Hank Williams, countrymusikkens kanskje største ikon. Foto: Wikimedia
Del saken
  •  
  •  
  •  

Hank Williams balanserte på den vanskelige grensen mellom det sentimentale og det patetiske. Men han sang om sitt eget liv, og ble derfor et ikon i stedet for en klovn.

Williams ble født i Georgiana, Alabama i 1923. Hans udiagnostiserte fødselsykdom spina bifida occulta gav ham smerter hele livet, og medvirket sterkt til hans misbruk av alkohol og narkotika.

Han lærte å spille gitar av bluessangeren Rufus Payne. Williams droppet raskt ut av skolen og startet et band, «Drifting Cowboys». Allerede i 1943 giftet han seg med Audrey Sheppard, som hjalp ham i gang med sin karriere.

I 1946 ga han ut sine to første låter. Never Again og Honky Tonkin’ ble umiddelbare suksesser.

Etterhvert fokuserte han en periode på mer religiøse og moralistiske låter, under alter ego «Luke the Drifter». Tristessen er til å ta og føle på, i titler som My Son Calls Another Man Daddy, They’ll Never Take Her Love from Me, Why should We Try Anymore?, Nobody’s Lonesome for Me, Long Gone Lonesome Blues og Why Don’t You Love Me?

Countrymusikkens fødsel: The Carter Family

Williams var sterkt inspirert av gospelmusikk, og spilte også inn musikk i den sjangeren. Mest kjent er nok I saw the Light, som faktisk finnes i norsk utgave på platen «Hank Williams på norsk». Her medvirker blant annet Sondre Bratland, Vibeke Saugestad og Jonas Fjeld: No ser eg ljos. De gjør ikke skam på låtene til Hank Williams.

Williams døyvet sine psykiske smerter gjennom musikken, men de fysiske smertene ble behandlet ved hjelp av alkohol og narkotika. Han døde av en overdose i baksetet i en bil, på veien mellom to spillejobber. Hans datter Jett Williams ble født etter at Hank døde, kun 29 år gammel.

Hank Williams ble innlemmet i  Country Music Hall of Fame (1961),  Songwriters Hall of Fame (1970), og Rock and Roll Hall of Fame (1987). Han vant dessuten Pulitzers ærespris i 2010 for sitt bidrag til amerikansk låtskrivning, som «uttrykte universelle følelser med elegant enkelhet og bidro til å gi countrymusikken en unik musikalsk og kulturell rolle i amerikaneres hverdagsliv».

Les også: Jimmie Rodgers, countrymusikkens far

Hank Williams hadde kun seks år som aktiv artist. Allikevel regnes han som et av de aller største amerikanske musikalske ikoner. Hans musikk kunne være upbeat, som i klassikeren Hey Good Lookin’. Men det er hans sentimentale stemme som skinner sterkest. Som i I’m so Lonesome I Could Cry, som innledes med disse linjene:

Hear that lonesome whippoorwill
He sounds too blue to fly
The midnight train is whining low
I’m so lonesome I could cry

Fuglen er så deprimert at den ikke orker å fly. Det kan nesten ikke bli tristere. Men samtidig er skjønnheten til stede i hver tone, noe som gir håp i håpløsheten. Det er mer estetikk enn etikk. Selv en følelseskald middelaldrene hvit gubbe som meg lar meg påvirke.

Her kan du høre Hank Williams og Long Gone Lonesome Blues. Legg spesielt merke til jodlingen han nok har arvet etter Jimmie Rodgers.

  •  
  •  
  •