Illustrasjonsbilde, Pixabay
Del saken
  • 104
  •  
  •  

Hvert eneste tiår får hver generasjon en ny bokstav.

Jeg tror det startet med generasjon x og jeg tror vi nå har kommet til generasjon z. Men jeg synes generasjon idiot er å foretrekke. Her skal jeg fortelle hvorfor:

De har blitt tatt godt vare på. Å ta godt vare på noen er det farligste du kan gjøre. Dette blir man ikke sterk av. Se på bjørnemor. Hun jager egne unger opp i et tre. Og så går hun. De må tørre å komme seg ned selv. Dette gjør hun for å gjøre dem sterkere.

De har blitt hørt. Sett. Når jeg vokste opp fikk jeg beskjed om at barn skulle sees, men ikke høres. De skulle helst være utenfor de voksnes rekkevidde for de voksne var slitne og ville snakke voksenprat med hverandre. Min far hadde en effektiv strategi for å få være i fred. Hver gang jeg tok kontakt fikk jeg en arbeidsoppgave. Eller et foredrag. Jeg lærte raskt å klare meg selv.

De er noe for seg selv

De får høre at de er noe. I seg selv. De har verdi. De er unike. Dette er direkte feil. Når jeg vokste opp hadde ingen noen verdi. Alle måtte bevise sitt verd og det var alles kamp mot alle. Det var ingen nasjonal innsats mot mobbing eller annet tull. Mobbing var en del av hverdagen og alle ble utsatt for det etter tur. Du måtte være på hugget. Dette ble man sterk av.

De stilles ikke krav til. Når jeg gikk på skolen måtte vi levere. Det var lov å si at noe var dårlig. Sosionomene hadde ikke overtatt skolen. Så når noe var dårlig så var det dårlig. I dag er ingen ting dårlig. Selv ikke det rene vrøvl. Alle skal forstås. Alle skal med. Resultatet er så klart at skolen blir en søppeldynge.

 

Aktiviteter

Dagens ungdom har blitt meldt på aktiviteter av velmenende mødre. Men det er noe galt i logikken. Det er mor som er aktiv. Ikke barnet. Mor kjører den sløve ungen hit og dit. For at han skal bli ishockeyspiller eller ballettdanser. Eller fotballspiller.

Ekte engasjement kommer innenfra. Jeg vokste opp med null oppfølging. «Klar deg selv» var den beskjeden jeg fikk. Og det fungerte fint. Noen unge menn gikk rundt i nabolaget og rekrutterte til guttespeideren og jeg ble med. Det var noen herlige år inntil kjønnsdriften slo inn. Da tipset en kamerat meg om gode beitemarker i kristenkor. Mange fine jenter der, sa han. Og det stemte. Så ble jeg sanger.

Siden kjøpte far en seilbåt. En Askeladden 14 fots kombinert ro- og seilbåt. Stygg som faen, men solid. Den kan dere kræsje så mye dere vil, sa han. Vi fikk null opplæring i seiling. Men det ble mange fine timer i Oslofjorden med kamerater. Det var frihet. Lærdom. Moro. Vi ble selvstendige. Vi var ute alt for lenge til vinden løyet. Årer hadde vi aldri med og kunne bruke mange timer på å komme inn.

Siden, når jeg ble ung voksen fant jeg sjakklubb. Godt å dra til når hodet truet med å eksplodere av bleieunger og ekteskap.

Poenget mitt er at når man må klare alt selv så blir man sterk. Jeg ble aldri kjørt noen steder. Jeg ble aldri påmeldt en eneste aktivitet. Foreldrene mine fulgte ikke opp noen av aktivitetene mine, men jeg tror de var på noen korkonserter, men jeg er ikke sikker. Poenget er at jeg ble sterk.

 

Mobbing

Når jeg ble mobbet var det aldri noen hensikt å dra foreldrene inn i det. Man gjorde ikke slikt på den tiden. Man ordnet opp selv. Enten gikk man til motangrep. Eller så prøvde man seg med en unnamanøver. Eller så lagde man ymse allianser. Eller byttet miljø. Eller så holdt man ut. Jeg flyktet også mye inn i bøkenes verden. Leste Dostojevskij og Bjørneboe. Det hjalp.

Dagens ungdom er blitt fulgt opp. Men da er det mødrene som blir sterke. Ikke barna.

For mødrene er dette en intern konkurranse. De skal vise seg frem. De konkurrerer i å kjøre ungene sine mest mulig. «Hva gjør man ikke for barna?» sier de til hverandre. Og prøver å se mest mulig slitne ut.

Tror mitt hjem var så bra fordi det var patriarkalsk. Gud forby i våre dager. Mor hadde ikke stemmerett. Far satte tonen og han ville ha hennes oppmerksomhet. Vi måtte klare oss sjøl. Og det ble vi sterke av.

Det var en flott barndom. Når jeg forteller barna mine om hvordan jeg hadde det, alle turene, alle opplevelsene, all galskapen så sier de: Ikke fortell mer. Jeg begynner å grine. Så misunnelige er de.

De vokser opp i et tomt liv. Stirrende inn i sine telefoner. Ingen ting er lov mer. Alle går bare med stive blikk. Stivt sminkede. Masse merkeklær. Dypt ulykkelige.

Noe har gått helt galt. Vi må gjøre barna våre selvstendige igjen. Bare slik kan de bli sterke. Og glade.

  • 104
  •  
  •