Foto: Fra Yan Calmeyer Friis' arkiv
Del saken
  •  
  •  
  •  

«Something Else By The Kinks» er LP’n som folk ofte glemmer.

Den sitter der i ingenmannsland mellom «Face To Face» og «Village Green Preservation Society», dømt til glemsel allerede den gang. Svært få oppdaget at den ble utgitt og betydelig færre investerte. I løpet av fem måneder raste The Kinks fra å være det kuleste engelske bandet i verden, nest etter The Beatles, til å fremstå som en antikvarisk kuriositet. Man kan sikkert liste opp årsaker som «Sgt. Pepper», Jimi Hendrix, Cream, Pink Floyd, San Francisco – psykedelia og dop. The Kinks var ikke på den trippen i det hele tatt. Deres – eller snarere Ray Davies’ univers – var befolket av den ultrabritiske meningmann i hverdagssetting, trukket mellom konformitet og drømmen om et bedre, men egentlig uoppnåelig liv – det eneste som holdt hjulene i gang var berøringsflaten mellom disse menneskene, ingen kunne som Ray Davies beskrive kjærlighetens under mer sårbart og vidunderlig poetisk, han løftet disse triste skjebnene ut av gråtonevirkeligheten og inn i et solspekter som ga eksistens mening; kjærligheten som universell gave unndratt klasseskiller. Og ingen steder gjør han det med større eleganse og skjønnhet enn i «Waterloo Sunset», nøkkelkuttet på «Something Else By The Kinks».

Foto: The Kinks/Pye

Kinks fineste single, holdt unna 1. plassen i Storbritannia av Tremeloes’ «Silence Is Golden» forsommeren 1967. Den skildrer to unge mennesker i et grått hverdagsmylder, men Turner-lyssatt av solnedgangen over Themsen, og med broen over elven som metafor for det de to har sammen, veien til fristedet på den andre siden:

Millions of people swarming like flies ’round Waterloo underground

But Terry and Julie cross over the river

Where they feel safe and sound

Rays rolle er den passive iakttagerens, han dikter eventyret inn i de to skikkelsene som møtes hver fredag utenfor Waterloo stasjon og spaserer sammen over broen, inn i den flammende kveldshimmelen som han selv opplever som et glimt av paradiset. Ordene faller lett og døsig inn i den vuggende melodien og skygges av et klimprende gitartema. Refrenget hektes på den nedadgående gitarklatringen som Kinks brukte så effektivt i «Sunny Afternoon» og «Big Black Smoke», men her fremstår den som en lystig galopp målt mot forgjengernes dovne steg for steg. Over hele stasen svever korstemmene ledet av Rays hustru Rasa. Resultatet er så bittersøtt og vakkert at det gjør vondt.

Ray i Bergen sommeren 1966. Foto: Yan Calmeyer Friis’ samling

Det er en gåte at gruppen ikke klarte å holde på folks forventninger frem til september. Enda mer fordi de også fikk en overraskende suksess med «Death Of A Clown» på sensommeren, kreditert Dave Davies, men egentlig en fullblods Kinks-single det også. Man kan skylde på plateselskapet, Pye, som ikke løftet en finger for å markedsføre albumet. Pye hadde ikke peiling på stort annet enn å selge singleplater. Og dette synet på Kinks, at de var et singleband, hadde nok et ganske godt feste hos platekjøperne også. En fatal tabbe av Pye (som rammet Donovan enda sterkere) akkurat da rocken var i ferd med å devaluere singlens betydning til fordel for LP-platen. Blanding av single-imagen og uhipt temavalg (britisk hverdag fremfor hjernesmelting i San Francisco), sørget i hvert fall for at «Something Else By The Kinks» endte som en hemmelighet.

Jeg var alt for glad i Kinks til å gå glipp av LP’n. To av de kjæreste albumene jeg eide på 60-tallet var «Face To Face» og nettopp «Something Else By The Kinks». Jeg elsket det sølvskimrende coveret, stilige bruntonede portretter plassert i et underlig, antikvarisk rammedesign, tittelen skrevet med kule fonter som blødde fra off white til grønt. Albumet hørte like naturlig hjemme på platespilleren som «Sgt. Pepper» gjorde. Kinks skrev også såre vignetter om ensomhet. Men de var nærmere, mindre farvesprakende, og bød på en viss motstand. «Something Else By The Kinks» flyter ikke fra låt til låt, den stopper opp, rusler litt rundt omkring og gjør seg underfundige tanker om mennesker som like gjerne kunne holdt til i ens eget nabolag og ikke under Pepperlands magiske overtrekk.

Foto: Fra Yan Calmeyer Friis’ arkiv

Albumet snakkestarter før det slipper piano/gitar-galoppen «David Watts» løs på oss med sin rykk napp-melodi og sitt fa-fa-fa-fa kor. Det er en kostskolesang lagt i munnen til en kostskolegutt som uforbeholdent beundrer den eldre og vellykkede David Watts. Mellom linjene kiler antydninger om mer enn beundring, det er idolisering over grensen til begjær. Tabu. Ray Davies likte å berøre homofobien i lytteren.

«Death Of A Clown» (skrevet av begge Davies-brødrene) løser opp atmosfæren med sin kassegitar, piano & allsangform (la-la-la-koret ble rappet av Massiel og Spania som lanserte melodibiten som sitt bidrag til Melodi Grand Prix 1968 og vant). Sunget av Dave Davies og lansert som hans første solo-single i forkant av albumet. Det er en trist ompavise om døden i manesjen, sirkuset brukt som metafor for en virkelighet tiden har løpt fra, figurene er døde, suicidale eller desillusjonerte og akkurat som Susannah, hovedpersonen i neste Dave Davies-hit, drukner de sine sorger i whisky og gin.

Norge kunne det med å plukke gode bilder til single-covere. Drowning his sorrows in whisky and gin? Foto: Fra Yan Calmeyer Friis’ arkiv

Derfra går vi til den vimsete, cembalo-styrte lille visen om søstersjalusi, «Two Sisters». Cembaloen gir sangen en atmosfære av nostalgi, forsterket av strykerne som kommer inn mot slutten. Det kunne blitt enda finere om Mick Avory hadde lagt bånd på seg, han stresser det til med overivrige taktmarkeringer. Teksten er sår. Ray skaper to overtydelige motpoler i den vellykkede flørten Sybilla og hverdagssliteren og barnemoren Priscilla. Sistnevnte er nesten syk av misunnelse på sin søster og bitter til margen over sin egen mistrøstige tilværelse inntil hun oppdager en livsverdi som søsteren ikke har: Barna. Sangen er så gjennomsiktig at man nesten blir brydd, for dette er utvilsomt en forenklet, tydeliggjort omskrivning av konflikten mellom brødrene Ray og Dave Davies.

Erotikk mellom gutter, døden, alkoholisme og søskensjalusi. Litt av en start på en LP. Ray Davies klarer likevel å toppe det med låt fire som kan tolkes som et selvmordsbrev. Hun er borte, han sitter igjen uten noe å se frem til, det er over, det er ingen vei tilbake, «No Return». Fremført som en dopet og depressiv bossa nova – visper og akustisk klimpregitar.

Etter denne nedoverspiralen av sortsinn synes Ray det er tid for tjo og hei og trommelom: «Harry Rag», menigmannens hyllest til tobakken, intet mindre. Tittelen er ganske enkelt en nedkortet versjon av «Harry Wragg», cockney rhyming slang for fag, altså sigarett. Sangen er folkelig, umiddelbar og umulig å mislike.

«Tin Soldier Man» peker nese av konformitet, ni til fire-menneskene og deres A4-tilværelser. Blåsere og trommer marsjerer taktfast gjennom tekststrofer som egentlig er skuffende todimensjonale til Ray Davies å være. Han har ingen sympati med ofrene for ironien, og han gir dem heller ikke plass til å bli levende. «Mr. Pleasant» (som ikke er inkludert) er til sammenligning betydelig mer elegant løst og en langt bedre låt. Den forteller en historie. Samme tema går også igjen i den senere singlen «Plastic Man» (egentlig en slem og oppramsende versjon av «Tin Soldier Man», men sydd inn i en mye gøyalere melodi).

Foto: The Kinks/Pye

Første side avsluttes med «Situation Vacant», en ordentlig trist historie om en fyr som lever et greit liv med en kone han er glad i inntil hans statussyke svigermor overbeviser både ham og henne om at han bør få seg en jobb som det er mer stil over, hvorpå han sier opp jobben og ender som fraskilt arbeidssøker. Låten bryter opp unplugged-atmosfæren som har dominert LP’n så langt. Den har driv og feite orgelstøt, og den avlever en knudrete liten elgitarsolo. Men den er underlig produsert. Du får liksom ikke ordentlig tak på den.

Over på side 2 overlater Ray noe av ansvaret til Dave som har skrevet og synger to av de seks låtene. De mangler storebrors lakoniske formuleringer, men er befriende umiddelbare. «Love Me Till The Sun Shines» bobler av liv, lyst og orgelstøt over et pludrende elgitartema, og teksten er en herlig oppramsing av ting denne jenta kan gjøre (hun får til og med lov til å spille platene hans) bare hun er villig til å pule til solen står opp. Enda bedre er «Funny Face» som hekter deg fra første sekund på et skarpt, tørt gitarriff og har en vakker, orgeldynket bro på lager. Teksten er uventet smertefull og handler om en jente som hovedpersonen er i ferd med å miste, ikke fordi hun ikke elsker ham, men fordi hun tydelig er i ferd med å gå til grunne. Dave Davies i nabolaget til Lou Reeds «Berlin», men bevæpnet med et tappermuntert refreng.

Rays første bidrag til side 2 er den halvpsykedelisk «Lazy Old Sun», albumets mest kompliserte arrangement. Den vrir og vender på seg i dovne buer av blåsere og korharmonier og (kan det være?) baklengs kjørte gitartoner. Rays stemme er doven, iblant nær, iblant megafonfjern. Og Mick Avorys krigerske trommer holder spenningen oppe hele veien. Teksten er en hyllest til solen og evigheten, men også en aldeles hverdagslig bønn om pent vær. Typisk Ray å kombinere det store med det lille på denne måten, og for noen strofer han leverer i sin samtale med solen:

When I was young

My world was three foot, seven inch tall

When you were young

There was no world at all

En ung og sulten Yan Friis. Foto: Sigrid Tholander

Fra verdensrommet og hjem igjen til en kopp te (aner slektskapet til George Harrisons utbrudd i den hyper psykedeliske trippen «It’s All Too Much» som Ray neppe hadde hørt: «Set me on a silver sun, for I know that I’m free / Show me that I’m everywhere, and get me home for tea»). Så herlig engelsk. «Afternoon Tea» er Kinks fra deres mest sjarmerende side. Spretten, rytmisk og glad låt med ba-ba-ba refreng og Rasas svevende koring. Teksten er veldig vemodig, kjærlighetssorg formulert som nostalgi, et typisk Ray Davies-grep. Han savner ettermiddagene på den lille stamkafeen hvor han drakk sin daglige te med Donna. Nå er hun borte. Tetiden blir ikke den samme uten henne.

Han tar enda et steg dypere ned i vemodet med «End Of the Season», den ensomste senhøstsangen som finnes. Hovedpersonen slentrer ned gråfrosne London-gater og plager seg selv med minnene fra en annen tid da hun var der og han ovenpå og Toryene regjerte. Det er et åpenbart gjensyn med hovedpersonen fra «Sunny Afternoon» og mange av de andre låtene på «Face To Face» (den er da også et outtake fra «Face To Face»-innspillingene), den bortskjemte rikmannsgutten som mistet alt og satt alene igjen, blakk og høy på selvmedlidenhet. Han har modnet siden 1966, men synes fortsatt fryktelig synd på seg selv. Du begynner å fryse når du hører denne elegant slentrende høstsangen, og Ray gir den nesten croonerbehandling. Lekkert.

You’re on a yacht near an island in Greece

Though you are hot, forget me not

I will keep waiting until your return

“Something Else By The Kinks” er på dette tidspunktet kommet så langt ned

Winter will come any day

Back in the scrum on a wet afternoon

Down in the mud, dreaming of flowers in June

Foto: Fra Yan Calmeyer Friis’ arkiv

At behovet for opptur er skrikende. Plasseringen av «Waterloo Sunset» som avslutningslåt er derfor genial. Den løfter både platen og lytteren inn i den samme solnedgangen som sluker Terry og Julie hver fredag kveld med sitt løfte om et fristed hvor man «feel safe and sound». Det er ikke mye til håp, men det serveres i en så guddommelig vakker innpakning at det skaper balanse i den ellers sølvgrå mistrøstigheten som LP’n pakker lytteren inn i. For ja, «Something Else By The Kinks» er et mistrøstig album. Men det er det på en bittersøt måte, sangene berører deg, de er sanne, de er vonde, men de er også så sympatisk og godhjertet formulert. Melodiene og arrangementene er typisk Kinks, eksentriske, annerledes, bruken av ekstra musikere (blåsere, korstemmer) følger formelen less is more. Eneste unntak er Nicky Hopkins. Hans tangenter er så toneangivende for hele albumet at det er rart han ikke ble tilbudt plass i bandet. Kanskje han ble det også.

B-side i England. A-side i Norge. Foto: Fra Yan Calmeyer Friis’ arkiv

«Something Else By The Kinks» er like unikt som hvilket som helst av deres mer berømte album. Det er en tragedie at det ikke solgte. Men ikke et mysterium. Kinks ble offer for massiv motetenkning. Man fylte ikke hele LP’er med slik musikk og slike tekster høsten 1967. Det fikk holde med en single. Den het «Autumn Almanac» og kom samtidig med albumet, men hverken den eller B-siden, den herlige satiren «Mr. Pleasant», ble inkludert. Jeg tror det var en feilvurdering av Ray Davies – for selv om albumet er flott, kunne det trengt et par ørevinnere. Man må også holde mot albumet at det er puslete produsert. Ray valgte å gjøre det selv, men angret i ettertid.

“Mr. Pleasant” kom som egen single i Norge. Derfor måtte man velge en annen B-side til “Autumn Almanac”. Foto: Fra Yan Calmeyer Friis’ arkiv

En kuriositet: Kinks lot seg ikke lure med på psykedeliatrippen. Men Davies la inn et par antydninger om at han også kunne leke. Man hører det i «Lazy Old Sun». Og man hører det i avslutningen på «Autumn Almanac» som tøyser fint med baklengstape (sjekk stereoversjonen, der kommer det veldig tydelig frem).

Artikkelen er fra Yan Calmeyer Friis’ Facebookside og publiseres i Xstra med hans samtykke.

  •  
  •  
  •