Foto: ESB Professional / Shutterstock / NTB
Del saken

Det er rekordmange single i Norge, kunne NRK nylig melde. Men er det et problem?

Dere får ta dette for det det er, skrevet av noen som ikke har vært singel på 25 år. Jeg vet kanskje ikke hva jeg snakker om, men jeg kan fantasere om å være alene.

Ikke at jeg ville valgt bort min samboer. Hun er ganske vakker og ikke altfor vanskelig. I det minste ikke hele tiden.

Det er visstnok ulike typer menn. Noen er omstreifere, som bjørner. Andre liker seg i flokk, som ulver. Noen er nok også sauer. Ulike typer liker ulike ting. Finnes det menn som helst vil være alene?

En del unge menn kan nok foretrekke det. Være med kompiser, ha sex med ulike jenter man sveiper over på Tinder. Men så blir noen av dem klare for å slå seg til ro. De ender kanskje opp med å trille barnevogn. Litt eldre menn igjen, ønsker seg frihet fra sure, gamle hespetrær.

Det er en gjenganger at menn føler seg kontrollert i forhold. Det slipper de single. Men de single kan klage over ensomhet. De drømmer om det de gifte mennene ønsker seg bort fra, å se på dritkjedelige tv-serier med samboeren.

Det hadde vært godt å være litt singel. I det minste et par dager i måneden. Da burde man bo for seg selv, gjøre hva man ville, ikke snakke med noen.

Det er singles-weekend denne helgen. Jeg vet ikke helt om det er en feiring eller en tragedie. Da jeg startet denne teksten hadde jeg egentlig tenkt til å hylle misunnende det livet de single lever.

Men det er kanskje litt stusseligere enn vi som er i forhold tenker oss. I det minste virker det som et problem når man ser hvor mange artikler det er i mediene om folk som klager over hvor vanskelig det er å komme i et fast forhold i disse dager hvor den neste daten bare er et sveip unna.

Kanksje er jeg misunnelig, kanskje ikke. Jeg tror faktisk jeg skal dra å kjøpe blomster til samboeren min slik at hun ikke finner seg en annen mann. Det er ikke sikkert noen andre vil ha meg.