kan for mange virke for rigid. Men loven kan ta høyde for at foreldrene i fellesskap fritt kan velge den løsningen som er til det beste for deres egne barn. Både med tanke på bosted, samværsløsninger og økonomiske bidrag.
Hvem er best for barnet, mor eller far?
I dagens debatter er det som oftest dette som er utgangspunktet for diskusjonene. Det er også en utpreget samfunnsoppfatning om at det er nettopp dette som skal danne grunnlaget for hvem som best er egnet til å dekke barnets behov. Skal vi bestandig være best? I barnets øyne vil vi bestandig være best selv om vi av og til er utilstrekkelig og hvor vi i de fleste tilfellene er gode nok som de foreldre vi er.

Den pågående kjønnspolariseringen i debatten om barnets beste er etter min oppfatning skadelig for barna våre. Denne er drevet frem av systemene og mekanismene i den norske familiepolitikken hvor de fleste involverte parter rir sin egen agenda, opprettholder sin faglige integritet og identitet.
Hvor mange av jobbene ville blitt borte ved endringer av familiepolitikken? Den er godt underbygget av en økonomisk politikk som belønner aleneforelderen og som nedgraderer besøksforeldre.

Vi må bort fra kjønnspolariseringen, tilrettelegge for økonomiske støtteordninger som fremmer samarbeid og se på hva er barnas grunnleggende behov i – både i nuet og i et langsiktig perspektiv.

Vi må trygge oppvekstmiljøet og gi barna to tilstedeværende foreldre med like premisser.
Hvis foreldrene er utilstrekkelige så får samfunnet gå inn å støtte foreldrene og bygge de opp med barnets behov som utgangspunkt.
  • 200
  •  
  •