Amalie Olsen. Sanger og journalist. FOTO: Ørjan Madsen. Sanger og journalist
Del saken
  •  
  •  
  •  

Jeg vil gjerne dele en historie fra livet mitt med dere som kun mine nærmeste vet.

I utgangspunktet så har dette vært noe personlig jeg har villet holdt for meg selv, men jeg synes alt ved historien er så unikt og spesielt at jeg velger å åpne opp. Kanskje det kan være til inspirasjon for andre. For virkelig…dette er helt spesielt. Jeg har delt så mye rosenrødt, men sånn er ikke livet bestandig.

Jeg har en jeg vil gi litt oppmerksomhet nå, og jeg håper virkelig at dere alle vil dele denne videoen videre. Mer info finner du på Spleis.

En ting jeg har fortalt åpent om her på Facebook tidligere er at jeg var i en bilulykke i 2017. I korte trekk ble ulykken det som fikk begeret til å renne over det året. Før ulykken jobbet jeg som frilansjournalist i TA og følte vel for første gang at jeg var på riktig plass i livet. Som evig vinglepetter når det kom til jobber var jeg endelig på en plass som ga litt mening. Jeg elsker jo å skrive, snakke med mennesker, ta bilder og  formidle, i tillegg er ubeskrivelig nysgjerrig.

Jeg hadde også en kjæreste rett før jeg kræsjet. En jeg virkelig stolte og var trygg på. I tillegg følte jeg meg generelt i mitt livs form. Var ofte på fjellturer og trente masse ute.

Så smeller det. Og på et blunk følte jeg det meste bare ble revet ut av nevene mine. Jobben forsvant, kjæresten forsvant, helsa forsvant og en stor del av Amalie forsvant. I tillegg til at kroppen føltes ut som en most kjøttkake opplevde jeg noen grusomme angstanfall i kjølevannet av sammenstøtet også. Som Jannecke Weeden sa på God morgen Norge, TV 2 for en stund tilbake:

– Det er en grunn til at folk ender på legevakten under sånne anfall.

Det gjør jævlig vondt rett og slett. Så der lå jeg. Full av angst, depresjon og en dysfunksjonell kropp.

Det aller vondeste oppi hele kaoset var å føle at jeg ikke lenger dugde som mamma. Jeg klarte knapt å bevege på meg i begynnelsen og alt ble bare så jæskla tungt.

Men…når livet herjet med meg som verst så var det godt å ha gode venner. Men en skiller seg spesielt ut i mengden.

Han heter Ken André Wendel. Min ekskjæreste og pappa til Sarah.

Fra september 2017 til begynnelsen av august i år har vi bodd sammen. Som venner. I nesten to år satt han sitt eget liv på vent for å hjelpe meg. Han ble med på legetimer, avlastet meg, hjalp meg få orden og struktur igjen, lyttet til meg, gav meg en skulder å grine på, og sakte men sikkert hjalp meg opp på beina igjen.

Han tok oss med til Berlin for å feire jul og spanderte tur til Gøteborg for å muntre oss opp etter vi mistet en nær familiemedlem på 17. mai i fjor.

Han visste også at musikken alltid har betydd mye for meg, og han hjalp meg med finansiering av innspilling så jeg kunne følge drømmen min.

Min eks-kjæreste

Nå bor vi hver for oss igjen, men jaggu tramper han opp på døra støtt og stadig og hjelper til med det aller meste.

Nå vil jeg så gjerne gi en liten oppmerksomhet tilbake. En takk for alt han har ofret for oss. For en medmenneskelighet og raushet som bor i det mennesket der. Jeg har ikke ord.

Ken: Du er en berikelse i livet mitt. En suveren pappa. Vårt vennskap overlever det meste. Takk for to fantastiske år – og takk for at du enda ikke har gitt meg opp 😉

Håper alle vil gå inn på Spleis og hjelpe meg med å gjøre litt stas på denne fine personen jeg er så heldig å ha i livet mitt.

Innlegget er noe redigert, og ble først publisert på Amalie Olsens Facebook-side

NB: Xstra har ikke noe kommersielt samarbeid med Spleis.

  •  
  •  
  •